Amras og Ireth, Forræderen del 17

Jeg duvet i takt med Rimash sine skritt. Han var energisk i skrittene. Øynene mine sved i skarpt sollys. Jeg lukket dem igjen og kjente solen varme ansiktet i det jeg vendte det oppover mot himmelen. En svak vind kom bærende mellom trærne. Den strøk meg over kinnene. Den lekte lett med håret mitt i forbifarten. Jeg åpnet øynene. Naturen virket glad og lykkelig. Jeg smilte og strøk Rimash over halsen. Han krummet nakken og skrittet med mer energiske steg. Stegene ble lengre og bakbena jobbet godt inn under han. Han løftet ryggen litt og jobbet riktig. Han var løs og lett i munnen.
- wow.. når ble du dressurhest? Amras så på ponnien. Jeg smilte.
- Har han ikke bestandig vært det?
- Nei.. han har ikke akkurat vært noe geni i dressur, eller giddet det… han synes det er kjedelig… Amras ristet leende på hodet i det Nimleh stønnet og begynte å skritte fortere.
- Aha.. dyktig gutt! Roste jeg ponnien. Amras smilte og strøk Nimleh over halsen.
- Min gutt vil fram nå.. jeg bytter plass med Marko nå! Om det er greit?
- Selvsagt er det greit! Marko er snill! Svarte jeg med et smil Amras sendte meg et mistenksomt blikk men sa ikke noe. jeg vet at han tenkte på den gangen Marko hadde kysset meg. Jeg hadde heller ikke akkurat gjort motstand. Det tror jeg hadde såret Amras, men herregud. Jeg kan vel ikke så mye for at Marko kysser bra!
- Ok! Amras skrittet hurtig framover. Jeg lo og strøk Rimash kjærlig på halsen.

Marko smilte i det han kom opp på siden av meg.
- hei.. så fin Rimash er nå! Strålte han. Jeg smilte.
- Heisann.. ja han er herlig..
- Ja.. du rir han fint.. han gjorde så mye for deg i går! Jeg var så redd… Marko fikk et trist utrykk i øynene.
- Jeg vet det! Hvisket jeg. Marko så uforstående på meg. – du skjønner.. jeg så alt. Du brøt sammen i gråt.
- Du var død! Pulsen slo ikke! Hjertet var stille. Du var så kald..
- Men sjelen var utenfor kroppen.. i et.. mørke! Jeg trakk pusten dypt og kjente det knyte seg i magen min.
- Hvor?
- Vet ikke.. jeg skal fortelle dere historien senere tenkte jeg. Sa jeg og trakk på smilebåndet.
- Ja vel da… vi red videre i taushet.

