Amras og Ireth del 9

Jeg smilte. Vi sto på trappen hjemme hos meg. Amras hadde fulgt meg hele veien hjem. Han hadde holdt hånden min, inntil vi kom ut på veien, da hadde han sluppet den og bare gått side om side med meg. Jeg hadde følt at livet med Amras var det mest romantiske ever.
- Hade… Amras smilte.
- ser deg på skolen i morgen! Jeg gliste. Smilet om Amras munn, forsvant og han ble brått alvorlig.
- jeg.. Altså… jeg må advare deg! Jeg vet ikke om det er trygt at vi er så mye sammen. Du burde unngå meg. Ordene Amras sa stakk som kniver i hjertet. Tårene veltet opp i øynene når ordene sank inn.
- og?! Nei.. Jeg vil ikke det! Jeg vil være sammen med deg… jeg tidde. Et svakt slør av tåke la seg foran øynene på meg. - du mente vel ikke det du sa i skogen? Det du sa om at du ville ha bortført meg.. Selv i de bleke kinnene til Amras bredte det seg en svak rødfarge. Han kremtet. Så virket det som om at han bestemte seg for hva han skulle svare meg.
- nei.. Jeg mente det ikke! Jeg bare spilte… men nå skal jeg knuse ditt hjerte! Beklager Ireth! Amras snudde seg uten flere ord med stive skuldre beveget han seg vekk fra meg. Jeg ville snu å løpe etter han, men han hadde gjort det soleklart for meg at han ikke ville ha noe med meg å gjøre. Jeg merket en tåre sile nedover det ene kinnet. Hvor dum hadde jeg vært? Jeg hadde vært ganske dum. Amras var ikke menneskelig. Han eide ikke følelser. Han var et rent mysterium. Jeg skulle la han få være sammen med ei av de andre i klassen. De skulle bare triumfere så mye de ville. Amras hadde aldri vært min, og det var det bare jeg som ikke hadde sett. Bare lille dumme godtroende meg, hadde ikke sett sannheten. Sinnet begynte å koke i meg. En til tåre rant nedover kinnet. Sint tørket jeg den vekk og trampet inn i huset. Jonathan kom ut i gangen. Øynene hans glitret skøyeraktig mot meg.
- hvordan var daten? Spurte han med ertende stemme. Jeg sendte han et iltert blikk og sukket.
- det var ingen date! Og hadde det vært det, så ville det vært slutt nå, men jeg har vært sammen med flere. Løy jeg.
- jasså? Jonathan gliste. - Joe var her for noen timer siden og spurte etter deg.
- var han? Jeg hørte at stemmen min var overasket, og skingrende.
- ja! Jeg sa jo nettopp det! Han ville snakke med deg. Han, Mike og Levi var her. De var alle tre ganske så interessert i om du var ute sammen med den nye gutten..
- hvorfor skulle de være det?
- jeg vet ikke! Men jeg har misstanke om at en av dem, eller alle sammen liker deg. Du burde gi en av dem en sjanse. Jonathan rufset meg i håret.
- burde jeg det? Jeg skjøv Jonathan sin hånd vekk.
- nei, jeg har ikke akkurat lyst til å sitte barnevakt for deg hele tiden..
- JONATHAN! Hylte jeg og hoppet på han. Han løftet meg lekende lett opp fra bakken. Dette irriterte meg. Hvorfor skulle alle sammen løfte slikt på meg? Jeg klasket han lett på kinnet. Jonathan bar meg inn i stuen og slapp meg på sofaen. Johan og Margrete så granskende på meg.
- hvor har du vært? Margrete smilte søtt. Hun var alt annet enn lik meg. Hun var ei høy dame, med smale skuldre, lange slanke ben, kort ramsvart hår og blåe øyne.
- ute! Svarte jeg enkelt. Margrete og Johan vekslet blikk.
- ute med hvem? Den søte gutten som var her sammen med deg tidligere? “ mamma” smilte lurt.
- var han her i dag? Jonathan så på meg og deretter på Margrete.
- ja.. Han fulgte Ireth hjem fra skolen. Jonathan åpnet og lukket munnen.
- nei, jeg var en liten stund sammen med , Amras, men ikke lenge. Jeg ville ikke si mer om den saken. Amras hadde en del å forklare etter hvert. Han måtte stå for de ting som var sagt. Han skulle ikke ha noen valg! Jeg kan være nådeløs

