Hjertekrystallens mysterier del 10

Mørket lurte i de feste krokene. Det eneste lyset som lyste opp gruven var et par små lamper i taket. Det var stein og fjellvegg overalt. Jevn lyd av hakking og vogner som ble dratt bortover av små raggete ponnier i forskjellige farger, og med korte ben som en hund.
             Luften var ikke til å holde ut. Den var varm og tung. Gjorde arbeidet så mye vanskeligere for de som arbeidet der nede.

Kia så på Joel. Han var ung og vakker der han gikk ved siden av henne. Over de spinkle skuldrene holdt han en stor tung hakke.
- Skal snart inn den inngangen der vi vil finne hjertekrystallen. Sa han sakte.
- Jeg har den andre halvdelen i lomma, Svarte Kia og smilte varmt til ham. – Vi har øvd på det som skal sies også.
- Dette vil gå bra!
- Ja!
             De gikk forsiktig inn en liten sprekk og Joel begynte å hakke. Kia ble bare stående og beundre han, mens han hakket i vei. Han hevet og slo hakken i steinveggene et par ganger, før det tydelig gikk en stor sprekk oppover veggen. Et smil bredte seg i ansiktet hans, og han slo hakken med full kraft i veggen. Det kommer en stor knasende lys, og en lyseblå krystall kommer til syne. Forsiktig begynte han å hakke den løs. Det gikk unormalt fort, og krystallen falt i bakken. I det den traff bakken, gikk noen biter av, og krystallen fikk en tydelig form av et halvt hjerte. Et nydelig utskåret halvt hjerte.
- Det er den! Strålte Kia og bøyde seg ned og grep krystallen.
- Ja. Vi kan klare dette!
Et plutselig smell fikk dem til å skvette. Kia kjente ballen riste under bena sine og luften vibrerte. Den ble ubehagelig varm.
- Vi må lenger ned i gruva uansett hva. Vi er nødt til å gå inn i det magiske rommet. Sa Joel sammenbitt.
- Hva mener du? Gispet Kia til svar.
- Bare følg etter meg. sa han. Uten å nøle fulgte Kia etter Joel nedover gruva. 
            De reddet en ponni og fikk kommentarer om at Joel var gal.

**

- