Amras og Ireth, Forræderen del 24

Den hvite hingsten bøyde seg ned og bet tak i håret mitt. Den røsket til og la ørene skinnflatt bakover. Jeg hylte og falt bak i gresset. Marko kom seg på bena. På bena. Jeg studerte han. For en liten stund siden hadde han mistet en arm og et ben, nå.. nå var begge der. Jeg blunket i sjokk.
- hva er det? Hvisket Marko nervøst.
- Eh.. jeg.. du hadde mistet kroppsdeler. Det var et grotesk syn! Mumlet jeg. Marko lo og rakte meg en hånd. Den hånden han hadde fått bitt av. Jeg nølte og stirret på den.
- Det går bra! Hvisket han. Nølende grep jeg hånden han rakte mot meg. Den kjentes normal ut.
- Ah.. kom det fra meg. – jeg trodde…
- Du brukte magi på meg…
- Men.. lenger kom jeg ikke. Demonene brølte i sinne. Monte Christoe vrinsket truende og slo iltert med en forhov. Jeg snudde meg. Demonen med hestehodet kom en truende lyd og kom et truende skritt mot oss. Slangedemonen hveste sint og flekket tenner. Jeg så nervøst på Marko som flakket med blikket. Den hvite tåkehesten slo opp med hodet og vrinsket høyt, skingrende og sårt. Demonene vekslet blikk før de freste mot hesten. Et tykt lag med tåke la seg rundt oss, men i rett før laget ble for tykt til at vi kunne se noe, så jeg demonene legge på sprang mot oss. Marko la armene beskyttende rundt meg og jeg knep øynene sammen. I neste sekund.

Tiden sto stille. I evigheter klamret jeg meg til Marko. Jeg ventet på at demonene skulle ta oss, men de kom aldre. Jeg åpnet øynen. Monte Christoe glinset. Den hvite kroppen glinset som sølv. Pelsen så glatt og fin ut. Demonene sto stille. En vind tok tak i manen. Kjærtegnet hesten.
- magi! Hvisket jeg. Hesten vendte blikket mot meg. Mørke intelligente øyne, som var fylt med sorg, en dyp lengtende sorg. Jeg kjente en smerte gripe om hjertet, som om at en klo holdt mitt hjerte i hånden, og klemte rundt det. Hesten stirret med sorg på meg, før det kom en dyp lyd fra halsen og den nikket med hodet. Panneluggen blåste ned og skjulte hestens øyne.
- Dere må dra! Ri som vinden! Hvisket en stemme mellom trærne. Jeg og Marko vekslet blikk. jeg løp bort og grep Rimash sin sal. Marko tok Mirando sin. Sammen begynte vi å løpe inn i tåken. Et smertefullt vrinsk kunne høres, og tiden startet igjen. Demonene hylte og jeg hørte Monte Christoe vrinske advarende. Så lød en ekkel lyd. Noe som revnet. Et høyt hyl i smerte fra den magiske hingsten min, og lyden av jevn slafsing. Jeg ville snu, men kunne ikke. Nå var følelsen av at tåkehesten var død meget sterk, og sorgen hugde tak i meg.
- Kom! Hvisket Marko og vi løp dypere inn i skogen. Vekk fra den jevne slafsingen.

Tårene strømmet nedover kinnene mine. Marko plystret og hovslag kunne høres. Håpet om at Monte Christoe også skulle komme, men han kom ikke. Den hvite Mirando kom travende lett mot oss. Rett etter kom Rimash. Begge hestene så like hele ut, og ikke noe tegn til skader. Vi gikk fort over kroppene deres og begge så bra ut.
- vi må skynde oss! Mumlet Marko sammenbitt.
- Mhm.. svarte jeg og hev salen på Rimash sin rygg. Jeg var rask med å stramme gjorden. Marko gjorde det samme. Jeg kastet bare et forsiktig blikk mot han, før jeg grep hodelaget som lå over salen og puttet bittet inn i Rimash sin munn. Jeg slengte tøylene over hodet og hoppet opp på ponnien. Brøkdeler av sekunder før Marko var oppe på Mirando. Vi sjenklet hestene og suste innover skogen i vill galopp.