Jeg satt stille. Flammene speilet seg i Kordandlir, Marko og Amras sine øyne. Jeg så alvorlig på dem. Det virket som om at vi fikk et tidspress på oss nå.
- er vi snart fremme da? Hvisket jeg.
- Kanskje en ukes reising? Eller? Marko så på Amras og Kordandlir.
- Om vi reiser fortere! Tre dager.. jeg kan flukte dit på to dager! Sa Kordandlir.
- Da gjør du det.. vi vil klare å komme oss fram.. det vet du! Amras smilte.
- Nja… vakthodet er delvis skjerpet.. det er vanskelig å komme inn i dalen… Kordandlir så tankefull ut.
- Hmm.. skjerp deg! Vi klarer det! Amras så mer målbevisst ut enn jeg noen ganger hadde sett han.
- Kanskje… Kordandlir så mer tankefull ut.
- Vi klarer det! Skjøt Marko inn.
- Det gjør vi! Mumlet jeg og smilte.
- Dere gjør nok det…
- Dessuten er vi jo svartalver! Amras smilte bredt.
- Rettelse! Marko så på Amras og fortsatte. – vi er svartalver, Kordandlir vampyr og Ireth er alv.
- Jaja.. så?!
- Hun er normal alv. Om vampyrene ikke vil ha oss der, vil de ikke tjene på å drepe meg og deg, men å drepe Ireth vil bety mer blod!
- Nå… altså vi er ikke mordere, men er det vanskkelige tider kan det skje at vi tar å deler en alv ja… han så brydd på meg. – ikke ta det ille opp!
- Selvsagt ikke!
- Vel jeg vil ikke at hun skal bli svartalv! Amras la armene i kors og smilet han hadde hatt om munnen forsvant.
- Jeg tenkte bare det beste for henne! Svarte Marko fort.
- Kanskje! Men om du ikke vet det… hun er min kjæreste og skal noen ha hennes blod må de komme forbi meg. Svarte Amras sta. Marko himlet med øynene.
- Vel meg også da… mumlet han irritert. – men jeg mener fremdeles at det kunne vært lurt å latt henne bli svartalv!
- NEI! Er du GAL? Ropte Amras.
- Nei… er du? Svarte Marko rolig. Amras ristet på hodet i sinne.
- Hun trenger ikke bli SVARTALV! Har du glemt smerten?
- Nei.. tror du jeg noen gang kunne glemme det? Tror du? Marko så med et ganske så sårbar ut.
- Det virker slik! Kanskje det at du har jobbet for kongen har…
- AMRAS! Hylte jeg og reiste meg fort. Marko så trist ut. – er dere to gått fra vettet? Er dere? Er dere? Personlig synes jeg det er dumt av dere å krangle! Kan dere være så snill å slutte? Jeg forstår at begge bare vil det beste for meg, men hva om å spørre om min mening? Eller…? Jeg slo ut med armene. Marko så med beundring på meg og Amras ble rød i kinnene.
- Selvfølgelig. Det var dumt av meg! Marko så trist ut.
- Jeg vil bare ditt beste, må du forstå! Mumlet Amras. Jeg blunket.
- Marko.. det går greit… Amras da… jeg forstår det, men du må ikke glemme. Jeg er bare kjæresten din. Du eier meg ikke! Påpekte jeg og så med et rolig blikk på han.
- Men..
- Hysj… Kordandlir smilte oppmuntrende til meg.
- You go girl!

- Ireth! Jeg beklager å si dette, men du trenger noen til å passe på deg! Amras så sårbar og irritert ut.
- Nei! Jeg er selvstendig! Svarte jeg fort.
- Kanskje… men du er også dumdristig! Jeg mener det! Du er virkelig dumdristig!
- Kanskje jeg er det! Svarte jeg fort.
- Ikke noe kanskje! Du så gårdagen! Jeg var så redd. Du aner ikke hva jeg følte!
- Og du aner ikke hvordan det var! Du…
- IRETH!
- AMRAS! Hylte jeg. Sinte tårer veltet fram i øynene på meg.
- Ro dere ned! Sa Marko rolig.
- Når hun kan høre etter! Amras reiste seg og så irritert på meg.
- Nå er du sur for at jeg mener at du ikke eier meg! Det gjør du heller ikke! Så bare back off! hylte jeg og trampet vekk fra bålet.
- Skal du stikke av gårde igjen?
- Kanskje jeg skal det! Jeg dro en hånd igjennom håret mitt og snudde ryggen til bålet.

Det hørtes skritt bak meg. Jeg gikk fortere innover skogen. Skulle den tufsen komme for å be meg om unnskyldning? En kjæreste behandler ikke den andre slik han behandlet meg. Stegene kom nærmere. Jeg snudde meg. Klar for å møte Amras, men det var ikke han som kom.
- Ireth.. ikke gå alene! Stemmen var forsiktig og varm.
- Marko?! Spurte jeg forvirret over at det var han som kom etter meg.
- Ja kjære deg!
- Åh.. jeg gikk bort til han og ga han en klem. – takk
- Ingen problemer. Det er min plikt å beskytte deg.
- Så du gjør det ikke av fri vilje? Jeg gikk et steg bak og gransket ansiktet hans. Det var vanskelig å se det klart siden det var mørkt ute.
- Jeg beskytter deg av fri vilje! Det trodde jeg du visste! Lo han.
- Takk! Jeg smilte.
- Kanskje vi bør gå tilbake! Marko tok den ene hånden min. – kom.
- Kanskje vi burde det!
- Men dere skal ikke det! Lød en stemme fra skogen. – dere kan ikke gå noen steder før dere har… stemmen døde hen. Jeg og Marko vekslet blikk og begynte å gå.

