Amras og Ireth, Forræderen del 16

Jeg åpnet øynene og tok meg til hodet. Synet var uklart og tåkete. Jeg reiste forsiktig på meg. Stirret på hendene mine. De var ikke gjennomsiktige lenger. Jeg så meg rundt. Jeg var der jeg hadde falt av Rimash. Han sto der rolig med hodet senket og så på meg. Greinen som hadde truffet meg lå noen meter unna. Jeg smilte svakt og reiste meg.
- Rimash! Hvisket jeg. Ponnien løftet hodet og vrinsket lykkelig. Jeg lo og løp bort til han. La armene om den varme halsen. Tårer a lykke rant nedover kinnene mine. Jeg kunne ikke tro at jeg levde. Jeg borret ansiktet inn mot halsen og luktet inn lukten av hest. Den var deilig og søt.

Jeg rygget bakover. Rimash sto med ørene spisset og så søt ut. Jeg smilte av ponnien. Så veltet tårene opp i øynene på meg igjen. Jeg så for meg en hvit hest. En hest som fløt i galopp i tåken. En magisk hest. Jeg kan bare ikke beskrive det. Magien rundt hesten i tåken. Hesten som hadde gjort så mye for meg.
- takk… Monte Christoe! Hvisket jeg og noen tårer rant nedover kinnene mine. De ble tatt av vinden og glittret i kveldssolen i det de blåste av gårde. I det fjerne hørtes et vrinsk. Sårt, kjært og kjent. Et hvitt hårstrå kom blåsende til meg med vinden. Jeg snappet det til meg og la det mot hjertet mitt.

Rimash dyttet mulen inn i min mage. Jeg så på han og strøk han kjærlig over neseryggen. Jeg tok det hvite hårstrået og flettet inn i mitt hår før jeg lo og roste Rimash. Forsiktig kjente jeg i ansiktet etter sår og blod. Ingenting. Jeg kunne ikke fatte hvor lykkelig jeg var nå. Jeg smilte mens jeg begynte å gå innover skogen. Samme vei som jeg sist hadde sett Amras gå.

Amras så opp. jeg kunne se sjokket, redselen, sorgen og glede skylle over ansiktet hans i det jeg gikk inn i lysningen der de hadde tent et bål og satt.
- Amras! Ropte jeg lykkelig. Jeg løp bort til han og kastet meg i armene. Vi falt over ende begge to. Amras stirret i sjokk på meg.
- Ireth! Er du virkelig i live? Mumlet han i ren forskrekkelse og satte seg opp. Kordandlir og Marko sto der hvite i ansiktene og stirret på oss.
- Jeg er ekte. Jeg lever. Jeg er ennå i livet. Jeg kastet meg inn i Amras sine armer. Tårene veltet fram i øynene mine. Dårlig samvittighet sved i meg. – jeg Beklager det som hendte. ÅÅ Amras!
- Så, så! Amras la armene om meg. Trakk meg hardt inntil seg. Det var som om at han ikke kunne tro jeg var virkelighet. Han var redd for at jeg skulle fordufte. At jeg ikke var virkelighet. Jeg klamret meg til han og gråt. Sorgen skyllet over meg.
- Du aner ikke hva jeg har gjort! Du aner ikke! Jeg er så lei meg! Gråt jeg mot brystkassen hans. Jeg merket at han la ansiktet mot håret mitt.
- Du lever, det som er det viktigste, men vi har en del ting å prate om etter hvert! Kjære deg.. jeg har vært så redd! Hvisket han inn i håret mitt. Jeg vred meg i armene hans, slik at han løsnet grepet. Jeg rettet meg litt opp og så han inn i øynene. De var rødhovne. Forsiktig la jeg armene om halsen hans og kysset han. Kysset han lenge og dypt. Amras la etter hvert armene om meg.

Kordandlir og Marko hadde virket litt tilbakeholdne. Amras var brydd og man merket at han var flau for noe. jeg ble preget av deres stille oppførsel. De var usikre på om vi skulle ri videre allerede den natten, eller hvile. Jeg tenkte vi kunne ri videre, men Amras og Marko var usikre. De var redde for at jeg var sliten. Det ble til at vi skulle vente.

