Hesten forsvant. Rimash ble stående urørlig bak meg. Jeg hørte pusten hans komme i nervøse drag.
- du er her… men det er… for tidlig! Hvisket en stemme. Jeg snudde meg. Så meg rundt. Monte Christoe var borte. En mørk skikkelse beveget seg i tåken. Jeg kunne bare se konturene. Og de tok form som et menneske. Ut av tåken kom ei jente. Håret var rødt og gikk ned til midjene hennes. Det var vått og klistret seg til ansiktet hennes. Jeg kunne se øynene. De var store og i en klar grønnfarge.
- Den utvalgte! Hun stanset og neide. Jeg stirret på henne. Ansiktet var avlangt og smalt. Kinnbeinene var høye. Øynene var unaturlig store og runde, øyenvippene var utrolig lange og svarte. Hudfargen hennes var utrolig blek. – jeg vet ikke om tiden er inne for at du skulle vært her!
- Hva er det du mener?
- Eh… jeg.. nymfer skal ikke krysse din sti ennå… eller… jenten tidde. Hun stirret meg dypt inn i øynene.
- Hva er det du snakker om?
- Hmmm… er det jeg som ikke henger med her i verden? Er det? Du har kysse Amras Elensar ikke sant? Hun så forskende på meg. Lot øynene vandre over kroppen min.
- Vi har kysset ja…
- Ja selvfølgelig har dere det! Jeg så det jo! Jeg så det.. jeg var ” alven” som Amras merket se dere første gang dere kysset.
- Så du…
- Hysj! Ja.. hun så seg rundt. Øynene ble smale. – dette er ikke riktig sted for deg å være. Nymfene venter deg, men ikke ennå. Skogen er ikke trygg. Han er her.. villskapen kan sees i øynene hans. Ingen kan ri han. Ingen! Eller en rytter.. en…
- Hva snaker du om? Gispet jeg.
- Framtiden.. denne plassen er ikke trygg for deg… før du vet ordet av det, har de fanget deg, bundet deg, og piner deg… den vakre, sorgfulle og mektige vil beskytte deg. Han beskytter deg, beskytter deg… kom deg opp på din hest. De store øynene så unnskyldende på meg.
- Hva er du for noe?
- En type nymfe. hvisket hun.
- Hva er en nymfe?
- De som synger og er vakre… men… Hun tok hånden min, så på meg før hun ga meg en skriftrull. – denne gir du til Eriá, for nymfer og dine veier skal ikke krysses ennå. Jeg må dra.. skogen er ikke trygg… et høyt ul som fra mange lidende ulver flerret luften. – åh.. jeg må dra.. skynd deg! Du må også dra! Skynd deg! Jenten snurret rundt og forsvant inn i tåken. Jeg virvlet rundt og løp bort til Rimash som nå begynte å vurdere å galoppere av gårde. Da sto han der igjen. Mektig og stolt. Ørene var spisset mot meg og blikket var engstelig. Han slo en hov i bakken.
- Skynd deg! Den vakre, sorgfulle og mektige vil beskytte deg så mye han kan. Stemmen kom fra intet. Brått kom det jeg kan forbinne med et mareritt av noe. jeg hoppet opp på Rimash. Monte Christoe nikket med hodet og humret fornøyd. Så brått skiftet han sinn. Han la på ørene og virvlet rundt. Vrinsket truende.

Den mørke skikkelsen kom settende mot oss. Rimash hylte høyt i redsel. Den sorte hesten kom galopperende. Hovene sto i brann. Manen flagret vilt rundt den. Øynene var røde. Den kom rett mot oss.
- løp! Hylte jeg i redsel og sjenklet Rimash som uten å nøle kastet seg i galopp den veien vi hadde kommet fra først. Jeg kastet et blikk over skuldrene. Monte Christoe kastet seg mot den svarte hesten. Med ørene skinnflat bak og et iltert utrykk i øynene galopperte han mot den sorte. Høye hvin og hyl lød i det de to hestene møttes. Et høyt, skingrende og sårt vrinsk luft flerret luften. Jeg blunket.
- Monte Christoe! Hvisket jeg og en tåre rant nedover kinnet mitt. Jeg hadde følelsen av at tåkehesten ofret livet for meg nå.

Vi var nesten tilbake til virkeligheten da jeg så han. Med halen løftet og hode stolt hevet travet an flytende bortover i tåken. Da den merket blikket mitt stanset den. Den så på meg med såre øyne og et smertefullt vrinsk lød, før den forsvant. På nytt lød et høye vrinsk. Iltre vrinsk. To hester. Hadde Monte Christoe bare villet sørge for at jeg kom meg unna. Ofret han livet sitt nå for meg? Den flotte magiske hesten. Ville den dø?

Solen hadde begynt å stige. En varme hadde begynt å bre seg i skogen. Jeg og Rimash kom ut på stien. Jeg kastet et blikk den veien jeg var kommet fra. Jeg kunne ikke se tåkedis lenger, eller høre det klukkende vannet. Jeg så meg rundt og var sikker på at jeg var på riktig vei nå.
- vet du hvor vi skal nå? Hvisket jeg og strøk Rimash på halsen. Jeg stusset over det jeg merket. Halsen var tørr. Ikke antydning til at Rimash hadde vært svett. Jeg blunket overrasket. Et forvirret blikk ble kastet mot skogen der vi kom fra. Et øyeblikk var jeg fristet til å ri tilbake, men så kom jeg på hva den merkelige nymfen hadde sagt, og at jeg ikke skulle krysse deres veier ennå. Jeg la sjenklene mot Rimash sin side og lot han slå over i lett galopp. Uten å nøle og men ny energi og iver slo Rimash over i en hurtig galopp som førte oss mellom trærne og som jeg håpet etter Amras og Marko.

Jeg sto lett i salen. Håret slo mot ryggen min. solen skinte mellom bladene og lyste opp stien. Jeg følte at eg red og red. uten mål og mening nå. Rimash galopperte med stor iver og glede. Jeg nøt styrken han utstrålte. Likevel begynte jeg å bli sliten nå. Rimash virket fresh og grei, men jeg, jeg var sliten. Rett og slett.
- flink gutt! Roste jeg ponnien. Han klippet med ørene og galopperte likevel jevnt videre.

Svimmelheten begynte å slå innover meg. Jeg var skjelven i bena der jeg balanserte over Rimash sin rygg. Det var vanskelig å stå i salen. Det virket som om at Rimash merket at jeg begynte å bli ustødig i salen, for han begynte å roe galoppen.
For sent så jeg greinen som hang lavt over stien. Før jeg rakk å bøye meg slo jeg hodet rett inn i den og den knakk og landet oppå meg i det jeg landet på bakken. Pusten ble slått ut av meg og hodet verket. Jeg hørte Rimas sine hovslag et øyeblikk før de stanset. Dempede skritt kom mot meg. En myk mule strøk over det ene kinnet mitt. Jeg ville åpne øynene mine men klarte ikke. Bølger av kvalme og smerte slo innover meg.
- Rimash! Hvisket jeg. Mulen strøk over kinnet mitt igjen. – finn Amras og Marko, eller hjelp! Mumlet jeg i det mørket begynte å ta meg inn i sin dype voll.

Mysterygirl   Nordland