Amras og Ireth, Forræderen del 23

- kreftene er skjult inni deg! Du må åpne dine sakkraer. en demon er vanskelig å slå. De er mektigere enn man tror .hvisket en stemme. Jeg åpnet øynene. Bena mine gikk uten at jeg visste hvor de førte meg. Mellom noen trær kunne jeg skimte vann. Jeg gikk hypnotisk framover. Jeg kom ut på en lysing. En kysning hvor en stor elv rant. Tåkedisen lå på den andre siden av bredden. Små ildfluer svevde i luften, og trærne sto mørke og spøkelsesaktige på den andre siden av elven, luften var fuktig og vakker sang kunne høres. Jeg smilte. Her hadde jeg vært før.
- Jeg trenger hjelp! Ropte jeg. . Noen beist holder på å drepe Marko! Jeg må redde han! Hjelp meg! Ropte jeg høyere og tårene rant nedover kinnene mine.
- Om jeg gir deg en bok, et råd ? vil du da lese det? Hvisket en stemme mellom trærne.
- JA! Bare ikke la mine venner dø!
- Ok! En kjent skikkelse kom gående mot meg. De grønne øynene var alvorlige, det våte røde håret flagret i en usynlig vind. – her! Hun rakte meg et ark. Jeg tok det og begynte forsiktig å lese.
- Når alt er galt, og du står sist, livet ditt er bare trist, han rekker deg en hånd og sier, hold ut, lille venn, ikke gi deg i morgen får du sjansen igjen! Jeg rynket brynene og så på den rødhårede nymfen. – dette gir jo ikke mening!
- Kanskje ikke! Hun dro på smilebåndet. Så kom en vakker lyd ut av munnen hennes. – løft ditt hode, ja bare vær deg selv, ja gjør alt du kan, du kan stå som et fjell, seier og tap er likelig til, du må nå møte hver dag med mot vær flink, så gi til de selve liv være til!
- Du synger nydelig! Hvisket jeg.
- Takk! Nymfen smilte forlegent. – og les videre nå!
- Livet er en kamp, livet er et sted, men et liv er jo alt du har, så bruk det med liv og lev! Jeg løftet hodet og så på henne. – Takk! Hvisket jeg mens tårer begynte å strømme nedover kinnene mine.
- Dette betyr…
- At jeg må kjempe! Hvisket jeg stille. – det skal jeg også!
- Nei.. dette var for å gi deg mot til å kjempe, men du må finne magien inni deg selv! den finner du ved å… Den rødhårede nymfen fikk et skremt utrykk i øynene sine. – jeg beklager.. jeg kan ikke si mer! Jeg må gå, men plis, plis ha troen på deg selv, plis, plis ikke la demonene drepe deg! Hun snudde og begynte å løpe.
- Vent! Hun stanset brått og kom tilbake.
- Jeg glemte å si noe Ireth, om du trenger hjelp til å komme deg til de fortapte sjelers sjø, må du tørre å spørre Eriá! Mumlet nymfen.
- Åh?! Jeg så uforstående på henne.
- Døden ligger i kortene! Hvisket hun og med et ” poff ” var hun borte.

Jeg ble stående igjen alene. Frykten grep tak i hjertet mitt. Noe i øynene til nymfen skremte meg. Blikket hennes hadde vært nervøst. Hun hadde nok ikke troen på meg. Jeg ville ve aldri klare å redde min Marko. Tårer strømmet nedover kinnene mine. Da sto han plutselig der. Utstrålingen av sorg, og smerte. Øynene som lyste. Villheten selv. min helt, min venn i tåken, Monte Christoe. Jeg strakte ut hånden. Hingsten spisset ørene og humret.
- Min elskede mystiske hingst! Hvisket jeg. Tåkehesten kom travende mot meg. Det lysta av øynene. Den dyttet mulen inn i magen på meg. Jeg strøk den kjærlig over pannen. Glemte Marko og problemene.
I neste sekund.
Tilbake til hellvette.

