Amras og Ireth, Forræderen del 28

Jeg gikk sakte sammen med Arami. Han virket usikker og så seg nervøst rundt. Han stanset av og til og flakket med blikket. Pustet nervøst inn og ut.
- Er det noe galt? Spurte jeg for å se om han svarte på det.
- N-n-j-ja! Stammet han. – t-t-e-tenk om jeg b-b-b-lir drept! Jeg kunne se redselen speile seg i øynene hans. Han hadde lidd en grusom forvandling. I blodet holdt vampanblodet på å skapes. Det gamle alveblodet ville bli fortært og forgiftet.
- Jeg håper ikke du blir det, jeg skal gjøre det beste jeg kan for at du ikke skal bli det! Sa jeg beroligende. Arami trakk på smilebåndet.
- Takk for at du er så snill. Du er en fantastisk skapning! Smilte han. Jeg smilte også. Hans smil var så varmt og gjorde at jeg også måtte smile.
- Takk. Det du sier betyr meget for meg!
- Hvorfor er du forresten utkledd som..
- Hysj! Arami tidde. Jeg så strengt på han. – Fordi, alviske jenter får ikke komme inn her. Jeg er jo jente, så jeg er nektet tilgang, men jeg må inn her! Svarte jeg.
- Ok.. jeg skal hjelpe deg! Sa Arami. Jeg smilte takknemlig. Vi gikk videre i taushet.

Pilen kom så brått susende. Suste rett over hodet på meg. Arami skvatt.
- det vil komme flere! Hvisket han. Jeg begynte å skjelve.
- De kan komme til å drepe oss! Mumlet jeg til svar.
- Neimen sier du det du? Arami hadde et snev av sarkasme i stemmen. Jeg ristet irritert på hodet.
- Ja tenk! Jeg sier det, jeg! En pil til kom susende. Arami tok ut sverdet han hadde i et belt. Rev den ut av sliren og hevet den. Pilen traff det og falt i bakken.
- Kom fram og sloss med sverdene! Utfordret Arami. Jeg ristet på hodet.
- Nei, det kan være kjempemange der! Du kan bli drept.
- Vel den risken tar jeg for den utvalgte. Han smilte skjevt. To mennesker kom ut av skogen. Jeg trakk en hettegenser utenpå tunikaen og dro hetten over hodet for å skjule hvem jeg var, rettelse, hvem jeg er.
- Vampan! Hveste den laveste av dem. Han var passe høy, tynn, blondt hår og blå øyne.
- La oss kverke han! Lo den andre, han dro fram et sverd. Jeg kjente det gå en skjelving igjennom meg.
- Sett i gang! Mumlet Arami. Jeg sukket.
- Må dere? Spurte jeg så mandig jeg klarte. Jeg gjorde meg mest mulig kraftig. Arami trakk på smilebåndet. De andre så misstenksomt på meg. Han med blondt hår søkte etter mitt blikk. Jeg så på han fra under hetten. Gransket væremåten. Han virket klok, han var ung. Kanskje på min alder. Han virket smartere enn han andre som dro sverdet ut av sliren. Jeg vendte blikket mot den store vampyren. Han var kraftig, håret var mørkt og øynene grønne. Jeg gransket dem. De måtte jo være vampyrer, men var de ikke det, hva var de da?
- Tror det! Hveste den andre, du får vitne din venns død, før vi vil pine deg vesle vampan! Lo den mørkeste og gjorde et utfall mot Arami. Arami dukket og hogg etter den andre. Den blonde holdt en hånd på sverdet og gransket klesstilen min. han skulle til å si noe, men jeg fant det lurt å kunne angripe han.
- Kom deg vekk! Ropte Arami og så på meg. Jeg ristet misstenksomt på hodet.
- Neh! Svare jeg sakte og hoppet mot en busk. Jeg hadde siktet inn en passe stor grein jeg kunne slå den blonde meg. Jeg grep greinen og dro den ned. Gutten med det blonde håret dro fram sverdet.
- Ikke sverd! Gispet jeg. Et jentegisp. Han stanset.
- Nei. Kanskje ikke. Så legg fra deg greinen. Du vampankvinne! Mumlet han. Jeg tok et strammere grep om greinen og knoklene mine ble hvite.
- Jeg kan ikke! Du kommer til å drepe meg da! Kvekket jeg. Gutten lo.
- Nei, jeg skal la være. Han slapp sverdet. Jeg senket hendene og så misstenksomt på gutten. Så slapp jeg sakte greinen. Jeg så på Arami. Han hoppet elegant unna utfallene til den andre vampyren. Jeg merket at han blonde fulgte blikket mitt.
- Du liker din vampankjærste! Mumlet han.
- NEI, NÅ! Hveste jeg og hoppet på den blonde. Han falt bakover og jeg fulgte etter. Hetten for av hodet og luen falt i gresset. Håret mitt kom virvlende fram. Jeg ble dyttet av vampyrgutten. Han satte seg forskrekket opp og stirret på meg.

