Amras og Ireth, Forræderen del 10

Rimash merket balansen ble dårligere. Han roet ned farten. Klippet med ørene og skulle til å gå ned i trav da det lød et brak over han. Like etterpå datt rytteren hans av og landet med et dempet dunk i gresset ved siden av stien. Rimash galopperte to steg vekk, før han brå stanset og snudde seg. Greinene hadde falt over rytteren, og hun lå ubehagelig stille. Med de lette stegene sine skrittet han bort til rytteren. Han senket hodet og luktet på henne. Ennå i livet. Forsiktig strøk han mulen over det ene kinnet hennes. Noe var gal med rytteren. Han kunne føle det.
- Rimash! Hvisket hun. Han spisset ørene og strøk mulen en gang til over kinnet hennes. Kanskje dette ville få rytteren hans på bena. . – finn Amras og Marko, eller hjelp! Mumlet rytteren. Rimash snøftet og ventet på mer beskjed, men nå var det bare stillhet over skogen. Han rygget med hodet senket, før han løftet det og så seg rundt. Trærne var høye og noen hadde lave greiner. Alt var stille rundt omkring. Et siste blikk mot rytteren før han travet med halen løftet bort fra henne.

Rimash travet med lange steg etter stien. Han ville ikke galoppere. Han måtte spare på energien. Rytteren lå igjen, og hun kunne bli til mat for andre dyr om ikke han skynde seg. Rimash slo over i galopp. Han vrinsket høyt før han galopperte fortere.

Ponnien langet ut. Pusten kom i korte gisp og taktisk for hvert galoppsteg. Stigbøylene dunket han i siden og begynte å irritere hesten nå. Han hvinte irritert da han måtte hoppe over en grein på bakken og stigbøylene slo hardt inn i siden på han. Likevel fortsatte han trofast mot det ukjente. På jakt etter noen, eller noe som kunne hjelpe rytteren.

Tåken la seg sakte rundt den brune svette galopperende hesten. Pusten kom i anstrengende drag. Den gamle hesten slo ned i trav. Han stanset og så seg rundt. Flankene hevet og senket seg anstrengende. Den gamle ponnien var skjelven i bena. Sakte sank han sammen på bakken.

Et høyt og sårt vrinsk flerret luften. Tåken kom i full fart. La seg rundt den gamle ponnien som lå og trakk lange skjelvende åndedrag. Konturene av hesten ble mer og mer tydelige. Øynene dens var målbeviste og var rettet mot den gamle ponnien. Stegene var lange og den fløt bortover på tåken. Rett før den krasjet i ponnien som lå på bakken brå stanset den. Den humret til Rimash som så vidt bevegde øret mot tåkehesten. Forsiktig senket den hodet mot den brune ponnien. Strøk sin grå mule over ponnien grå mule. Blåste varmt inn i neseborene.

Rimash kjempet fortvilet for å komme seg på bena. Han merket at tåkehesten var her. Merket Monte Christoe sitt nærvær. Håpet ble tent i han, og han ønsket å kjempe kampen sin videre. Monte Christoe humret varmt til han og nikket oppmuntrende med hodet. Rimash kjempet, men bena og muskulaturen var for sliten. Med en siste kraftanstrengelse kom han seg på bena. De skal under han. Monte Christoe spisset ørene og nikket. Rimash tok et prøvende skritt. Bena ga etter under den gamle ponnien.

Monte Christoe stirret på den brune ponnien. Den kjempet og var gammel. Tåkehesten strakte mulen bort og strøk den gamle ponnien over mulen. Han åndet inn ponniens ånde og lukket øynene. Forsiktig blåste tåkehesten langt inn i ponniens nesebor. Flankene på ponnien hevet og senket seg fortere og fortere.

Bena ga etter under Monte Christoe. Han falt sammen på bakken og pustet fort inn og ut. Han følte seg utmatte og sliten. I mens reiste Rimash seg sakte. Med hodet hevet så han seg rundt. Et blikk på Monte Christoe. Han humret varmt til tåkehesten. Med en styrke han ikke visste han hadde galopperte han vekk fra sin redningshest og ut av tåken.

Vrinskene var høye å såre. Skingrende og øredøvende. Det var vrinskene til en sorgtung hest. Men dette var ikke en sorgtung hest. Det var Rimash som søkte fortvilet etter hjelp. Men samtidig var det ikke Rimash. Det var Monte Christoes sjel som hadde byttet plass med Rimash sin. Han måtte bruke Rimash sin kropp for å skape redsel og forståelse for at de trengte hjelp.

Han galopperte fort. Bena bar godt nå. Han kunne føle en annen skapnings nærvær. Han slo over i trav og tok vekk fra stien. Han nølte litt i det han kjente lukten. Det var ingen alv. Men en vampyr. Likevel fortsatte han et stykke mot vampyren. Det kunne være en god vampyr?

Mysterygirl   Nordland

 

    Blueberry
Wææææh! O_O
Tåkehesten er Rimash?!
Eller, overtattsjelen?! :O
Utroligforkjempebra beskrivelser! :D <3
Vinden er hyyyyyyypeeeeeer i daaaaag.. Uh, kveeeeld?! O___o
Skal mase 24/7 om ikke neste del kommer snaaaaart! :DD
Stoooooooooor klem og stemmeeee fra Vinden<3<3

28/02/2009 22:35

 
    Mysterygirl
Oo
tåkehesten er ikke Rimash!
sjelene byttet kropp, slik at Monte Christoe kan finne hjelp :)
:D glad du liker beskrivelsene :D <3
HYPER IGJEN OO
* løpe å gjemme seg under dyna * x'D
neste del er kommet ut ;)
Takk for stemme og kommentar :D
STOR klem tilbake :D <3

01/03/2009 12:42

 
    Eowyn262
O.o
Håper Rimash/tåkehesten klarer å finne hjelp^^ for Ireth kan vel ikke dø?? O.o
*svare på eget spørsmål igjen* Nei, Therese, Ireth kan ikke dø enda når hun er hovedpersonen i serien :P Tror jeg...

Det var kjempebra hvordan du beskrev Rimash og Monte Christoe sitt møte og hvordan Rimash lette i skogen etter hjelp^^
JEG ELSKER DENNE SERIEN!!!! :D

O.o Stemmeknappen er borte!!!! Ånei!!!! o.O
*ønskestemme*

Stoooooooooor klem fra Therese ^^ <33

01/03/2009 16:51

 
    emmern
ja spennende, leser vdere med en gang!

klem Emilie

01/03/2009 21:37

 
    Mysterygirl
Takk Emilie :)

01/03/2009 21:40

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.