julegavetekst til lillyrose- eller Viola

Dorinda

 

En gang var verden full av tro, håp og kjærlighet. Ingenting het uvenner, krig, ondskap, eller noen negative sider. Men så brøt en krig ut over verden. Murdar, som det fredelige land het var ruinert. Voldsomt ødelagt. En ondsinnet person kom til makten, han hadde evig liv, for han hadde en gang vært i kontakt med en ond trollmann som ga han evig liv. Han kunne ikke beseires. Mørket la seg over Murdar.

Det var gått femti år etter. Det var sakt at en jente av en legende skulle frelse Murdar, men hun dukket aldri opp. Kvinner håpet på å føde pikebarnet som skulle være sterkt nok til å beseire Amdusias, som kongen het.

Alexander var en alminnelig tjenestegutt som jobbet for Amdusias. Han hadde blå øyne, brunt hår og var en høy gutt. Han var omtrent 14 år. Alexander var en utrolig snill gutt. Han hadde utrolig godt lag med dyr. Spesielt en hest med navn Rimash. En ubeskrivelig vill og hissig ung hingst, men Alexander klarte og jobbe med den brune hesten, så kongen lot guttungen få den.

Det gikk ennå et år. Det var begynt å ryktes om en jente i skogen. Alexander var nysgjerrig på disse ryktene. Han salte Rimash og red ut i skogen for å se etter denne jenten.
Alexander hadde ridd cirka en time i skogen da han oppdaget henne. En jente han aldri hadde sett før red på en hvit hest. Håret hennes var hvitt og øynene lyste brune mot han. Hun var lita og tynn på den kraftige hvite hesten. Hun hadde flyktet fra alle, men ble stående midt i en lysning med hesten sin. Der stirret hun på Alexander. Han var som hypnotisert av henne. Rimash trakk ivrig i bittet og humret til den hvite hesten som så med mørke øyne på dem. Alexander lot Rimash skritte rolig bort til henne. Hun hoppet av den hvite hesten. Nå kunne Alexander se henne klarere. Hun var ikke høy. Hun var lita, men hadde muskler.
- de må være Alexander, gutten som jobber for Amdusias! Hvisket hun. Alex steg av Rimash.
- eh.. Ja. Jeg.. Hun så inn i hans øyne.
- du er ikke ondsinnet. Du er en god gutt!
- eh.. Hvem er du? Alexander kunne føle en usikkerhet med denne jenten. Han merket at hun hadde en tiara på hodet.
- du må ikke frykte meg! Jeg frykter ikke deg. Jeg er Dorinda. Hun svelget.
- Dorinda? Hvordan vet du om meg? Et svakt smil for over leppene hennes.
- har du hørt legenden om jenten som skal befri Murdar? Det er meg. Hvisket hun så stille at Alexander knapt nok kunne høre henne.
- jeg har hørt det! Men hvor er du fra?
- jeg er fra et urfolk som levde for mange år siden, men som ble utryddet. Men Amdusias kunne ikke drepe meg, for skogen gjemte meg. Så ble jeg vekket til livet. Jeg er den siste. Den som skal seire, men jeg vil trenge hjelp! Kan du hjelpe meg? Alexander var voldsomt overveldet over jenten. Han kunne ikke tro det. Han ville ikke si nei til henne. Hun var vakker, og hun ville kanskje kunne seire over Amdusias.
- okei. Regn med meg! Hun smilte og kastet seg om halsen hans. Hun ga han en voldsom klem.

Alexander turte ikke ta Dorinda med seg til slottet. Han var mange timer ute i skogen hver dag. Han elsket og se på når hun trente med sverd. Hun var nesten umenneskelig. Alexander visste at hun var menneske. Han visste så mye. Han kjente håpet om en fri verden vokse hver dag. Han ble mer og mer imponert av henne. Han kunne sitte i evigheter og bare se på hvordan hun trente den hvite hesten til å unngå hindringer og slikt.

Amdusias syntes det var merkelig hvor lenge den unge tjenestegutten var ute om gangen. Han mislikte dette. De eneste positive var at Alexander fikk trent Rimash. Han ville spionere på Alexander.

Alexander lot Rimash galoppere lett vekk fra stien. Hingsten fløt bortover bakken. Hjertet hans dunket i takt med Rimash sine hovslag. Alexander elsket tanken på å få se Dorinda. Han elsket hvordan hennes mørke øyne stirret inn i hans. Hvordan det lyse håret beveget seg. Hun var en skjønnhet. Tankene vandret, og Alexander merket ikke den mørke skikkelsen lengre bak seg. Hadde han gjort det, hadde han snudd.

