Hjertekrystallens mysterier del 3

Rommet var mørkt. Eneste lyset der var lyset som kom inn fra døren. Det kastet et glimt inn i mørket. Kia trakk pusten skjelvende og blunket. Forsiktig tok hun et steg inn på rommet. Støv virvlet opp rundt bena hennes. Det var som om at hun gikk inn i en annen tid. Luften kjentes eldre ut, med en litt støvete atmosfære.
Kia trakk pusten skjelvende og gikk tvers over rommet. Selv om noe dypt inni henne skrek at dette var feil, at dette var noe som hun ikke skulle gjøre, ignorerte hun den lille stemmen. Målbevist fortsatte hun framover og gikk mot noe hun trodde kunne være et vindu. Hun stanset et øyeblikk og nølte, før hun grep etter veggen. Det hun grep tak i var myke fløyelsgardiner. Forsiktig trakk hun dem fra vinduet.
            Lyset flommet innover rommet. Kia stirret sjokkert ut i hagen. Den var nydelig og stor herfra. Trærne strakte seg i sky. Gresset var grønt og frodig. Et stykke unna var det en stor mur som gikk. Langs muren kunne hun skimte konturene av en person. Det linket en gutt, men han var for langt unna til at hun kunne se han tydelig.
De blå øynene til Kia stirret på gutten. Hun slapp de mørkegrønne fløyelsgardinene og dro en hånd igjennom håret. Gutten stanset og vendte hodet mot vinduet. Han ble ganske tydelig for henne der og da. Håret var lysebrunt og glinset i solen. Huden var solbrun og øynene så ut til å være grønne.
            I neste sekund var gutten borte. Kia sin pust ble skjelvende. Hun vaklet bakover og blunket overrasket. Hjertet hamret vilt i brystet hennes. Jeg holder på å bli gal, tenkte hun nervøst. Skikkelig gal!
Hun visste hun hadde sett gutten, men han kunne ikke bare viskes ut, og forsvinne slik han hadde gjort. Dette var feil.
Kunne det være derfor Laura ikke hadde villet at hun skulle gå opp? At hun ikke skulle gå ut i hagen? Dette kunne ikke stemme.
            Kia rygget et nervøst skritt bakover og en planke knirket under foten hennes. Hun virvlet rundt og betraktet rommet.
Det var ganske stort. Med en gang du kom inn døren ville man nok få et glimt av fortiden. Sengen var stor og sengeteppene så tunge og skikkelig gamle ut. Det var lagt et hvitt laken over sengen. Den sto inntil venstre vegg i rommet, noen meter etter at man var kommet inn. Ved hodet til sengen sto et gammelt lite rundt nattbord. På høyre side sto et stort skap og et gammelt skrivebord.
            Kia svelget og gikk et steg fram. En stemme dypt inni henne sa at hun skulle komme seg ut av rommet. Løpe ut. Kanskje forsøke å finne den mystiske gutten.
Det knirket under det ene benet hennes. Hun hoppet til, og holdt på å krasje rett i skrivebordet. Hun stirrer på planken. Den knirket. Bare den knirket. Forsiktig satte hun seg ned og trakk pusten skjelvende. Hjertet dro ut på en vill galopptur i brystet hennes. Hele kroppen begynte å skjelve mens hun forsiktig førte en hånd mot planken.

Forsiktig strøk hun fingrene over det grove treet. Stemningen som hadde vært så voldsom med dette rommet ble brått bedre. De blå øynene stirret på planken, mens de tynne fingrene forsiktig kjente på planken. Den må være løs. Jeg vet den er løs! Tenkte Kia og med et smil begynte hun å lete etter en mulighet til å få planken opp.
            De blåe øynene oppdaget et lite hull, og de tynne fingrene beveget seg dit. Forsiktig stakk hun den ene fingeren ned i hullet og dro til. Med et protesterende og jamrende knirk løsnet planken. Den var tung og kom sakte opp. den andre hånden smøg hun inn under planken og fikk løs fingeren. Fort og forsiktig la hun planken fra seg og stirret ned i hullet. Det var noe nedi der. Hun svelget og hjertet satte av gårde igjen i vill galopp. Hun snappet etter pusten, mens hun skjelvende strakte en hånd ned i hullet og tok opp en liten pung.
- Hva er dette? Hvisket hun til seg selv og lot en finger løpe langs pungen sin støvete side.

