Amras og Ireth, Forræderen del 13

Gutten så den hvite hesten og rytteren komme mot seg. Han orket ikke en gang be sin sorte hingst om å øke farten. Tankene var hos den mystiske jenten i skogen. Hans magefølelser og hjerte sa at han skulle ha blitt hos henne. Hans mester hadde lært han at han aldri skulle forlate noen som var skadde, men skogen hadde sagt at han skulle gjøre det. Gutten som kom ridende mot han hadde brunt tjafsete hår og blå øyne. Hesten var skinnene hvit.

Marko så en tåre renne nedover guttens kinn. Han lot Mirando roe ned tempoet og red opp på guttens side.
- hei! Sa Marko alvorlig og betraktet gutten.
- Hei! Mumlet gutten til svar og så ned i den sorte hestens man.
- Du har vel ikke sett en brun ponni med en kvinnelig rytter. Hun er alv. Har en rødbrun kjole blågrønne øyne, vanlig brunt hår, et søtt smil og er bestandig glad… så å si… Marko gransket gutten som stivnet på den sorte hesten. Han trakk pusten dypt inn og vendte på hodet. De blåe øynene hans så sørgmodige inn i Marko sine.
- Jo! Hun… hun… stemmen bar ikke mer. Han brast i gråt. Marko stirret sjokkert på gutten.
- Hun hva?!
- Tror ikke hun overlevde! Beklager.. hun er i skogen… han pekte mot stien. Følg den! Så vil du finne henne! Beklager, beklager! Gråt gutten. Marko ble blek.
- Takk! Mumlet han sammenbitt og fikk Mirando til å snu og følge stien mot skogen.

Amras hoppet opp på Nimlehs rygg i fart.
- skynd deg gutt! Mumlet han til hesten som snudde. Stegene økte. Nimleh prustet i takt med galoppstegene mens han galopperte mellom trærne. Amras klamret seg til manen. Han la seg mot den kraftige halsen til hesten. Et sårt vrinsk lød. Mellom trærne lenger fram kunne Amras skimte en kjent brun ponni. Han bøyde hodet for å se bedre. Nimleh sin man pisket mot ansiktet.

Marko bøyde hodet og styrte Mirando vekk fra stien. Greinene hang lavt. Han la seg mot den hvite halsen. Lukket øynene for de hvite hårene fra Mirandos man sved i øynene.
- før meg til Rimash, eller Nimleh! Hvisket Marko og strøk en hånd over den hvite halsen. Mirando taktet om og galoppstegene ble lenger. Et sårt vrinsk hørtes og tårer begynte å svi i Marko sine øyne.

Amras hoppet av Nimleh i fart. Han falt i landingen, men kom seg fort opp på bena.
- Ireth! Gispet han og løp bort til henne og Kordandlir. Kordandlir så opp. øynene var røde og tårer rant nedover kinnene hans.
- Jeg tror… hun… er død! Hvisket han til Amras. Amras gispet etter luft. Prikker begynte å danse for øynene hans. Han ble svimmel. En grusom kvalme vokste i han i det han så hvordan Ireth så ut. Han sank ned på knær. Rimash så bort på eieren med et sorgtungt blikk.
- Det kan ikke være sant! Ropte Amras og tok hånden til Ireth. Han løftet den opp og kjente etter pulsen. Kunne ikke kjenne noen ting.
- Beklager! Hvisket Kordandlir og reiste seg. Han så med sorg på unge Amras som tydeligvis kjempet mot gråten. Han gikk bort til Rimash. Forsiktig salte han av den gråtende ponnien.

Amras strøk over Ireths kinn. Hun var nesten grå i hudfargen.
- hvordan kan du gjøre dette mot meg? Hvisket han og en tåre rant nedover kinnet hans. Ireth lå like stille og urørlig. Hun så nesten fredfull ut. Sorgen gikk brått over i sinne. – IRETH! Hvordan kunne du? Hvorfor red du bare fra oss? Du dumme, dumme, dumme lille alv! Amras bøyde seg framover for å skjule gråten han ikke klarte å kjempe mot lenger. Hjertet blødde. Han la hodet mot brystkassen hennes for å lytte etter hjerteslag.

Marko kom galopperende mot dem. Han kom ikke etter stien, men igjennom skogen. Han hoppet av Mirando i det hesten hoppet ut på stien. Han landet samtidig på bakken som den hvite hesten. Han løp bort til Kordandlir og stanset i det han så Ireth. Hun lå på bakken og liknet en kriger som hadde falt i et slag.
- nei! Hvisket han stille. – er hun død?
- Ja… noen hadde forresten vært her! Mumlet Kordandlir.
- Jeg vet det!
- Gjør du? Kordandlir så sjokkert på Marko som ikke så på han. Han stirret på Ireth.
- Ja.. han red en sort hest. Han gråt og sa at han hadde sett henne i skogen… han sa at hun trolig var død.. en tåre rant nedover kinnet til Marko. – han hadde rett!
- Åh… Kordandlir rynket brynene og kjempet mot tårene.
- Stakkars Amras! Hikstet Marko og tørket vekk en tåre som rant nedover kinnet.