- DEG?! Pep han. Øynene ble store av sjokk. Jeg merket noe kjent med stemmen et øyeblikk, men forsto ikke hva.
- Meg hva? Spurte jeg forskrekket.
- Har du? Har du? Han tidde og bet seg i leppene, før han fuktet dem med tungen og så nervøst på meg. – har du en brun ponni? Har du galt av den? Du var så blodig, hun var så blodig.. åh.. gutten som lette etter henne. Han gikk forbi her for ikke lenge siden! Guttens stemme skalv.
- Hvordan vet du? Jeg tenkte å ulykken. Greinen som hadde truffet hodet mitt. Det hadde gjort så vondt. Jeg hadde falt av Rimash. Jeg hadde vært død, men levde nå.
- Jeg husker det. Den brune gamle ponnien førte meg til deg. Du holdt på å dø, pulsen din slo så vidt. Du var så nær døden. Jeg kunne ikke gjøre noe. jeg la min jakke over deg. Jeg stirret i sjokk på han.
- Du er gutten jeg hørte stemmen til? Jeg lukket øynene.

Mørket hadde omsluttet meg. Kroppen min kjempet mot evigheten. Kjempet for å holde meg i livet. Pulsen slo så vidt hos meg. Hvert pulsslag ble svakere, og svakere. Jeg et engstelig vrinsk og dempede hovslag i gresset. Noen gispet etter luft og hovslagene stanset. Det lød et dempet dunk ikke langt fra meg. jeg merket nærværet av noen. Greinen som lå over meg be fjernet. Jeg merket noen ta hånden min. løftet den. Kjente etter pulsen.
- Hun er alvorlig skadet! Mumlet gutten. Jeg kunne høre redselen i stemmen hans. – Og jeg kan ikke gjøre noe! stemmen ble mer engstelig. Et engstelig vrinsk hørtes like i nærheten. Rimash sitt vrinsk. En hest besvarte. Nimleh eller Mirando.

- Du burde ikke bli. Du må vende hjem! Det hadde trærne hvisket. Det var ingen andre enn trærne der.
- Hjem? Jeg hørte sjokket i stemmen
- Til det hjørnet du hører til i! Skynd deg. Din mester er på tur dit!
- Men hva med jenten? Stemmen hans hørtes bekymret ut.
- Hun vil nok overleve, men de har bruk for deg der du hører til! Tilkall nå din hest og kom deg av gårde gutt! Du trenger hvile! For snart vil din mester og to andre gutter dukke opp! stemmen var bestemt. Gutten nølte. Forsiktig la han håndleddet mitt ned på bakken. Jeg hørte det knirke i bakken i det han reiste seg. Stegene gikk noen meter vekk fra meg.

Stegene kom tilbake. Noe ble lagt over meg.
- Beklager! Du vil snart få hjelp! Jeg vil ikke gå fra deg, men jeg må det! Noen strøk meg over kinnet. – jeg håper våre veier vil krysses igjen en gang! Mumlet personen. Det var en gutt forsto jeg. Et lite hikst unnslapp leppene hans. Med dempede skritt forsvant han.