Vi hadde galoppert i noe som kjentes ut som evigheter. Sorgen vokste i hjertet mitt. Sved og gjorde vondt. Tårer begynte å strømme nedover kinnet mitt. Monte Christoe var død. Den vakre hingsten min var død. Tåkehingsten hadde blitt demonmat. Lyden av noe som revnet og slafsingen var som ekko i hodet mitt.
- Ireth? Marko hadde roet ned Mirando og skrittet nå på siden av meg. Hingsten pustet dypt og så på Rimash. Jeg stirret rett fram. Orket ikke se på Marko en gang. Lukket øynene forsiktig og kjente tårene presse på bak øyenlokkene. Jeg merket at Rimash stanset. Noen la en hånd på skulderen min og det ene kneet mitt rørte borti kneet til en annen person. Jeg sperret opp øynene og vendte på hodet.
- Marko! Jeg stirret på han i sjokk. De brune øynene gransket meg. Det bleke ansiktet så nesten hvitt ut, de røde leppene skjulte et lite smil, og det blonde tjafsete håret så nesten matt ut.
- Der våkna du! Lo Marko. – er alt i orden? Han så bekymret på meg.
- Eh.. ja! Mumlet jeg og lot et hardt likegyldig skall vokse.
- Nå lyver du! Mumlet han stille og så såret på meg. Jeg kjente hjertet synke i brystet. Tårene sved i øynene mine. Jeg ristet fortvilet på hodet og kjempet mot gråten. En klump vokste i halsen min og gjorde det vanskeligere.
- Kanskje.. presset jeg fram. I det ordene for over leppene mine brøt tårene seg fram. De begynte å strømme nedover kinnene mine. Marko bøyde seg lenger over fra Mirandos rygg og så granskende på meg. Han strøk forsiktig en tåre vekk med en finger.
- Ikke gråt! Ba han stille og sårt. Dette ble for mye for meg. Jeg hikstet høyt og la meg framover mot Rimash sin hals. Jeg gråt inn mot halsen. Tårene gjorde den mørke svette halsen litt våtere. – Ireth.. jeg tror vi kan slå leir her en liten stund! Mumlet Marko stille og strøk meg over ryggen.

En dråpe traff meg på kinnet. Jeg løftet hodet og så mot himmelen. Den var mørk. Grå skyer hadde samlet seg og stengte for solen. Flere regndråper kom fra ingensteds og traff meg. Jeg sukket og trakk knærne opp under meg. Marko kom gående bort til meg og satte seg ned. Han så granskende på meg. Jeg kunne føle blikket hans.
- fryser du?
- Næh! Svarte jeg uten å ta blikket vekk fra himmelen. Det virket beroligende å se på den. En svak vind kom igjennom skogen og kjærtegnet håret mitt. Jeg stirret med håp mot himmelen. Håpet at jeg skulle få se tåkehesten komme galopperende på skyende. Bli den magiske skyhesten. Et smil og tårer begynte å forme seg. Jeg så Monte Christoe galoppere på skyende. Bevegelsene var så vakre og lette. Som om at magien styrte han. Så var han borte og jeg visste at jeg aldri hadde sett hesten.
- Så vakker du er! Mumlet Marko. Jeg snudde på hodet. Han satt og betraktet meg. Jeg kjente rødmen springe fram i kinnene mine.
- T-t-tt-takk! Stammet jeg flau. Marko bare smilte. Jeg dro på smilebåndet. En varme sprang igjennom kroppen min. Satte fyr på meg.
- Ingen… så rød du er! Mumlet han med latter i blikket. Jeg skulle til å svare han da himmelen slapp en stor flom. Jeg hylte i det de store regndråpene som var isende kalde traff den varme huden min. På noen sekunder var jeg våt. Jeg blunket. Store vanndråper hang på øyenvippene mine. Håret mitt klistret seg til ansiktet. Klærne var klistret til kroppen, men utrolig nok frøs jeg ikke lenger. Jeg så på Marko. Han lo. Vannet hadde fått det tjafsete håret til å klistre seg til ansiktet hans. De brune øynene strålte av glede. Den røde munnene var formet opp i et vakkert smil. Klærne klistret seg til kroppen. Han var utrolig slank. Jeg kunne skimte magen hans under en hvit skjorte som nå klistret seg til magen og holdt på å bli i gjennomsiktig. Jeg brøt ut i et hysterisk latteranfall. Marko stanset å le og så dumt på meg.
- Eh… Ireth? Spurte han i sjokk..
- J-a! Lo jeg.
- Hva ler du slik av? Spurte han forundret. Jeg smilte bredt.
- Deg og magen din. Kniste jeg. Marko sperret opp øynene og kom seg på bena.
- Du tullemus! Ropte han og kastet seg mot meg. Jeg hylte og hoppet unna. Marko suste forbi og holdt på å falle i det våte gresset. Jeg lo og begynte å løpe forover.

Gresset var glatt og slept og hvert steg var en balanseprøve. Jeg lo og frydet meg over å føle litt glede akkurat nå. Den siste lille tiden min hadde vært preget av tunge vanskelige følelser. Jeg kastet på hodet slik at det våte håret pisket meg i ansiktet. Marko kom etter meg. Jeg lo og løp fortere innover skogen.

Gresset var utrolig glatt. Jeg holdt på å falle menge ganger. Latteren boblet i halsen på meg. En grin lå cirka der jeg ville komme til å plassere foten. Jeg tok sats og hoppet. Jeg ville jo lett klare landingen. Feil!
I det foten traff det våte gresset skled jeg. Da var han der, som sendt fra himmelen. Marko tok tak i meg og holdt meg tett inntil seg. Jeg merket at han sto i ubalanse et øyeblikk. Han kjempet mot å falla og blikket vårt møttes. Måten han så inn i mine øyne på fikk det til å gå frysning nedover ryggen min. han kjempet et øyeblikk til med å vinne balansen, men klarte det ikke. På en eller annen merkelig måte klarte han å snurre i luften slik at jeg landet over han.