Et kraftig vindkast kom mot oss. Det var ikke et vindpust, men et kraftig kast. Marko tok et godt tak i meg.
- hva er det som skjer? Mumlet han skremt.
- Aner ikke! Mumlet jeg til svar og kjempet mot vinden.
- Dere kan ikke dra! Det er slik skjebnen er! Tror dere det er tilfeldighet at dere to er her? Alene akkurat nå? Stemmen var en høy røst og kom fra intet. Marko trakk meg inntil seg og holdt beskyttende rundt meg med en arm, samtidig som han fant sverdet fram med den andre.
- Hvem er det? Sa han nesten truende.
- Hvem jeg er har ingenting å si! Det som har noe å si er skjebnen! Stemmen ble rolig og vinden løyet. – det er skjebnenes gang. Det som vil skje… ingenting kan endres, ingenting kan det… skjebnen gir og tar. Nå gir skjebnen Alléishiá en sjanse… den sjansen er i form av Ireth… men Ireth trenger å finne mange svar. Men de er skjult.
- Hvilken svar? Kan du gi meg dem? Jeg trenger mange svar det er riktig det!
- Jeg kan ikke det.. svaret du søker er skjult i tåken, men det ligger så godt skjult at man ikke finner det om man leter, men med riktig evne, vil det komme til deg. Det skjer ikke før tiden er inne, men innen den tid vil et vennskap være brutt i blod…

Mysterygirl   Nordland

 

    emmern
MYSTERY!!!
dette er kjempe spennende og jeg håper det kommer mer snart... veldig snart. elsker denne seien og elsker måten du skriver på, jeg slapper liksom av, men noen ganger når Amras og Ireth krangler gir du oss liksom litt vell lite opplysninger og det blir litt rotete, men ellers er dert veldig bra. :P stemmer jeg? JA SÅ KLART det vet du vel? jepp regner vel egentlig med det.... du er kjempe flink mystery. :P

klem Emilie^^

05/03/2009 22:09

 
    Eowyn262
Ojojoj!! O.o
Dette er så utrolig spennende!!
Jeg kan ikke vente med å lese mer, så jeg får vel mase skikkelig på deg :P
De siste linjene var bare til å få gåsehud av. Det var så creepy og samtidig så utrolig bra! ^^
Du skriver som en gudinne, Martha! Vær så snill og ikke stopp å skriv! (a)

Gir deg en så stor stemme at det ikke går an å beskrive hvor stor den er^^

Stoooooooooooooor klem fra Therese ^^ <33

06/03/2009 16:29

 
    Blueberry
OOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOoo
Å herregud, Martha!!
Dette er utrolig spennende!
Enig med Therese, de siste linjene var så utrolig.. Herregud.. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.. O_O
Og det med at Marko og Ireth var alene, og den stemmen! Herregud.. (nå synnes jeg det ble litt vell mye herre gud her) Jaja ^^
ELSKER denne serien :D <3

STOR klem og stemme fra Vinden <3<3

06/03/2009 19:24

 
    Månestøv
Å... Så spennende!=-O
Du er sååå flink!:D Jeg må bare lese...
Jeg tenker på denne serien som en vanlig bok liksom... hvis jeg ikke leser på den, kan jeg tenke på den mye allikevel! Hvis du skjønner=p
Stemmer!!!;D


07/03/2009 22:17

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.