Jeg stirret på Marko. Slangemonstret bøyde hodet og bet i Marko igjen. Jeg krympet meg i det han skrek i smerte. Tårene tok til å renne igjen.
- Ligg unna MIN MARKO! Hylte jeg. Slangemonstret lo. Jeg vet den demonen lo. Jeg så det på blikket. Den snudde på hodet. Rygget litt unna og la Marko slik at han vistes. Et ben var revet av. Blodet pumpet ut av det benet, og av den armen demonen hadde revet av. Den andre demonen betraktet meg, med et iltert blikk. Jeg stirret tilbake på den. – jeg er ikke redd deg hveste deg!
- I-i-i-irrr-irreth- Ireth?! Kom det svakt. Jeg så på Marko.
- Marko er det deg? Gispet jeg med spinkel stemme.
- Ireth, løp, ri av gårde mens du kan! Hvisket han svakt.
- NEI! Jeg kan ikke forlate deg! Hylte jeg.
- Nei.. om du virkelig er glad i meg, så rir du! Så forlater du meg, det er ingenting du kan gjøre for meg…
- Si ikke slik! Jeg skal redde deg! Jeg skal klare det!
- Nei… jeg så Marko blunke. Tårene sved i øynene mine.
- Jeg er ikke glad i deg i så fall! Sa jeg og gikk mot demonene.
- Iii… Slangedemonen snur på hodet og biter Marko midt i magen. Blodet spruter. Marko hyler høyt i smerte, fø han blir stille. Jeg blir kvalm ønsker å se vekk. Tenker vilt etter ord, etter magi. Må finne det. Demonen med hestehode gliser stygt og huggtennene kommer til syne. Blikket ser hatsk på meg. Jeg rygger usikker bakover et steg.
- Jeg er ikke redd! hveser jeg og tar et steg fram.
- Ii,,, kommer det svakt fra Marko og han blir helt, helt stille. Slangedemonen løfter opp hodet og synet jeg fikk se, var jævlig. Den dro ut tarmer og innvoller. Jeg gisper etter luft i det monstret flerrer magen mer opp. den ødelegger jo Marko. Den eter han. Den dreper min Marko. Jeg kunne ikke stå å se på dette. Raseriet begynte å boble i meg. Demonen ler. Jeg ser at slangedemonen ler. Jeg vet den ler ondskapsfullt for seg selv. Jeg må kaste opp, men tar meg sammen. Slangemonstret ser at jeg blir dårlig. Det bøyer seg ned og flerrer opp halsen til Marko. River hodet av kroppen.
- Imar, lacharc Dorach! Hyler jeg plutselig. Jeg vet hvor ordene kommer fra, men et lys springer igjennom hånden min. jeg retter det mot demonene. Et smil for over leppene mine. – håper dette går! Vær så snill og ikke dø Marko! Hvisket jeg og lukket øynene i det lyset flommet utover hele skogen. I et lynglimt.

Jeg vaklet bakover. Merket hvordan kroppen min ble tappet for energi. Jeg gikk i et evig lysskjær. Hørte hvordan demonene skrek, hvordan Mirando vrinsket i det fjerne. Rimash også. Så høres det vrinsket en aldri kan glemme. Det såreste vrinsk man noen gang har hørt. Jeg ser rundt. Kan ikke se han, men vet at han kommer. Jeg faller i bakken. Kjemper en stund mot mørket som vil fange meg. Det fanger meg.

En mule stryker over kinnet mitt. Jeg sperrer opp øynene. Tåkehesten står bøyd over meg. Den står i en stilling som er truende. Jeg setter meg opp. ser hvor tåkehesten ser. Demonene står og sikler. Jeg ser fortvilet etter Marko. Kan ikke se han.
- dere støgge beis! Hveser jeg. Noe rører seg i gresset på min side. Jeg snur meg. Marko ligger der. Tårene tar til å strømme nedover kinnene mine igjen. Jeg kaster meg over han. – Marko! Ler jeg lykkelig, mens tårene tar til å strømme nedover kinnene mine. Han er like hel. Hodet sitter på kroppen. Ikke noe grotesk eller jævlig med han. Jeg rister svakt i skulderen hans. De brune øynene blir sperret opp.
- Ireth? Hvisker han svakt.
- Marko! Jeg er her, jeg er her! Hvisker jeg og strøk han over håret. Forsiktig setter han seg opp. jeg kaster meg om halsen han. Gir han en lang og kjærlig klem. – jeg er så glad du lever! Hvisker jeg mens tårene strømmer som elver nedover kinnene mine.
- Uff. De ekle demonen! Hvisker Marko og jeg merker at han grøsser. Jeg slipper litt taket på han og ser han dypt inn i øynene.
- Jeg er glad jeg ikke forlot deg!
- Jeg også… Takk! Mumler Marko takknemlig. – men dette gjør bare alt så mye mer komplisert og vanskelig for meg.
- Hva blir mer komplisert og vanskelig for deg? Spør jeg nysgjerrig.
- Følelsene mine. Jeg har slitt med dem lenge nå Ireth… følelsene jeg har for deg… stemmen blir sår og jeg har følelsen av at han kjemper mot gråten.
- Men… kanskje det er slik… skjebnen gir og tar.. den tar hjertet ditt, og gir deg meg isteden! Jeg vet at det er skjebnen dette! Hvisker jeg og gir han en klem igjen. Han dytter meg litt unna seg. Men holder likevel rundt meg så jeg ikke lander i gresset og blir liggende der.
- Om dette er skjebnen, så er jeg gal.. og da er jeg nødt til å tilstå noe! Marko ser meg dypt inn i øynene. Hans brune øyne ser rett inn til min sjel. – jeg har vært redd, jeg er redd! Jeg mener.. jeg ble vettskremt første gangen jeg så deg og Amras. Du var jenten jeg hadde sett i et syn. Ei jente jeg kysset, men du var Amras si jente, så jeg slo tanken om deg fra meg! Men så fikk jeg dette oppdraget… hver minutt har vært vanskelig… du er så utrolig søt og våken. Du har en holdning jeg ikke kan beskrive! Jeg liker deg virkelig godt, og jeg var så redd for deg når demonene pinte meg. Alt jeg tenkte på var at Mirando, du og Rimash måtte overleve. Jeg valgte derfor å kjempe mot demonene da de angrep. Frykten for å miste deg, for at Alléishiás håp skulle dø var grusom… han tidde. – jeg fant det tryggest å behandle deg som en god venn, eller søster, men det er vanskelig det… Jeg smilte.
- Du er så søt! Hvisket jeg kjærlig.
- Ikke si…
- Hysj! Hvisket jeg og ble selv overrasket over hvor øm stemmen min var. Jeg strøk Marko over håret før jeg smøg armene om halsen hans og ga han en god klem. – glad i deg! Hvisket jeg stille.
- Dette er svært, svært,svært galt! Det vet du! Mumlet han.
- Men det er ikke det, jeg er muligens gal.. jeg… er lei av å være svært, svært snill da.. jeg må leve nå, mens jeg kan.. for jeg lever nok ikke lenge! Hvisket jeg varmt inn i Markos øre. Han humret dypt nede i halsen.
- Du vil leve lenge, og lykkelig!
- Sammen med enten deg, eller Amras! De siklende demonene var glemt. Marko la armene rundt meg. Jeg merket ikke at demonene gjorde seg klar til angrep. Jeg glemte tid og sted, og dette ukonsentrert øyeblikket, startet hellvettet på nytt.

