Hjertekrystallens mysterier del 2

Det dumme Laura hadde gjort var å si til Kia at hun helst ikke skulle gå ut i hagen. Kia lengtet etter å gå ut. Hjertet dunket i brystet hennes, og en følelse i henne sa; du ser ut som henne, da bør du kanskje gå ut å se hvem denne henne er!
              Kia kjempet en liten stund mot trangen til å gå ut. Hun bekjempet den og gikk ut av kjøkkenet. Hun kom ut i en spisestue, der foreldrene og Toby satt og snakket i en bred gammel skinnsofa. Hun blunket og gikk mot en bred trapp.
- Kia? Laura kom hastende bort til henne. – Skal du opp? Vil du at jeg skal gå sammen med deg? Jeg har tid til å vise deg rundt nå, om du vil høre litt historie og slikt..
- Det går bra!
- Men..
- Laura? Moren så opp. Hun var ikke lik de to døtrene. Hun hadde blek hud, brune øyne og kort blondt hår. – Kan du fortelle oss litt om dette huset?
- Vil du slå deg sammen med oss da? Laura så på Kia. Blikket var beende.
- Eh.. ikke nå.. jeg vil se meg litt rundt, Svarte Kia rolig. Hun forsto at det var noe søsteren forsøkte å skjule for henne. Dette noe, skulle Kia finne ut av. På en eller annen måte. - Om det er ok!
- Ja, det er selvfølgelig ok! Svarte Laura fort og rynket brynene.

**

Laura rynket brynene og så på moren og faren. En angrende følelse snek seg innpå henne. Hun hadde merket det allerede da de kjøpte den gamle herregården. Hun hadde vært oppe på et av rommene, og det rommet hadde virkelig vært mystisk. Det hadde hengt en tung, skremmende, og sorgfull stemning over rommet. Hun hadde forstått at her hadde en ulykke hendt, men hva, og hvilken visste hun ennå ikke. I sitt stille sinn håpet hun på en måte å slippe å få vite om ulykken, for den kunne være grusom. 
            Samtidig som hun hadde vært i det gamle rommet hadde hun sett ut av vinduet. I hagen hadde en ung gutt sendt henne et håpefullt og lidende blikk, før han forsvant. Bare ble oppløst i løse luften. Dette skremte Laura. Av erfaring visste hun at selvsagt ville Kia finne dette ut. Det var hun ganske sikker på.
Hun kunne ikke tvinge Kia til å sette seg ned sammen med dem. De isende blå øynene var håpefulle og livlige. Hun lengtet etter å se, etter å finne ut. Det beste ville være å bare la søsteren sjekke selv. Hun ville vel ikke havne på det gamle ” sorgens rom” som Laura kalte det.

**

Kia blunket og gikk forsiktig opp den brede trappen. Hun kom til en lang korridor med mange dører på hver side. Det minnet om slik man så i gamle fantasi filmer. Et slott med en lang korridor og mange dører. En dør fører til den visse død. Kia var sikker på at det ville være dødens dør hun fant. 
             Hun tittet inn på forskjellige rom. Alle var ganske så like. Store og romslige med en seng på hver vegg og et vindu i midten og et skap bak døren, og et skrivebord med stol. Under vinduet mellom sengene var det et nattbord med duk på. Hun fant også ut at det var to bad der.
              Hun skulle til å gå ned, da hun kom på at hun hadde oversett et rom. Det er sikkert som de - Hun stanset midt i tankegange. Som om at en lyn slo ned i henne, og hadde gjort henne magnetisk, ble hun trukket mot døren. Noe inni henne begynte å skrike at hun ikke skulle gå dit. Desto nærmere hun kom døren, og rommet, fikk hun en sterk følelse av sorg.
Det er noe som ikke stemmer her. Ikke gå dit. Kom deg vekk! Dette er ikke riktig! Kom deg vekk. Kom deg vekk fra den ubehagelige stemningen. Kom deg ut av huset! Skrek en stemme i hodet hennes.
Kia kjempet mot trangen til å gå mot rommet. Stemmen i hodet fortsatte å sende ekko inni henne. Musklene jobbet på spreng. Hjernen jobbet med å få kontroll over kroppen. Hun hadde ikke det selv. Var som en robot som ble dratt mot et mysterium.
Hun kom nærmere og nærmere døren. Hjertet hoppet over et slag i det hun la en hånd på dørhåndtaket. En ufyselig kulde kom fra ingensteds og sende frysninger nedover jentens rygg.
Hun ble stående å nøle litt, før hun forsiktig presset ned håndtaket på døren. Den ga fra seg et protesterende knirk i det hun dyttet den innover.

Mysterygirl   Nordland

 

    lilly rose
Martha=O. Gud så bra skrevet. Dette var en kort del, men dø spennende. Jeg elsket hvordan denne delen begynte at du bygget den så på en måte urolig opp jeg måtte vite hva som skjedde videre jeg sov ikke inni meg, mens jeg leste. Av og til må man kan sove inni seg når man leser, men ikke hos deg og det er postiv. Veldig bra jobbet. Jeg likte slutten også er spent på hva som skjer videre.


Stemmer forsett og skriv:).


01/07/2009 20:34

 
    Elysium
Helt enig med lilly rose, her har du noe bra!. Du skriver utrolig spennende, med detaljer som gir deg lyst til å lese mer. Spesielt det siste avsnittet: Det var bare genialt! :D

Stemme fra meg også, gitt! (=

02/07/2009 10:52

 
    Eowyn262
O.o
Hva skjer? Hva vil skje? Hvorfor akkurat det rommet? Hvem er gutten hun så fra vinduet? Var gutten han fra prologen, Joe tror jeg han het hvis jeg husker riktig?

Du hadde rett, Martha. Jeg kommer til å mase deg i hjel hvis du ikke legger ut mer snart! O.o Dette var bare dødsspennende! O.o Og du som sa at dette suger? Dette er virkelig noe av det beste du har skrevet! Detaljene, historien. Alt sammen er fantastisk! :D

Stemmeknappen er her! :D *trykker flere millioner ganger på den*
Stooor klem fra Therese ^^ <33

04/07/2009 16:22

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.