Amras holdt rundt meg hele tiden. Han var redd for å miste meg. Det hadde han også sagt til meg. Han ville ikke at jeg skulle forsvinne. Han elsket meg og om jeg ikke var virkelighet, ville han dø. Det ble sen kveld. Amras, Marko og Kordandlir avtalte om hvor de skulle møtes. Vi skulle ri til ca midt på dagen, så skulle vi hvile til kveld og møte Kordandlir. Så skulle vi hvile litt mer før vi skulle dra videre.

Jeg la meg ned på pleddet jeg skulle sove på. Amras og Marko vekslet blikk. begge kom og la seg på hver sin side av meg. De bredde et tykt pledd over meg og tok hver sitt tykke pledd selv.
- sånn! Mumlet Marko og gjespet. Jeg smilte og ville stekke meg fram og gi den snille svartalven en klem, men jeg turte ikke.
- Takk! Hvisket jeg. Marko smilte til meg og la seg ned.
- natta! Mumlet han. Jeg smilte i det han lukket sine øyne.
- Sov godt! Natta! Smilte jeg.
- Natta! Amras kom med et gjesp. Marko vred på seg. Jeg kjente Amras sine armer komme smygende de dro meg inn under hans pledd. ( nå må man ikke tenke feil her altså, jeg hadde mitt pledd surret rundt meg). Amras kysset meg på pannen.
- Jeg er glad du lever! Hvisket han kjærlig og bredde sitt pledd over meg. Jeg lente meg mot han. La hodet mitt på brystkassen hans.
- Jeg også! Mumlet jeg søvnig.
- Nå må du sove!
- Jeg skal det! Svarte jeg dempet og smilte bredt for meg selv. Forsiktig lukket jeg øynene mine. Snart kom søvnen snikende.

Jeg gjespet trett og så opp på himmelen. Det var grålysning og tåkedis lå mellom trærne. Amras holdt rundt meg mens han sov. Jeg smilte. Følte meg trygg i armene hans. Jeg lukket øynene og ble liggende å nyte varmen fra pleddet og at Amras lå så nær og sov søtt. Jeg kastet et blikk bort på Marko. Øynene hans var lukket. Et lite smil lurte i munnviken. De brune håret var et bustete virval. Jeg trakk mer på smilebåndet. Den svartalven var virkelig søt og kunne virkelig sjarmere folk i senk.

