Hjertekrystallens mysterier del 4

Noe av lappen var revet bort. Kia blunket og leste den høyt for seg selv. Ordene var hule og ga gjenklang i rommet. Kia svelget nervøst og blunket overrasket. En svak vind kom feiende nedover korridoren og kom inn på rommet. Kia oppfattet en svak hvisking i vindpustet.
            Sakte kom hun seg på bena og grep lappen og hjertekrystallen. Hun blunket før hun innså at hun måtte komme seg ut. Rommet ble fylt av en ubehagelig sorg. Kia kastet seg framover og over dørstokken. Hun raste nedover korridoren. De blå øynene oppfattet mange mørke skygger. Hun løp så fort hun kunne og raste ned trappen.

Hun kom andpusten inn i stua. Hjertet dunket som hardt og vilt. Som om at tusenvis av ville mustanger var på flukt. Opprømt holdt hun krystallen og lappen i hånden. Hun rettet seg opp og så på de andre. Moren hevet et øyenbryn og stirret rart på datteren. Laura satt og måpte, Toby blunket og forsto ingen ting og faren ristet på hodet og mumlet noe for seg selv.
- Se, peste hun. – Jeg fant dette på et gammelt rom!
- Hva er så spesielt med den steinen? Spurte Laura sakte.
          Kia stivnet og stirret overrasket på søsteren sin. Stein? Hun blunket og så ned på krystallen. Den lå å glinset lyseblått i hånden hennes. Den kunne ikke være til å unngå å se. Nydelig, hard, glatt og finskåret.
- Stein? Spurte hun og sendte søsteren et spørrende blikk.
- Ja, har du vært ute å hentet den gråsteinen? Laura blunket. Kia svelget og kjente det gå et grøss igjennom seg. Hva var det søsteren snakket om? Hun holdt jo en nydelig krystall i hånden. Et nydelig utskåret hjerte.
- Det er en krystall. Et nydelig utskåret hjerte! Hvisket Kia svakt.
           Det gikk et til grøss igjennom henne. Som om at små mus løp opp og ned ryggen hennes med statiske ben. Rommet ble uhyggelig varmt og Kia pustet tungt inn og ut. Det kjentes ut som om at rommet sto i brann.


**

Laura blunket og så forvirret på søsteren. Hva var det som var så spesielt med den steinen? Hvilket gammel rom hadde Kia vært på? Hun hadde vel ikke vært i sorgens rom? Da måtte noe ha tukla med hjernen hennes. Hvorfor sta Kia at den gråsteinen var en krystall. Det var jo bare en alminnelig gråstein. Kjedelig og stygg. Noe med Kia sin holdning skremte henne. Hun kunne ikke forstå hva det var med søsteren. I alléfall var det noe skummelt.

**

En gutt kom løpende inn døren og kom bort til Kia. Han stirret på henne med store, dype, grønne øyne. Huden var solbrun og fin. Håret var lysebrunt, pistrete og tjafsete. Han var høy og ganske hengslete. Kia stirret skremt på han, og han stirret på henne.
- Du kan ikke være engelen? Hvisket han skremt.
- Engelen? Kia blunket overrasket og vendte hele kroppen mot han. – Jeg er ingen engel. Jeg er Kia kolbe, hvem er du? Spurte hun nervøst.
- Du likner en engel i utsende! Mumlet han og smilte søtt til Kia. – Vel uansett er det du som har funnet krystallen. Den er farlig. Vær så snill unge deg, få den vekk. Den er farlig! Du likner henne! Hvisket han stille.
- Henne? Hvorfor babler alle om denne henne? Kia tok et skritt mot gutten og stirret på han. – Jeg har ingen idé om hva det er snakk om en gang.
- Selvsagt, jeg beklager. Du er ny her. Derfor valgte dem deg. De er så onde. De er så slemme. Jeg holder ikke ut! Hvisket han stille og så seg nervøst rundt.
- Hvem er onde? Hvem? Kia lukket hånden hardt om krystallen. – Og hvem er du?
- Jeg er – Han ble avbrutt av et kraftig lysglimt. Kia gispet etter luft og hylte i redsel i det et ubehagelig støt gikk igjennom kroppen hennes. Hun mistet balanse og falt bakover. Hun registrerte ikke hvor rask gutten var, men han grep henne før hun falt i gulvet.
- Jeg sier etterpå! Hvisket han og begynte å viskes sakte ut.