Amras så opp. hjertet dunket ikke lenger. Han hadde ikke kjent pulsen heller. Han holdt rundt håndleddet ennå. Forsiktig rettet han seg opp. han førte den slappe hånden til Ireth mot brystkassen sin og la den på brystkassen . der hjertet dunket i sorg i brystet hans.
- mitt hjerte vil for alltid tilhøre deg! Hvisket han og slapp hånden hennes. Den falt tungt ned i gresset. Amras så opp på Marko og Kordandlir. Synet var sløret av tårer.
- Vi har tapt! hvisket han.
- Nei! Vi har ikke det! Vi må bare hode motet oppe! Marko sin underleppe skalv.
- Ja.. men… hun er borte…
- Oppdraget mitt var misslykket…
- Hun var alt for meg… Amras og Marko snakket i munnene på hverandre. Kordandlir sto med tårer i øynene og hørte på.
- Et øyeblikk! Utbrøt han. – vi har vel ikke tapt?! Hva om hun ennå lever! Vi kan ikke miste håpet! Sa han.
- Men hun sa… om jeg dør… dør Alléishiá… hvisket Amras med skjelvende stemme.
- Om det er sant er slaget tapt! Avsluttet Marko.
- Hun sa så mye fint… hun fortjener en begravelse! Amras så ned på Ireth igjen. – og at vi vasker sårene! Avsluttet han. Marko som hadde forsøkt å holde motet oppe sank ned på bakken.
- Jeg hoder ikke ut! Hun er død, død, DØD! Gråt han. Amras trakk pusten skjelvende før han begynte å gråte igjen.
- Kom tilbake Ireth! Kom tilbake! Hvisket Amras.

Rimash stirret på eieren. Han gråt. Ponnien kastet et trist blikk bort på Nimleh som sto med senket hode og så på jenten. Mirando sto noen meter unna og skalv. Rimash så seg rundt. Han kunne ikke forstå at han hadde drept en rytter. Kunne ikke forstå hvordan han hadde klart det. Han reiste seg på bakbean igjen og vrinsket høyt og sårt mot himmelen. Et sårt vrinsk som fikk skogen til å grøsse.

Monte Christoe løftet hodet. Han så seg rundt. Vrinsket var sårt og høyt. Det var ponnien som vrinsket. Forsiktig begynte han å gå mot lyden. Så slo han over i trav og deretter fløt han bortover tåken mot plassen der den utvalgte var.


Mysterygirl   Nordland

 

    emmern
snufs. dette var kjempe trist og du fik meg til og gråte (noe som vitner om hvor flink du er). du skriver kjempe bra og har fine beksrivelser, men jeg synes det er litt forvirende og noen ganger litt irriterende (ikke vondt ment. :P) når du går sånn frå person til person. =) liker virkelig denne serien og gleder meg kjempe mye til det kommer mer. så pliizzzz skynd deg? hehe stemmer gjør jeg jo så klart, men jeg regner med at du allerede har forstått det?
stooor klem.

Emilie^^

01/03/2009 21:56

 
    Blueberry
OOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO
IRETH KAN IKKE VÆRE DØD!!!
Slutten! O_o
Monte Christoe! Tåken!
åÅÅÅÅÅ! Jeg har svaret! Tror jeg.. ._.
Får bare vente til neste del kommer! :O
Stooooooooor klem og stemme fra Vinden <3<3

01/03/2009 21:59

 
    Eowyn262
:''''( *snufs*
Dette var en skikkelig trist del, Martha.. Det er så synd på Amras, Marko, Ireth og Kordanlir :'(
Håper virkelig Ireth blir levende igjen, for hvis ikke vil jo Alléishiá være tapt...

Det var en ny del ute! :D den skal leses med en gang^^

Jeg stemmer^^

Stoooooooooooooor klem fra Therese ^^ <33

02/03/2009 17:55

 
    mysterygirl??
HVA?????!!
Er Ireth død???
Nei....det går ikke..... ikke mulig......
Martha,du sier at hun er død,men vet du hva?jeg tror deg ikkeXD
hun kan ikke være død...
Hvordan skal Alleisha reddes da?
Nemlig!
sÅ....PLIIIIIIIZ.......hun er ikke død...???
*snufs*

jeg stemmer.......for du har nettopp tatt verdensrekorden i å skrive ULTRAMEGASPENNENDE!!!!
WOW..........



12/03/2009 14:40

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.