Evig vennskap

Det var to år. To år siden. To år siden den forferdelige dagen hvor du min kjære venn ble revet vekk fra meg. Ble revet vekk fra denne verden.

Jeg lukket mine øyne mens jeg knuget den silkemyke hårlokken jeg hadde etter deg mellom fingrene. Den ble var og lukten av deg satt ennå i hårene. Tårer trillet nedover kinnene mine og gjorde synet mitt uklart. Jeg lukket øynene mine. Jeg behøvde ikke se. Med øynene lukket grep eg lysbryteren og slukket lyset. Jeg visste at det ble mørkt, selv om jeg ikke kunne se det. Snart sovnet jeg inn i en dyp søvn.

De store mørke øynene lyste mot meg. De lyste av følelser. Hjerte mitt sank i brystet på meg, og gjorde at jeg nesten ikke fikk puste. Jeg ville snu i døråpningen. Løpe inn i huset. Opp på rommet, kaste meg i sengen og gråte, men det ville ikke hjelpe. Uten å riktig ville gå mot meg, ble jeg likevel trukket mot deg. Det var som om at du var en magnet og jeg en spiker som ble trukket mot den. Uten å kunne gjøre motstand. Tårene begynte å renne nedover kinnene mine. Rant der som bekker. Jeg strakte automatisk ut hånden og rørte ved den myke mulen din. Det var som om at et støt gikk igjennom meg. Og jeg følte samhørighet til deg. Synet mitt var sløret av tårene. Men likevel kunne jeg se deg. Du var høy , mørkebrun, stor og sterk, men likevel så tynn og edel. Stjernen i pannen din vistes bestandig under den korte tynne luggen din. Jeg løftet hånden og begynte å klø den hvite stjerne i pannen din, og du lukket øynene og nøt det. Dette gjorde ikke saken enklere. I morgen skulle du min kjære venn vekk. Vekk fra livet på denne gården. Vekk fra dine gamle rutiner og vekk fra MEG. Du var ikke gammel heller. Bare seks år. Du var ikke min, men jeg elsket deg uansett. Jeg rev meg vekk fra deg. Gikk bort og hentet en saks. Smøg meg inn i boksen din. Tok et tak i manen din og klippet. Du brydde deg ikke. Jeg tok et av dine hvite manstrikk og festet rund hårlokken. Like etterpå børstet jeg deg med tungt hjerte. Siste gangen. Jeg måtte inn fra stallen. Men før jeg gikk klemte jeg meg mot deg, boret minn ansikt inn mot din tynne hals og hikstet. Tårene strømmet vilt ned langs kinnene mine. Langs kinnene mine og blandet meg inn i din myke man og din tynne myke hals. Jeg rev meg litt vekk. Så mot ditt vakre hode. Du vendte det mot meg, og øynene dine var tillitsfulle og samtidig sørgmodige. Jeg holdt ikke ut. Jeg hadde sviktet deg. Jeg hadde sviktet deg min kjære venn.
- jeg mente ikke å svikte deg! Hvisket jeg og lente meg mot deg igjen. Tårene mine bladet seg igjen inn i din myke pels. Jeg holdt ikke ut denne pinen jeg måtte ut fra stallen!
- jeg elsker deg! Jeg elsker deg uansett hva, og vil aldri glemme deg! Hulket jeg. Løp ut av boksen og ut av stallen. Jeg hørte ditt sørgmodige vrinsk og trodde jeg skulle dø. Jeg løp så fort bena kunne bære meg. Inn i huset, opp på rommet mitt, kastet meg på sengen og gråt. Jeg begravde hodet mitt ned i puta. Bilder av deg dukket opp i hodet mitt. Du lå i boksen din og var svak. Jeg satt der hele tiden og ba for deg, ba om at du skulle bli frisk. Du ble frisk, men ikke lenge, forkalkningen i dine ben var din død. Og uansett hvor mye jeg ønsket, kunne jeg ikke redde deg ut av denne knipen min kjære venn. Mitt hjerte var revet i tusen biter. Ingen ville bety så mye for meg som deg. INGEN. Eller kanskje en gang, men likevel ville ingen være som DEG! Med den vissheten sovnet jeg og visste at neste morgen ville din død stå for dør.