**

Laura blunket vantro og stirret på søsteren. Nå hadde det klikka helt for henne. Det var det sikkert å visst. Det ene øyeblikket var en stygg gråstein en nydelig krystall. I neste øyeblikk snakket hun om en engen, og til sin egen skygge. Bekymret reiste hun seg og stirret på søsteren.
- Kia? Spurte hun lavt og mildt. Hun kunne føle foreldrene sine forbløffede og overraskede blikk i ryggen. Dette var langt fra likt Kia. Kia var den normale og kloke av dem. Hun eide ikke fantasi, og var kun opptatt av realiteten og virkeligheten. Hun hatet å lese fantasy bøker, og var utrolig praktisk. Ingenting som hadde med fantasi og gjøre var bra.
            Plutselig flerret et lys stuen. Kia hylte og falt bakover. I brøkdeler av sekunder kunne Laura se en gutteskikkelse. Han hadde lysebrunt, tjafsete hår. Grønne øyne som betraktet søsteren, og sterke solbrune armer som grep om henne. Han knuget henne inntil seg og så bekymret på henne. Sakte begynte gutten og Kia og viskes ut. Som om at de var spøkelser. Et hyl fylte rommet. I neste sekund forsvant lyset. Kia og gutten var borte.
- KIA! Hylte moren. Hun hadde tydeligvis også sett dette.
- Kia?! Gispet Laura og stirret på stedet der søsteren nettopp hadde stått. På gulvet lå gråsteinen Kia hadde holdt, delt i to.

**

Kia kjente gutten legge armene tettere om seg. Ansiktet ble fordreid av redsel og smerte.
- Hvem er du? Hvisket hun.
- Snart forsvinner vi! Hvisket gutten nervøst og tok et krampaktig tak i henne.
- Hva mener du med forsvinner? Kia stirret skremt på gutten. Da merket hun seg at hun også begynte å viskes ut. Sakte men sikkert ble hun mer og mer luft. Et hyl for ut over leppene hennes, og hun ble blendet av et skarpt lys. Hjertekrystallen gled ut mellom fingrene hennes, og landet på gulvet. Kia hørte lyden som om at krystallen ble delt i to.

**

Joel trakk pusten dypt. Han trakk jenten inntil seg. Redsel og smerte fylte han. Når han så inn i jenten sine øyne så han henne. Han så jenten fra gruva. Han så engelen. Han visste ikke hvorfor han hadde gått med på å gjøre dette. Det ene sekundet hadde han vært så svak. I neste hadde han følt styrke. Denne merkelige engelen utstrålte mer mektig styrke. Likevel ville han ikke ta henne og profetigåten med seg tilbake. Det beste for denne mørkhårede engelen ville ha vært å kunne forbi i sin tid. Men Joel visste bedre enn som så. Han visste at det ikke var trygt for henne. Det beste for han var at de kunne få kontakt med engelen. Få kontakt med jenten som var skyld i hans død.
           Engelen så nervøst på han. Øynene var store, blå og så uskyldige. De var til å smelte i. Joel bet seg i det. Et kraftig lysglimt blendet han. Han hørte jentens redselskrik fylle seg og rommet. I neste sekund hørte han lyden av krystallen som falt i gulvet. Det kunne høres ut som om at den knakk i to.
            Deretter kjente han en sugende følelse og visste at tiden ble skrudd tilbake. At historien ble spolt tilbake. Han kjente engelen borre ansiktet inntil brystkassen hans. De solbrune fingrene borret seg inn i stoffet på genseren hans og han kunne høre de redde hjerteslagene hennes.

Mysterygirl   Nordland

 

    Eowyn262
"Hun hatet å lese fantasy bøker, og var utrolig praktisk. Ingenting som hadde med fantasi og gjøre var bra."
Hmph *se irritert på Kia* Fantasy ruler!

O.o Blir tiden spolt tilbake? Drar de tilbake til da gutten døde? Hvem er egentlig denne "engelen" som var skyld i Joels død? O.o

Jeg kan ikke la være å stemme, det er jo så utrolig spennende! O.o
Stooor klem fra Therese som kommer til å mase hvis det ikke kommer mer snart (6) (å) ^^ <33


05/07/2009 19:03

 
    lilly rose
Hei Martha:). Bra skrevet. Jeg likte det med fantsyene bøkene, jeg er heller ikke stor fansty fan. Men fantsy er greit noen ganger.

Stemmer og sjekker om det er flere deler.


27/07/2009 12:47

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.