Dorinda satt på en stein. Det lange lyse håret flagret lett i en svak vind. Øynene var lukket i nytelse. Ikke langt unna sto Nimeleh og gresset. Den hvite hesten hennes het altså Nimeleh. Alexander ble tørr i munnen da han stanset Rimash. Dorinda sperret opp øynene og smilte mot han.
- hei du! Hun reiste seg og gikk med lette steg mot Alexander.
- hei! Alexander ble bestandig så glad når han så henne. Ingen. Ingen jente var like vakker som Dorinda. Han hoppet av Rimash.

Amdusias måpte. Han holdt den sorte hesten rolig. For en jente. Han hadde aldri trodd at tjenestegutten hadde kunnet skaffe seg en slik fager jente. Han så jenten gi Alexander en klem og kjente et rykk gå igjennom kroppen sin. Han trengte en ny dronning. Hun var kanskje ung, men hun var perfekt. Han skulle nok ha utspørring om henne, når Alexander kom hjem.

Dorinda stirret på Alexander. Øynene så skremte ut.
- noen så på oss! Noe ondt! Hvisket hun og lente seg mot Alexander sin brystkasse.
- det går nok bra! Trøstet han.
- nei, hensiktene er onde. Forferdelige. Vi må kvitte oss med kongen. Nå snart..
- er du klar da? Hun rygget et steg vekk fra han og nikket.
- jeg er klar.
- skal jeg ta deg med til slottet i dag?
- ja, men vi må gå undercover. Så jeg får spille din kjæreste! Sa hun og det glimtet i øynene. Alexander svelget overrasket.
- hva?
- vel.. Vi må ikke vekke misstanke, så jeg spiller din kjæreste!
- okei, men…
- hva?
- jeg… Alexander ble rød i kinnene. Dorinda smilte. Hun stilte seg på tå og kysset Alexander.
- sånn. Nå har du kysset meg! Hvisket hun lurt.

Amdusias smilte i det han så den vakre jenten komme ridende sammen med Alexander. Det ville bli lettere og vinne henne, enn han hadde trodd.

Dorinda gjemte et sverd under kjolen. Hun lot Nimeleh stå i samme boks som rimas. Hun fulgte forsiktig etter Alexander inn på slottet. Hun så seg skeptisk rundt. Alexander la en arm rundt skuldrene hennes.
- nå skal vi inn til selveste kongen! Hvisket han. Han merket at hun stivnet litt.
- okei! Hvisket hun til svar. Og de gikk forsiktig inn en dør. Framme på tronen satt. Amdusias og smilte.
- Alexander! Hvem bringer du med deg?
- deres majestet! Alexander bukket og Dorinda neiet.
- dette er min nye kjæreste, Dorinda heter hun. Amdusias smilte ondskapsfullt. Dorinda gispet etter luft og gjorde seg klar til å ta fram sverdet.
- for en nydelig pike Dorinda er! Hvor gammel er du miss Dorinda?
- jeg er femten år! Hvisket hun.
- du er nydelig, nydelig. Du vil utmerke deg som dronning.
- men.. Hun er min! sa Alexander. Amdusias lo.
- din? Hun var det. Nå er hun min! han reiste seg og kom gående mot dem. Dorinda gjorde en raske bevegelse og sverdet kom fram.
- jeg er ikke din, og kommer aldri til å bli det heller! Hveste hun. Amdusias stirret iltert på jentungen. Hun var jo bare et barn. Hvordan kunne hun være så mystisk, skremmende på samme tid. - Du drepte mine foreldre! Du drepte alle!
- urfolket! Presset Amdusias fram. Dorinda sendte han et drepende blikk.
- ja! For det skal du få betale, for jeg er Dorinda av urfolket. Jeg er jenten fra historiene. Jenten som skal styrte deg! Hylte hun og gjorde et hopp med sverdet hevet over hodet. Amdusias reagerte fort, med å hoppe unna og gripe tak i et pyntesverd. Han hogde etter Dorinda som hylte.
- VAKTER! Skrek Amdusias. Fra overalt kom det menn inn. Dorinda kjempet tappert, men det var for mange. De omringet henne. Hun skrek høyt i smerte i det noen tok et hard tak i det lange lyse håret hennes og dyttet henne. Alexander ble også omringet. Amdusias gikk bort til Alexander.
- visste du dette? Visste du hvilket monster hun var? Alexander svelget og ristet på hodet.
- nei. Men hun er ikke et monster! Hvisket han.
- hun er det. Et skjønt monster. Så du visste ikke noe om dette?
- nei! Løy Alexander og sendte henne et falskt hatefullt blikk.
- Alexander! Jeg kan forklare! Hylte Dorinda og blunket lurt til han et øyeblikk, så fortsatte hun å spille.
- Dorinda! Hvordan kunne du? Han spilte såret. Amdusias ble mild i blikket.
- send henne i et fangehull. Alexander, vil du også i fangehull sammen med henne noen minutter? Dorinda så beende på han.
- ja. Jeg.. Jeg vil la henne lide litt under min befaling! Sa han med hatefull stemme. Vennskapet til Dorinda var viktig. De trengte en ny plan.