Jeg åpnet øynene og så på han.
- Du sa bra mye… lo jeg. Han dro på smilebåndet.
- Jaså? Så da er du virkelig jenten som var skadet. Jeg nikket.
- Jeg er det. Du sa så mye, men det siste du sa var… jeg trakk pusten dypt. – beklager! Du vil snart få hjelp! Jeg vil ikke gå fra deg, men jeg må det! Så strøk du meg over kinnet. Jeg smilte mot han. Gutten med det blonde håret rødmet. – til slutt sa du.. Jeg håper våre veier vil krysses igjen en gang!
- Eh… sa jeg det?
- Du…

- AU! Hylet skar i meg. Arami gikk i bakken med et dempet dunk. Den andre vampyren hevet sverdet klar til å sette inn nådestøtet på Arami. Et gisp for over leppene mine.
- Nei!
- Lex! La vær! Brølte brått den blonde gutten. Den andre vampyren stanset i bevegelsen.
- Amir?! hva i helvete er det som går av deg? Spurte han forundret. Jeg blunket overrasket.
- Amir? Kvekket jeg. Han vendte på hodet.
- Nja.. det er kallenavnet mitt, egentlig heter jeg Korda, men mentoren min heter Kordandlir og har kallenavnet Korda, så jeg tok min brors navn. Han het Amir, men ble drept. Gutten sukket. Han vendte blikket mot Lex. – Vampanen er med denne jenten.
- Du kjenner henne ikke! Hveste Lex. Det gnistret i de grønne øynene hans. Amir, eller Korda? Hva skal jeg kalle han? Ok. Han vendte blikket mot meg igjen.
- Nei, eller jo, eller… hun er jenten jeg fortalte deg om.
- Den halvdøde i skogen, der en hest førte deg til henne? Lex smilte lurt.
- Ja…
- Hun var søtere enn du fortalte meg. gliste han. Jeg måpte. Så sikkert dum ut der jeg sto med et sjokkert og forvirret utrykk i ansiktet og munnen halvåpen.
- Eh.. Amir rødmet. Arami satte seg opp og så forvirret fra den ene til den andre.
- Jeg er forvirret! Mumlet han i sjokk. Jeg smilte. Lex vendte oppmerksomheten mot den unge vampanen.
- Vær rolig der! Hveste han og truet Arami med sverdet.
- Nei! Gispet jeg. – Ikke skad han! Lex, vet du ikke hvem jeg er? Lex og Amir så sjokkert på meg. Jeg trakk pusten dypt inn. Korda riste t på hodet.
- Det er sant! Kordandlir og Amras kom… men… Jenter slipper ikke inn i dalen.
- Jeg er det nye håpet. Jeg er den utvalgte! Hvisket jeg. Lex og Korda gispet etter luft. Arami smilte. Jeg så på dem med et bestemt og sta blikk.
- Du… jeg… Kordandlir kom i går, men har ikke fortalt noe om at ei jente med så store krefter som den utvalgte har kommer hit.
- Jeg vet det, de skal fortelle det i dag. Marko dro i full fart etter dem…
- Marko? Er det han som jobber for kongen? Den svartalven som ikke er ordentlig svartalv, men likevel har blodet til en svartalv? Lex så tankefull ut. Jeg ble forvirret. Dette preket forvirret meg rett og slett.. – Men vi slipper ikke inn vampaner eller jenter i landsbyen. Ikke vampaner, de skal drepes, hvis ikke er de som omgåes vampaner forrædere.. Vi blir nødt til å drepe denne vampanen. Hvis ikke har vi ikke ære. Deg igjen! Han lot blikket gli til meg. – kan vi levne i livet her, men ikke slippe inn i landsbyen. Da risikerer vi døden. Han senket blikket.
- For det er jo et vanskelig valg! Korda himlet med øynene. – Jeg bryter regelen nå. Hun lurte oss i stad. Vi trodde begge hun var gutt. Men inntil hun snakket, og nå viser det seg at hun er jente. Vi trodde hun var vampanjente da. Men vampankvinner eller jenter er som oftest… svartalver! Han smilte. – Hun er ikke en svartalv! Det ser man på håret og øynene. Lex ristet irritert på hodet.
- Jaja… men… han tidde og så på meg. – vi kan kanskje risikere å bli drept om vi fører deg inn i landsbyen. Jeg smilte og ristet på hodet. Men vi kan riskikere å bli sett nå. Vi risikerer at vi kan bli drept siden vi ikke dreper vampanen. Tar vi han med til landsbyen… så vil han bli drept. Jeg så på Arami. Han smilte, men tårene kunne sees i øynene. Hans.
- Jeg er ikke helt ferdigutviklet vampan. Jeg ble forvandlet mot min vilje. Jeg ville ikke bli vampan. De rekrutterer mange inn i klanen nå. Det er på beskjed fra Djerva.
- LØGNER! Hveste Lex. Jeg så Arami krympe seg.
- Han lyger ikke! Jeg tror på han. Han er villig til å ofre livet for meg, han svikter andre vampaner! Herregud.. Lex.. sa jeg sint. Lex så på meg.
- Hvorfor skal jeg stole på deg, og på en vampan! Jeg kan ikke det… det er for farlig for meg. Jeg stirret sint på Lex.
- Jeg er den utvalgte! Vær så snill og tro meg.
- Stille! Jeg kan tro på deg, men ikke på en vampan! Jeg kan føre deg til landsbyen, men har du løyet for oss, vil du bli straffet med døden. Men før vi går i så fall, skal denne vampanen drepes! Han satte en fot over Arami sin brystkasse og tvang han til å legge seg. Han hevet sverdet. Fjernet foten og la sverdtuppen mot Arami.
- Ikke! Freste jeg. Lex hadde et bestemt utrykk i øynene, men det var også sårt.
- Jeg gjør det jeg må gjøre! Hvisket han stille og en tåre rant nedover kinnet hans. – Beklager Arami. Jeg ville heller ikke bli vampyr! Slik du ikke ville bli vampan. Beklager bror.