Jeg satt på sengen. Jeg holdt medaljongen med navnet mitt i hånden. Jeg skulle ha den på meg på skolen. Jeg brukte den hver gang jeg var trist. Det var som om at smykket hjalp meg. Det beskyttet meg. ( ja jeg kaller det smykke nå). Jeg tok medaljongen på meg. Sakte gikk jeg på badet og så inn i speilet. Det var ikke jeg som så tilbake. Personen i speilet sine trekk var mer eksotiske. Håret var mer rufsete og øynene glittret. I neste sekund var hun stygg. Stygt skadet. Blodet rant fra åpne sår. Hjerte dunket i brystet på meg. Jenten liknet på meg, men samtidig ikke. Jeg kan ikke forklare. Medaljongen ble varm. Jeg kjente hvordan den brant seg inn i huden på meg. Et lite skrik kom over leppene mine. Jeg var raske med å fikle med låsene på den, men den ville ikke åpne.
- Ikke forlat meg, de må se hvem du er inntil steinen er klar til å la deg børe den! Jeg signet sammen på badegulvet og kjente hvordan kroppen min kjempet. Pusten min kom i korte gisp. Som om at noen snakket fra intet lød min stemme over leppene mine.
- jeg skal ikke gå fra deg, jeg skal komme. Jeg skal seire! Mine venner skal få leve godt, min seier skal være klar! Så svartnet ting for meg igjen.

Jeg satte meg sammen med Joe i matfriminuttet. Jeg kastet noen lengselsfulle blikk etter Amras. Det han hadde sagt sved ennå i hjertet mitt, men jeg var vant med å bli såret. Amras satt sammen med noen av jentene i klassen. Jeg så at han følte jeg utilpasshet. Jeg satt og stirret. Hjerte dunket i brystet på meg. Det blødde i brystet mitt. Det var Amras sin feil, at jeg følte denne smerten jeg følte nå. Jeg følte egentlig ikke sorg, jeg følte mer sinne og hat. Var jeg såret, ville aldri tårer hjelpe. De ville bare gjøre ting verre. Det var enkelt å komme over ting, med litt sinne, hat, eller å leke optimist. I dette tilfellet jeg nå var i var det best å være litt sur. ( det var nå min mening)
- er ting i orden Ireth? Joe så bekymret på meg. Jeg smilte svakt.
- ja, takk for at du spør. Hvorfor skulle jeg ikke ha det bra? Jeg himlet med øynene.
- fordi.. Har du og Amras slått opp?
- vi var aldri sammen! Glefset jeg. Jeg merket at Joe ble fornøyd.
- han var uansett ikke den rette for deg.
- hva vet du om det? Det er ingen som er det! Sint over min oppførsel, og mitt temperament reiste jeg meg brått og slo stolen inntil bordet med et dunk. Jeg merket at Amras skvatt og kastet et blikk mot oss. Øynene hans så bekymret på meg. Jeg merket dette, og hadde følelsen av at han så meg. Dermed reagerte jeg på en ufin måte på det også. Jeg rakte tunge til han og gikk med lette, sinte skritt ut av matsalen.
- Ireth?! Den stemmen var ikke til å ta feil av. Jeg himlet sint med øynene og gikk fortere. Jeg hørte tydelig at noen kom løpende. Kunne ikke folk bare la meg være i fred? Kunne ikke denne hjerteknuseren, Amras la meg være? Han hadde gjort det klart for meg at han ikke ville være noe mer enn venn, men jeg ville ikke være venn med han nå. Jeg ville ikke være noe med han. Sinnet kokte i meg. Amras kom opp på siden av meg. Jeg så sint ned i gulvet og dro håret slik at det skjulte ansiktet mitt. Men jeg merket at Amras strakte en hånd mot meg. Jeg reagerte med å slå den vekk. Sinte tårer veltet opp i øynene på meg. Hva var galt med denne fyren? Eller var det noe galt med meg?
- Ireth? Stemmen var øm. Jeg skulle ikke la meg lure nå. Han hadde jo innrømmet i går at han ville knuse hjertet mitt. Hadde han ikke? jeg svarte han med å gå fortere. Før jeg registrerte det sto han foran meg. Han sperret veien for meg. Sint knyttet jeg nevene og gjorde et kast med hodet slik at håret skjulte tårene og ansiktet mitt. Jeg så ned i gulvet og håpet han ikke skulle se at jeg gråt.
- Ireth? Han tok en hånd under haken min og forsøkte vippe den opp. Jeg slo hånden han vekk.
- jeg er lei av ditt sårende spill! Hveste jeg. - du sa jo selv at du ville knuse hjertet mitt. Jeg lar meg ikke knekke så lett! Jeg forsøkte pløye meg forbi Amras, men han sperret veien.
- jeg… åå… dumme jente! Hvisket han. Nå forvirret han meg bare. Det tryggeste ville være å komme meg vekk fra han. Han var nydelig og tok pusten fra meg. Det gjorde han også nå, men for hvert åndedrag jeg tok, var det som om at noen klemte om hjertet mitt med en jernklo.
- jeg er ikke dum! Hvisket jeg åndeløst. Nå ville jeg vekk herfra. Jeg forsølte på nytt gå til sides og forbi Amras, men han stengte veien for meg. Sinnet vokste mer og mer i meg. Tårer strømmet som elver nedover kinnene mine. Noen dryppet ned på gulvet. Jeg knyttet nevene slik at knokene ble hvite og neglene skar seg inn i håndflatene. Noen dråper blod piplet fram og en smerte skar i håndflatene, men smerten rundt mitt hjerte var utholdelig.
               Jeg var glad Amras ikke kunne se mine øyne, for de lynte som uvær. Det er jeg sikker på. Jeg forsto at jeg ikke hadde så mye valg, jeg måtte snu å gå tilbake til matsalen, om jeg snudde, ville Amras kanskje prøve å hindre den veien, da kunne jeg flykte til jente doen. Amras var vel ikke så dum at han ville følge etter meg dit? Det kunne jeg ikke tenke meg at han var. Jeg snudde og begynte å gå fort mot matsalen. Et øyeblikk så det ut som om at jeg hadde feilet, men så sto han der. Framfor meg. Fort snudde jeg på hælen og løp alt jeg kunne mot jente doen. Rett før Amras fikk tak i meg, åpnet jeg døren og smelte den igjen. Her var jeg vel trygg en stund. Forsiktig smøg jeg meg inn i en dobås og låste døren. Hikstende sank jeg sammen mot gulvet. Jeg a de blodige hendene over ørene for å stenge verden mest mulig ute.