Klokken var et på natten. Jeg fikk ikke sove mer. Øynene mine var hovne etter at jeg bare noen timer tidligere hadde grått meg i søvn, men nå var jeg lys våken. Denne dagen var verst. Jeg hadde drømt om han igjen. Jeg hadde drømt om min bestevenn. Jeg ville lukke øynene mine, men klarte det ikke. Jeg holdt enn i din hårlokk. Jeg kunne ikke si din lenger. For du var død. Tårene begynte å trille nedover kinnene mine. Selv inne på rommet mitt var det som om at en mystisk vind tok tak i håret. selv om det var i november følte jeg at jeg måtte gå ut. Jeg følte noen rope på meg. Jeg ble trukket ut av sengen. Tok på meg en tynn genser utenpå t-skjorten og et par sokker på føttene. Jeg gikk ned i gangen, mens jeg fremdeles holdt i hårlokken. Jeg tok en jakke utenpå genseren og tok på meg et par sko. Forsiktig vred jeg om låsen på døren og gikk ut i den kalde natten. Det var fullmåne og bare en til to centimeter snø på bakken. På himmelen glittret det i tusen stjerner. Sorgen i hjerte mitt var sterk, men den kalde klare luften gjorde meg gladere. selv om klokken var et om natten var verden badet i et romantisk blått lys.
- kom min kjære venn! Kom! Sa en stemme inni meg. Jeg gikk ut. Ut på et stort gjorde. Vekk fra lysene. Snart var det bare månekinnet som lyste opp veien ut på det store gjordet for meg. Jeg var redd og samtidig spent. Hårlokken i hånden min ble plutselig varm. Tårene rant plutselig over. Hjerte mitt ble tungt og jeg trodde jeg skulle dø. Da kjente jeg noe iskaldt og varmt stryke over kinnet mitt. Jeg åpnet øyne men så ingenting. Jeg blunket. Hårlokken var varm og jeg følte meg trygg. På nytt strøk noe meg over kinnet. Et smil dukket opp i munnvikene mine i det et snøft kunne høres. Der sto DU! Du min kjære venn! Tårene begynte og strømme igjen og synet mitt var sløret. Det lå en mystisk tåke rundt deg. Det mørke hårlaget glinset i månekinnet mens du svevde mot meg. Du sto der på siden av meg. Jeg visste det var deg! Jeg løp et steg og la armene om din tynne hals. Du var der, men du var der ikke!
- jeg har det bra! Ikke sørg over meg! Jeg vill alltids være her før deg. Du sviktet meg ikke. Det var jeg som sviktet deg! Sa en myk stemme i fra intet. Jeg falt framover. Landet på kne og hikstet.
- du sviktet meg ikke! Men likevel! Hvordan kunne du dra fra meg! Hvorfor må verden vare så hard, kald og nådeløs! Ropte jeg. Du strøk en kald, men samtidig var mule over kinnet mitt.
- jeg vet ikke! Men jeg vil alltids være her for deg! Når du trenger meg! Du har meg i hårlokken. Du har meg i hjerte ditt! Jeg så opp og inn i de tillitsfulle mørke øynene. Jeg ristet svakt på hodet!
- jeg har deg i hjerte mitt! Men det er ikke nok! Jeg ønsker deg i live! Jeg ønsker og jobbe ved din side! Du er ikke her hos meg! Hulket jeg og følte meg helt borte. Jeg følte jeg skulle gi opp.
- åh lille venn. Ikke gråt. Jeg beklager, men jeg må dra nå! Sa den myke stemmen i hodet mitt.
- nei! Ikke forlat meg igjen! Jeg vil være med deg! Vi kan ri til verdens ende!
- min beste venn. Adjø! Den myke mulen strøk over kinnet mitt igjen og hesten forsvant!
- ATTACK! Min BESTE VENN! Ikke DRA!! Hylte jeg, men du var borte igjen. Men jeg hadde en følelse av at du ikke var borte. At vårt vennskap hadde blitt værende selv om du var død, men det var bare noe jeg visste inni meg. Uten på skrek jeg høyt i smerte. Jeg ropte og kalte på deg, men den natten var du borte. Jeg ropte. Tårene rant, og hjerte mitt blødde for deg! Men jeg visste at vårt vennskap ville vare evig.