Mysterygirl   Nordland

 

    Eowyn262
Åh!!! Fikk helt frysninger da jeg leste dette! Det var så super bra skrevet med groteske detaljer, men det var bare helt <333333333
Glad Marko overlevde enda et kapittel^^ Da er det bare å håpe på at han overlever det neste også :P
Jeg visste at Monte Christoe måtte komme tilbake! Den hesten er så <3333333333333333 :D

OM JEG STEMMER?! SÅ KLART JEG STEMMER!!! :D

og Mystery??, nå tror jeg jeg kommenterte før deg xD Mwhoahahahhahhahahhaha xD

Stoooooooooooor klem fra Therese ^^ <33

17/03/2009 17:18

 
    mysterygirl??
åhhh....herregud.......

okei....du aner ikke hvordan følelsene mine hoppet opp og ned mens jeg leste dette kapittelet...

Aller først,da du begynte å fortelle om de grusomme tingene som skjedde med Marko....beinet som ble revet av...armen som ble revet av...blodet som sprutet(euh!)
og for å ikke glemme det aller verste:tarmene og invollene som ble revet ut....æææ...
Jeg stirret på skjermen og kunne ikke fatte det...Marko skulle dø:'(og det du sa om at du ikke ville la ham dø...det håpet forvant som et POFF!....

men så,da Ireht sa de vakre,magiske ordene,Imar, lacharc Dorach...begynte håpet mitt å flamme opp igjen...også rett ned igjen da Ireth falt...men så hvisket Marko:
"Ireth" og satte seg opp og da trodde jeg jeg skulle dø av glede...Marko overlevde!!..=)=)
Selv om han har mistet en arm her,og et ben derXD
NEIDA...det var såå trist og sååå spennende!!!

Så med få ord:Denne delen var grotesk,forferdelig og dødsspennende...
Sånn...nå tror jeg jeg har fått sagt det jeg ville om denne superbraspennendeforferdelige delen:D:D:D

og etter denne komentaren,må jeg selfølgelig stemme=)
Megastoooor klem fra meg<3

Therese:kanskje du slo meg denne gangen,
men bare vent til neste del du.... wrraahahahahaXD (okei,den var kanskje litt rar,men denne gangen kan du ikke si at jeg stjal ditt ord...;););)



17/03/2009 18:53

 
    bettia
så utrolig bra skrevet!! du fortsetter i samme leia som før, og leverer en tekst som bare får hårene mine på ryggen til å reise seg! veldig bra!! du skildrer så utrolig bra, og jeg ser alt veldig tydelig for meg! supert"!(; jeg også likte de nærmest groteske hendingene, som du skildret veeeldig levende...

STEMME!!
STOOOOOOoooooooooor klem<333

17/03/2009 22:30

 
    marita94
superbra, må bare følge med hver dag, å kan ikke miste en eneste tekst, å gleder meg til neste kapittel.

du kan ikke skrive at en av dem dør, det vil være en katastrofe, å stakkars, stakkars Amras hvis du lar Ireth å Marko bli i lag, han må jo føle seg sviktet hvis han finn det ut...

SUPERbjørneklem å stemme<3:D

17/03/2009 23:00

 
    Blueberry
Åh herregud!!
Jeg holdt nesten på å dø da jeg leste hvordan de drepte Marko.. Det var helt.. Jeg vet ikke!
Kjempebra beskrivelser!
Jeg er virkelig ikke i noe konstruktivt humør..
Stakars Marko! :(
Følelsesproblemer.. Huh.. Nei, jeg sier heller stakars Amras! Han vet jo ikke at Ireth liker Marko.. Tror det var sånn x]
Elsker denne serien! ^^
STOR klem og stemme fra Vinden <3<3

18/03/2009 19:19

 
    emmern
MYSTERY!!!!
leser videre med en gang, kjempe spennende, bra skrevet og jeg stemmer.

klem Emilie

20/03/2009 21:13

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.