Jeg holdt pusten et øyeblikk. Før jeg slapp den ut. Rimash slo med halen. Det var den eneste lyden som kunne høres. Ellers hersket det en grusom, ubehagelig stillhet over plassen.
- Rimash. La oss… lenger kom jeg ikke. Et høyt vrinsk flerret luften Rimash slo opp med hodet og rullet redd med øynene. Han kom med et engstelig vrinsk til meg. Han så bakover fra veien vi hadde kommet. Jeg tok hintet og fant det tryggest å komme meg opp på Rimash sin rygg. Jeg tok tøylene over hodet på hesten. Med en rask bevegelse satte jeg foten i venstre stigbøyle. Jeg skulle til å svinge meg opp is alen i det et vrinsk flerret luften igjen og fikk Rimash til å skvette. jeg mistet balansen og falt. Rimash hoppet unna meg og stirret med skremte øyne på meg. Jeg kunne også se sjokket lyse ut av dem. Det var som om at han sa: "hvorfor ligger du der på bakken og ikke er på tur opp på ryggen min? " jeg lo litt av uttrykket i hestens øyne. Til tross for den skremmende følelsen jeg hadde.

Brått forsvant noe toke rundt oss. Et vilt vrinsk flerret luften. Jeg spratt opp fra bakken og stirret skremt rundt. Borte på andre siden av bredden sto en hvit, grå eller sølvgrå hest. Den steilet høyt og fektet vilt med hovene. Rimash stivnet fullstendig. Kroppen hans skalv. Han hevet hodet og stirret på den andre hesten. Tåken kom litt rund oss. Hesten forsvant, men den forsvant ikke. Igjennom tåken. På vannflaten kom den galopperende. Dansende i tåken. Jeg kunne se øynene. Mørke og store, manen ble i et med tåken. Bevegelsene var gylne og lette. Hesten vrinsket høyt, skingrende og sårt igjen. Jeg var som trollbundet. Stirrende på en hest som var i et med tåken. Som galopperte i skygger og ikke laget lyder.
- den utvalgte, den utvalgte! Hvisket det mellom trærne. Hesten stanset. Jeg kunne se den klart og tydelig i tåken. Mørke øyne som stirret lengselsfullt og med sorg mot meg. Lang lys pannelugg, grå mule, kraftig, muskuløs kropp. Tydelig vis ung. Lang man som flagret og ble i et med tåken.

Ulet kom bærende. Som fra lidende ulver. Rimash skalv. En isende frykt fylte meg. Hesten la på ørene. Den virvlet rundt og forsvant i tåken. Jeg blunket. Tåken la seg om oss. Tykk og grå. Jeg kunne så vidt se min egen hånd. Kunne så vidt se Rimash som sto her sammen med meg.
- bli her… se her… vi er her… stemmen var klar og tydelig.
- Dette kan være farlig, dette er ikke bra… jeg så meg rundt. Stemmene kom fra overalt. To forskjellige. Mange forskjellige. Jeg var ikke sikker.

Den sto der igjen. Stolt og mektig i tåken. Konturene. Ørene var spisset interessert mot meg.
- hesten! Hvisket jeg. Den ble borte. Rimash vrinsket og skulle mot den. Han vrinsket panisk i det han oppdaget at om han ville til hesten måtte han gå ut i vannet. Den forsvant. Jeg så meg rundt. Der var den igjen. Så vaktsomt rundt. Forsvant i tåken igjen. Det var som om at hesten lekte med meg. Jeg så meg rundt. Forvirret. Hesten var ingen steder å se nå.
- Kom nå.. du utvalgte! Jeg vet hva du er! Stemmen var klar og tydelig. Jeg kjente en kald gufs i det hesten strøk mulen over kinnet mitt. Så snudde den og galopperte inn i tåken.
- Hest… navnet og sjokket kom brått i meg. Jeg virvlet rundt og så på Rimash. Han blunket.
- Det er sant, sant, saaaaant! Hvisket stemmen.
- MONTE CHRISTOE! Gispet jeg.

Stoltere enn jeg noen gang hadde sett en hest sto han der. Ørene spisset og blikket hvilte lekent på meg. Jeg trakk på smilebåndet. Hesten sto på bakken noen meter unna. Musklene strammet seg i den kraftige kroppen, neseborene vibrerte og det lyste villskap av øynene dens.
- Monte Christoe? Hvisket jeg. Rimash rygget vekk fra meg i det den store hesten kom mot meg. Den humret mykt og bevegde seg så lett mot meg. Rundt fotene var det tåke. Den bevegde seg ned mot bakken nå. Tåken forsvant litt rundt oss. Jeg strakte hånden ut mot hesten. Den blåste kaldt mot hånden jeg holdt utstrakt. Jeg tok et steg mot hesten. Jeg ville klappe den på halsen. Stryke den over den grå mulen. Jeg tok hånden til meg et øyeblikk. Rimash vrinsket nervøst. Jeg nølte litt. Kastet et blikk bak på Rimash som sto der og ventet på meg. Rimash, han hadde ikke sviktet meg. Jeg kunne nærmest føle redselen til den søte ponnien. Jeg strakte ut hånden og ville klappe hesten, men nådde ikke fram. Den var der, men den var ikke der.

Mysterygirl   Nordland