Mysterygirl   Nordland

 

    Lost Fairy
kjempe fin og trist. merker tårene i øynene mine. den var ordentlig bra skrevet. håper du kan lese min som heter glitteret. men nyyyydelig fortelling.

14/11/2008 19:15

 
    Marikken
Den var fin. Den var så trist, men samtidig fikk jeg en god følelse i brystet etter å ha lest den.
Marikken.

16/11/2008 11:56

 
    Mysterygirl
Tusen Takk for Kommentarene:)

Coolgirl: tusen takk=) ja skal lese din historie:)

Marikken: tusen takk:)

17/11/2008 17:13

 
    lilly rose
den var bra, hørtes ut som du er flittig forteller, lykke til forsatt stemmer..

Fordi denne var god, tommelen opp!

Hilsen Viola

17/11/2008 17:27

 
    Mysterygirl
Tusen Takk Viola:)

18/11/2008 17:04

 
    Høstrose
du skriver en veldig sterk historie om en jente som har en hest. og istede for at jenta får hesten, slik det er i de fleste historier, dør han.

jeg vet ikke helt om jeg liker oppsettet ditt. det er utrolig hakkete og ganske vanskelig å lese, så jeg må virkelig konstentrere meg for å forstå hva som skjer. og det blir på en måtte ikke rett.

jeg liker tilbakeblikket ditt. du har noen skrivefeil og som jeg har sagt er oppsettet ditt litt rart. så derfor ble selve innholdet litt tilbaketrukket.

men jeg liker historien din. du skriver veldig levende og det liker jeg:)
stemmer jeg^^

27/11/2008 18:42

 
    Mysterygirl
Furunål: tusen takk for kommentaren, den er vond, og jeg bare lot følelsene mine slippe ut, jeg satt selv og var blendet av tårer og klarte ikke se mye... la det ut samme dagen, mens jeg satt og snufset... det var NØYAKTIG to år siden jeg mistet han da...
klem<33

Høstrose: ja er enig der, skal skjerpe meg, men dette var en følelseshistorie, hvor jeg satt og gråt og var blendet av tårer når jeg skrev, Attac var min hest, men ikke min.. han ble slaktet og da jeg skrev historien var det nøyaktig to år siden.. skal sette meg ned en dag og lese over den og redigere, førr ås å legge ut den redigerte versjonen^^
Takk for kommentaren og Stemmen^^



27/11/2008 22:20

 
    mysterygirl??
ååå,så trist!
jeg fikk tårer i øynene mens jeg leste....
såå trist, og såå nydelig skrevet!
Jeg liker på en måte triste dikt.
De er så sterke og følelsesladde...
Så trist at du mistet Attac, det må ha vært vært helt forferdelig...
vil stemme, men knappen er desverre borte:(
klem fra mysterygirl?? <3

17/01/2009 13:28

 
    Mysterygirl
tusen takk mysterygirl??
det var utrolig trist og selv om det er to år siden, blir tre i år, er smerten i at han er borte ennå sterk... jeg elsket den hesten:') <3
men det var det beste for han... må bare se det positive i ting:P

19/01/2009 19:39

 
    Ylva96
så kjempe vakert, jeg måtte ta meg pauser for å tørke bort tårene som alt hadde begynt å komme på den andre setnigen, så kjempe vakkert men så kjempe trist, of jeg kommer til å gråte i søvne i natt. stemme knappen er borte nå også :(

07/04/2009 20:16

 
    Debbie123
så trist :'-(

det var et par feil her..:

"Jeg vill alltids være her før deg."
du mente vel for?^^

"Jeg holdt enn i din hårlokk."
enn?

"Ut på et stort gjorde."
det skrives jorde ;-) du skrev det noen andre steder også..

det var noen feil til, men de kan du få lov til å finne selv :)

kjempebra skrevet! god flyt, og gode skildringer. kjempe trist :'-(

ønskestemmer <3

05/09/2009 14:26

 
    Snøhvit


WOW!! dEN DER VAR HELT UTROLIG FIN!!
DEN VAR SPENNENDE OG TRIST, JEG SYNTES DU HADDE FINE BESKRIVELSER.

Jeg elsker tekstene dine!!=)

11/12/2009 16:09

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.