Dorinda ble slengt inn i cellen. Hun snublet og falt på det harde gulvet. Alexander gikk forsiktig inn etter henne.
- trenger du Back up? Spurte en av vaktene.
- nei.. Han tok sverdet til Dorinda og ga det til vakten. - legg det på mitt rom! Jeg klarer meg selv! Dorinda sendte han et nesten drepende blikk. Øynene hennes var fylt med tårer.
- okei. Rop om det er noe! Sa vakten og låste. Han gikk av gårde. Stegene forsvant. Alexander knelte ved Dorinda og så henne dypt inn i øynene.
- sorry! Hvisket han. Hun hikstet og kastet seg om halsen hans.
- det går bra. Alexander la armene rundt henne. Hun hvilte hodet i halsgropen hans, mens hun gråt.
- så, så.. Ikke gråt Dorinda! Vær så snill.. Hun trakk seg unna og så han dypt inn i øynene, mens blanke tårer dryppet ned fra under hakene hennes.
- jeg.. Jeg beklager, men det er så vondt. Jeg er mislykket. Hun blunket.
- nei, du vil vinne.. Jeg vet det.
- hvordan kan du vite? De brune øynene så dypt inn i hans. Før hun stirret ned i gulvet.
- fordi.. Du er unik.. Han tok en hånd under haken hennes og vippet ansiktet opp slik at hun så på han. Øynene deres møttes. - du vi klare det. Jeg har tro på deg. Alexander lot følelsene ta overhånd. Forsiktig kysset han henne ømt. Hun gjorde ikke motstand, men smøg armene rundt nakken hans. Han la hendene rundt henne.

Alexander smøg seg forsiktig og stille ned i fangekjelleren. Dorinda satt krøkket sammen i et hjørne.
- Psst! Dorinda så opp. Det lyste av øynene hennes.
- Alexander! Hvisket hun og reiste seg. Alexander smilte og gikk bort til henne. Han rakte henne sverdet som han hadde holdt skjult. Hun strålte. Forsiktig låste Alexander opp døren og Dorinda smøg seg ut. Hun ventet til at Alexander hadde låst igjen, før hun kastet seg om halsen hans og ga han en god klem. Alexander smilte mot Dorinda.
- hvordan har du det? Spurte han med kjærlig og øm stemme.
- bra. Hvordan har hesten min det?
- slapp av. Han står ennå sammen med Rimash. Sa Alexander med rolig stemme.
- okei. Dorinda pustet ut. Alexander ga henne tegn om å følge han. De begynte og snike igjennom fangekjelleren. De måtte komme seg opp til Alexander sitt rom, og derfra skulle de til Amdusias rom. Dorinda skulle få muligheten til å drepe han.

Dorinda så på den sovende skikkelsen. Hun følte seg ikke særlig høy i hatten for å drepe en sovende person, men hun måtte. Hun hevet sverdet. I det hun slo det mot han klirret det. Han smilte ondskapsfullt.
Det ble en hard og grusom kamp. Til slutt hadde Amdusias tatt Alexander som gissel. Han holdt sverdet mot Alexander sin hals.
- om du vil se din kjære igjen, må du gi opp! Hveste han.
- Dorinda senket sverdet. Amdusias smilte. Dorinda slapp sverdet.
- du er svak. Han slapp Alexander og gikk bort til Dorinda.
- eller ikke! Hun smilte og dro fram en kniv. Med en rask bevegelse kuttet hun Amdusias strupe.

Atter en gang hersket freden i Murdar. Alexander hadde fått en ny venninne. Det neste han håpet på var å vinne Dorindas hjerte, men det skulle nok ikke bli vanskelig..
Det er nå en annen historie…

GOD JUL <3

Mysterygirl   Nordland

 

    lilly rose
Tusen, tusen, tusen, tusen tusen tusen tusen tusen takk<3. En fin tekst om vennskap bra med dialog, gøy at du hadde med om hester, I love it. Det var liksom minnet meg om Tina og ja på sånn spill ting jeg spillte når jeg var litt mindre, gøy=D. Jeg likte beskrivelsene og sammligene og jeg likte hele teksten.

Har ingen ting konsrutiv og si sorry sorry,men dette var for bra=P.


Ja tusen tusen tusen takk.

Du får 10000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000 stemmer av meg og klemmer og alt du fortjener.


Tusen takk og jeg ønsker deg en hjertegod jul.

Vennlig hilsen og stor jule klem Viola.

24/12/2008 00:26

 
    Mysterygirl
TUSEN TAKK=)<3

glad du likte teksten=)=)))<3

Stor juleklem tilbake=)

24/12/2008 14:57

 
    lilly rose
det var også bra spenningen i historien..


Klem fra vivi

25/12/2008 17:22

 
    Mysterygirl
det var jo bra det da:D

klem tilbake fra mystery

31/12/2008 21:06

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.