Mysterygirl   Nordland

 

    Ylva96
trist, atakkars Ireth, slemme Amras kalle Ireth dum. Stemme, snille Ylva:D Snille Mystery legge ut mere? <3 :D

27/01/2009 18:53

 
    Eowyn262
Du mystery, du mystery!!! Du overgår deg selv hver gang jeg leser noe nytt^^
Dette her var bare såå utrolig bra!!! Vakkert skrevet!! Synd at Amras ikke vil være sammen med Ireth :'(
Du måå skynde deg å legge ut mer!!! Jeg vet ikke hva jeg gjør om jeg ikke får vite hva som skjer!! :P
Stor stemme og klem fra Eowyn262

27/01/2009 19:18

 
    Mysterygirl
aww:) Takk <33
jeg skal skynde meg å legge ut mere:D jeg lover ^^

klem tilbake <3

27/01/2009 19:27

 
    lilly rose
jeg likte dette gleder meg masse til neste del.


Jeg stemmer<3

27/01/2009 20:01

 
    Blueberry
Gleder meg massemasse til neste del!
Hva er det egentlig med Amras? :I
Stemmer! :D <3


27/01/2009 20:27

 
    Mysterygirl
viola: takk^^

Vinden: jeg kan ikke røpe hva det er med Amras x)
men kan jo si at neste del kommer snart / i morgen elns, og da får man litt mer svar ;P

klem tilbake begge to <3

27/01/2009 20:44

 
    Mysterygirl
Amras er ikke slem :'(
men les vidre ja ^^

STOR KLEM TILBAKE :D <33

02/02/2009 18:46

 
    mysterygirl??
nei..Amras virker ikke slem..bare redd for at det skal skje noe med Ireth......
denne serien er utrolig spennende!
Tankestemme og KLEM<3

PS: bra at du har med avsnitt:) Det gjorde teksten lett a lese;)

leser videre.....<3


10/02/2009 11:11

 
    emmern
oj stakkars, det virker liksom som om hun tar litt feil av hva han vil på en ,åte. helt enig med mysterygirl?? jeg. :P leser videre (hjada jeg vet at jeg sa jeg skulle legge meg etter å ha lest denne delen, men det er altfor spennenede til og slutte nå. :)

klem Emilie

26/02/2009 21:29

 
    Eza93
Stakkars Ireth :( Meg lese mer med en gang :D:D Masse ønskestemmer på vei ;)
Klem fra Eirin og Uglen 0,0 <3

11/03/2009 18:18

 
    Blondie bear
skjønner ingenting men det er derfor jeg skal lese hele serien! Dumme Ireth? Dumme Amras kalte Ireth for dum!

13/09/2009 18:10

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.