Jeg la salen på plass på Rimash sin rygg. Rimash så glad ut for endelig å kunne fortsette ferden. Marko og Amras vekslet stadig blikk og så stadig på meg. Jeg ble irritert over hvor bekymret de skulle virke. Herregud, jeg var jo i live. Lys levende! Og by the way jeg kunne passe på meg selv.
- Ireth rir i midten! Marko hørtes bestemt ut.
- Ja! Eller jeg visste ikke om jeg skulle ta tau i Rimash slik at hun ikke kan ri av gårde igjen! Amras hørtes anspent ut. Jeg strammet Rimash sin salgjord før jeg med bestemte skritt gikk bort til de to guttene.
- Er dere dumme? Jeg tror det var skjebnen som bestemte at jeg skulle ri vekk! For jeg har nemmelig fått et til lite oppdrag… jeg stirret trassig på guttene. Amras og Marko vekslet blikk.
- Hva slags oppdrag? Spurte Marko skeptisk.
- Det kan være det samme! Jeg trakk pusten dypt. – la oss komme oss av gårde! Jeg snudde rundt og begynte å gå mot Rimash. Da var Marko der. Han sto framfor meg. La begge hendene på hver sin skulder og så dypt inn i øynene mine.
- Nei! Nå får du fortelle! Sa han bestemt. Jeg himlet med øynene og blåste irritert.
- Nei… jeg tror ikke det! Jeg forteller etter hvert.. har følelsen av at jeg er tilknyttet noe.. jeg vet heller ikke helt hva som vil skje! Men… jeg må gi Eriá noe… det er fra nymfer…
- NYMFER?! Amras presset de sjokkerte ordene ut av munnen. Marko ble hvit. - De er skapninger man ikke kan stole på! Mumlet Amras
- Man kan stole på dem! Men de velger ikke parti! Rettet Marko han. – det vet du!
- Jaja.. fortell oss! Mumlet Amras med røde kinn.
- Nei! La oss ri av gårde! Svarte jeg bestemt. De skulle bare glemme at jeg fortalte dem noe. litt dårlig gjort av meg, men jeg må bare være litt bestemt. Det bare måtte jeg. Tanken var litt morsom. Amras og Marko vekslet blikk.
- Plis! Si det! Ba Marko.
- NEI!
- IRETH! Si det. Vær så snill! Amras så på meg med beende øyne.
- Fremdeles sier jeg, nei! Jeg rygget et steg bak.
- PLIS la oss få vite! Vi bør få vite! Maste Marko.
- Haha nei! Svarte jeg fort. Snudde på hælene og gikk fort i ring rundt guttene. Jeg løp bort til Rimash. Han spisset ørene og hadde et søtt utrykk i de frekke ponniøyne sine. – du er klar for mer… action.. lo jeg og klappet han på nakken.
- Blir det mer action, overlever vel verken jeg, eller Marko sjokket! Sukket Amras og gikk bort til Nimleh.
- Uff… si nå ikke slik.. Amras nå vil du få jobb med å temme dette villdyret!
- DYR?! Jeg stirret sjokkert på Marko som begynte å le skøyeraktig. Amras begynte også å le. Dette irriterte meg. Hvorfor skulle de kalle meg et dyr? Den var drøy.
- Nei da! Lo Marko. – du er for fin til å være et dyr..
- Haha.. svarte jeg sarkastisk. Med letthet la jeg på Rimash hodelaget. Han åpnet villig munnen når jeg skulle tre bittet i munnen.

Snart satt vi på hestene våre. Jeg strøk Rimash kjærlig over halsen. Han kastet på hodet og trakk ivrig i bittet. Jeg smilte. Rimash var fresh i dag. Jeg hadde følelsen av at han hadde gjort mye for meg dagen før. For han hadde sett utslitt ut, og han hadde logget mye nede i løpet av natten, mens de to andre byttet på å stå å døse.
- la oss trave! Sa Marko muntert og holdt en ivrig Mirando igjen. Amras trakk likegyldig på skuldrene og så på meg. Jeg smilte. Tanken på den freshe ponnien gjorde meg glad.
- Ja! Jeg strålte. Marko gliste og fikk Mirando opp i flytende trav. Rimash kastet på hodet og fulgte ivrig etter. Nimleh og Amras la på siden av meg og Rimash.

Vi hadde ( som nevnt) begynt å trave. Luften i skogen var kald og frisk. Jeg nøt det. Luften som kjærtegnet ansiktet mitt. Vi hadde ikke travet langt før tankene mine vandret. Jeg så den hvite tåkehesten for meg. Den mektige, sorgfulle og vakre Monte Christoe. Hva hadde hent med han? Jeg hadde sett han, så hadde han forsvunnet og lynet truffet meg. Hvor var den flotte skapningen? Jeg lukket øynene. Hele mitt sinn ble fylt av en ubegripelig sorg. Den samme sorgen jeg hadde følt da jeg rørte ved Monte Christoe. Hesten var preget av sorg. Det visste jeg.