Mysterygirl   Nordland

 

    Eowyn262
:'''( STAKKARS ARAMI!!!
den siste setningen var så utrolig rørende. "Beklager bror", det var liksom så ... jeg har ikke ord^^

Gleder meg til det kommer mer, for jeg kan virkelig ikke vente med å lese hva som skjer med Arami og Ireth. Hvis det ikke kommer snart så skal jeg mase 24/7 xD mwohahahahhahaha xD

Stoooor stemme og klem fra Therese ^^ <33

23/03/2009 18:18

 
    Blueberry
NEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEI!!!!!!!!!!!!!!!
Lex kan ikke drepe Arami!!! O_O
Elsk på navnene btw ^^
Back to the point; Lex kan ikke drepe ham! O_O
Meg ikke klare å vente til neste del! skynd deg! O_O
ELSKER DENNE SERIEN! :DD <3
STOR KLEM og Stemme fra Vinden <3<33

23/03/2009 18:52

 
    bettia
så utrolig fine navn du bruker!!! Arami... nydelig<33 og skildringene dine er fortsatt suverene og du skriver veldig levende. bra! men du? lex får ikke lov til å drepe Arami! han kan da ikke det? eller...? neida, jeg bare tuller, men jeg begynner å like Arami nå, jeg;-) (må skrive det navnet mange ganger. det er så pent...)

siste setning=<333.
det var så utrolig fint at du satte bror i kursiv(jada, jeg vet at jeg ELSKER kursiv sånn generelt, men her passet det så utrolig superdupert utrolig bra!;)
du er kjempeflink, og jeg? ja, hmm hva er det jeg skal gjøre nå??

Stemme såklart!;-)
klem<333
(okei, beklager rar kommentar, men akkurat nå er jeg overtrøtt deluxe...;)

23/03/2009 22:22

 
    mysterygirl??
åh..nei...
det..
det var så...
så.. trist...
jeg har ikke ord...
Amir kan ikke drepes..:'( *snufs* han kan ikkeee...
nå er jeg sikker på at han er snill..snill vampan<3

Den siste setningen var så utrolig rørende og trist..
Du skriver kjempeeee bra mystery<3<3
jeg kan ikke få sagt mange nok ganger hvor bra dette er...Det er supermegaultrabra...det er bedre enn best...det er helt utrolig<3

Stemmer såklart;)
klemz<3

25/03/2009 20:51

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.