Jeg åpnet øynene og så på Marko. Jeg lo over brystkassen mens jeg lo. Marko smilte.
- Gikk det bra? Spurte han meg forsiktig. Jeg smilte.
- Ja! Jeg lukket øynene og la hodet ned og hvilte det på brystkassen hans. En ubegripelig tretthet smøg seg inn over meg. Jeg smilte i det Marko la armene rundt meg. Slik ble vi liggende en stund mens regnet fortsatte og strømme nedover oss.

Mysterygirl   Nordland

 

    emmern
aaahh behagelig, men jeg må si at jeg beggynner og bli litt bekymred for Ireth. stakkart Amsras.:P liker kjempe godt karakterene dine og det du skriver, men du har veldig mye skrivefeil og noen steder skriver du han der du burde ha skrevet ham og da blir det litt tungt og lese og jeg faller liksom ut av ryttmen.;)
du er veldig flink Mystery og dette er veldig ra det var en fin og behagelig slutt på denne delen om en bekymringsfull.:D hehe stemmer jeg og gleder meg kjempe mye til det kommer mer. XD

klem Emilie

20/03/2009 21:23

 
    Eowyn262
aww! Marko og Ireth er så søte sammen!! :D Jeg håper egentlig at de blir sammen jeg, men det blir kanskje litt rart siden serien heter AMRAS og Ireth, og ikke MARKO og Ireth xD

Det var så utrolig trist at Monte Christoe måtte dø!!! :'''''( Jeg har virkelig ikke ord! Jeg elsket den mystiske, tåkehesten! Kanskje den kommer tilbake på mystisk vis? (a) jeg håper det :D

Stemmer for en utrolig bra del! Du skriver så utrolig bra Martha! <3 ^^

Stooooooooor klem fra Therese ^^ <33

20/03/2009 21:24

 
    bettia
så fint!! jeg digger denne serien, og jeg synes du beskriver alt så godt!! og jeg føler at jeg kjenner Ireth nå, jeg;-) jeg synes også at Marko og Ireth passer bra sammen, men holder fortsatt en knapp på Amras, jeg..;-)

stooooor stemme og klem<33

21/03/2009 11:38

 
    Mysterygirl
Emilie : hehe... ikke bekymre deg for amras, Marko eller Ireth... jeg skriver slik for å irritere leserne og samtidig skape litt spenning... Ireth er ikke utro... hun er bare redd for å trosse skjebnen...

Ja jeg skal lese over og sette inn ham noen plasser, skal i allefall prøve ^^

jeg måtte lage en behagelig slutt på denne delen. en liten pause i spenningen. for så å skape mer igjen x)
hmmm... ikke bekymre deg for personene ? eller ? x)
takk kommentar ^^
klem tilbake <3

Therese : Marko og Ireth er søte sammen ja, de Amras ikek vet, har han ikke vont av... Serien heter Amras og Ireth nå, men... den skal verken hete det, eller Marko og Ireth.. serien vil få et annet navn etterhvert, foklaringen kommer også^^

det var trist å skrive at Tåkehesten forsvant, men forsvant han? kanskje han dukker opp igjen? jeg vet svaret. for det ligger en lang og GRUSOM historie bak Monte Christoe!

takk for stemme og kommentar ^^
STOOOOOOOOOOOOOOOr klem tilbake <33333

Bettia : Jeg er glad du digger denne serien ^og tusen takk for at du liker beskrivelsene mine ^^ det er hyggelig å høre at du har følelsen av at du kjenner Ireth nå ^^ Marko og Ireth er søte ja, og bare hold knappen på Amras, kanskje noe skjer! Oo x)

Takk for stemme og kommentar ^^
STOOOOR KLEM tilbake <33


21/03/2009 13:23

 
    Blueberry
Monte Christoe er død! :''(
Og hva.. Eller hvem kommer Ireth til å velge av Amras og Marko?! O_o
Jeg har fryktelig lite å si i dag ._.
STEMMER!! :D
KLEM <3<3

21/03/2009 13:49

 
    mysterygirl??
hmm....det var så trist det med Monte Cristhoe..men...
Jeg vet ikke jeg, har bare en følelse av at vi kommer til å høre mer fra den mystiske tårehesten...Oo
sprøtt....

Ireth og Marko er søte sammen, men jeg synes synd om Amras....
Lurer på hvem Ireth kommer til å velge...
jeg håper det blir blir amras jeg, men det er jo Ireth sitt valg^^

skal forte meg og lese neste del=)
jeg vet, jeg ligger pinlig langt etter....
skal lese neste del nå..
klem<3<3


22/03/2009 18:04

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.