Mens jeg red taktisk i lettrav og tenkte på tåkehesten, merket jeg et press mot hjertet. Som om at noen forsøkte å rive en del av det vekk. Jeg fikk en kald følelse rundt meg. Jeg så fort på Amras og Marko. For å se om de hadde merket noe. De red rolig og lett videre. Da kom den sterke følelsen man kan få når man ser en god grøsserfilm. Nakkehårende reiser seg og man kjenner det går lange ekle grøss nedover ryggen. Det kjente jeg nå. Følelsen av at noe holdt øye med meg vokste. Jeg kastet et nervøst blikk bakover. Et lite håp vokste i meg. Jeg håpet jeg skulle få se at den hvite mystiske hesten i tåken fulgte etter oss. Men ingenting. Jeg kunne ikke se eller høre noe. Hvorfor hadde jeg da denne følelsen? Følelsen av at noen holdt øye med meg.
- jeg lover… vi vil snart møtes igjen! Ganske snart! Sa brått en stemme inni hodet mitt. Den var høy og bar preg av sorg. Jeg snudde meg og så forvirret etter noe, eller noen. Men jeg kunne ikke se det noe. den sorgtunge følelsen forsvann. Jeg trakk pusten skjelvende. Følelsen av å bli holdt øye med var sterkere et øyeblikk, så forsvant den brått. Jeg kjente det gå et kraftig grøss over ryggen min, som om at mus med iskalde ben løp over ryggen min. følelsen av redsel var naglet til kroppen min. hjerte dunket vilt i brystet mitt. Jeg hadde aldri hørt den stemmen før. Og hvordan klarte den å trenge seg inn i hodet mitt. Det så ikke ut som om at Marko, eller Amras hadde merket noe merkelig enda. Derfor fant jeg det lurest å forsøke å slappe av og bare late som ingenting. ”Det er sikkert ikke noe!” tenkte jeg, men følelsen sa: ”Vær på vakt. Snart vil du møte noe, eller noen. Kanskje har den/ det ikke noe godt i sinn.”

Mysterygirl   Nordland

 

    marita94
Nydelig, har nå lest hele serien, og er veldig glad i Amras og Ireth..

Stemme fra meg, og jeg vente utalmodig på ny del^^,

04/03/2009 10:58

 
    Blueberry
OOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOooooooooo
Den siste setningen var helt <3!
Monte Christoe klarte å gjennopplive Ireth! :D

Dette er kjempespennende!
Nei, bytte ut kjempe med utrolig!
Sånn; Utrolig spennende!

ELSKER denne serien så utrolig mye! ^^ <3
Du må aldri slutte å skrive på denne!
For da.. For da.. Uhm.. *TENKE*

JO! Da går verden under!
Kanskje ikke.. Okei, jeg vet ikke hva som skjer da! o_o

STOR klem og stemme fra Lessién <3<3<3

04/03/2009 13:44

 
    Eowyn262
Yeay!!! Ireth ble gjennopplivet!!!!! :D
Stakkars Monte Christoe som plutselig forsvant.. Jeg vet det er noe mer med den hesten, jeg bare vet det! Har en følelse av at vi kanskje vil se den igjen senere i Amras og Ireth, har jeg rett? :-P

aww, Marko og Amras er så søte <33^^
De er så beskyttende overfor Ireth^^
Håper Ireth klarer å holde seg unna trøbbel så de kommer til de folka i live^^

Dette er så utrolig spennende!!! Jeg kan seriøst ikke vente med å lese videre på denne historien! Det er så sykt bra!!! :D

Enig med Lessiéan, hvis du slutter å skrive på denne serien (før den er ferdig) så vil verden gå under!! O.o

Dette er så utrolig bra at jeg vil trykke mange, mange, MANGE ganger på stemmeknappen, men kan bare gi deg en^^

Stoooooooooor klem fra Therese som vil mase enda mer hvis det ikke kommer mer snart ^^ <33

04/03/2009 17:55

 
    emmern
JA igjenn er historien i gang!
elsker virkelig det du skriver Mystery!. :P liker godt karakterene og beskrivelsene dine. :P gleder meg sykt til det kommer mer, følger med og stemmer. XD

klem Emilie^^

04/03/2009 22:30

 
    mysterygirl??
NAWWWWWWWWWWW......
jeg viste det....Ireth var ikke død!!!
det var for fært til å være sant....
jippijippijippi!!;)
Monte christoe gjenopplivde Ireth!
søte,snille tåkehest<3<3<3
*hjertestemme*
*gledestemme*
*stoor stemme*
kleeem<3<3

12/03/2009 14:51

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.