En merkelig varme skjøt ut av pungens side. Kia gispet etter luft og blunket sjokkert.
- Det er noe merkelig med denne rare lærpungen, hvisket hun. – Jeg vet ikke om jeg vil se inni den!
Kia svelget og blunket igjen. En advarende stemme hveste inni hodet hennes. Dette var ikke trygt. Hun hadde ikke noe på dette rommet å gjøre. Dette var helt feil. Helt, helt feil.
selv om stemmen raste i Kia sitt hode, løsnet hun forsiktig en gammel lærsnor som var fast rundt halsen på pungen.
Da den lille snoren sakte falt i gulvet, stakk hun hånden nedi pungen og strøk en finger over noe hardt, glassaktig og isende kaldt. Hun stakk hånden lenger ned i pungen og lot fingrende lukke seg om det som var der nedi. Da hun merket at hun hadde et godt tak om det, hva enn det kunne være, dro hun hånden forsiktig til seg.

**

De blå øynene ble sperret opp. Hjertet hamret i jentens bryst i det hun satte seg opp. I et kort glimt av lyn så hun guttens ansikt vred seg i smerte. De grønne øynene så sørgmodig mot henne, og han vaklet. Som i sakte film falt han i bakken.
- Engelen, Hvisket hun stille og reiste seg. Hode verket mens hun forsiktig blunket. – Hun er her for å redde han. Hun er her for å finne ut hva det er slags mysterium som skjuler seg i krystallen.
De blå øynene stirret på gutten som lå urørlig i gresset. Forsiktig rettet hun en hånd mot han. – Du vil snart oppleve ditt mareritt igjen kjære, Joel.. Men denne gangen vil hun være ved din side. Død, eller levende, vil nok krystallen … Hun tidde og sukket. – Kjærlighet seirer som oftest. Stå du litt i hennes tid. Hjelp henne, så vil hun hjelpe deg.

**

Kia stirret på det hun hadde i hånden sin. Det liknet et glasshjerte, men var for hardt, og fargen stemte ikke. Det glinset i det. Hun lot en finger løpe langs hjertets side. Glatt, kaldt og hardt. Hjertet var tydeligvis av krystall og nydelig utskåret. Hun veide det i hånden, og en merkelig og mektig varme sprang fram i hånden hennes. Hele rommet ble opplyst, og Kia slapp krystallen. Den falt i gulvet og ble liggende å lyse der. Forsiktig stakk Kia hånden ned i lærpungen igjen og dro opp en liten lapp.
Skriften var snirklete og nydelig.

Sterkere enn som så
Likevel så små
Dypest av alt, blikk i vann
Et hjerte og noe som er tilfredstillende for en ung mann
Glassaktig og hardt
Verden rundt er bare svart
Man settes på en hard prøve
Bare sett i gang å øve
To sjeler så små
Alene er de ikke nå
Sammen er de sterkere enn som så

Mysterygirl   Nordland

 

    Eowyn262
O.o
Så utrolig spennende! O.o
Hva slags hemmelighet er det krystallhjertet gjemmer? Så den gutten er Joel? Kommer han tilbake som en annen person på en måte? Sånn at sjelen hans er i en annen kropp? Eller blir han et spøkelse? Og hva med den andre jenta? Hvem er hun? O.o

Og det verset som sto på lappen <33 RIM <33
"To sjeler så små
Alene er de ikke nå"
Det syns jeg var det vakreste i verset ^^

Stemmer så klart! :D
Stooor klem fra Therese ^^ <33

05/07/2009 16:51

 
    lilly rose
ÄÄÄ sorry at eg ikkje har lest för nä. Sykt bra og spennede. Det lille päää slutten pää lappen var sykt bra, men keep on writing martha og det som stär i profilteksten din stemmer ikkje. Du har talent og ja alle pä bua har talent inkludret deg.


God sommerferie og stemme.

21/07/2009 18:26

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.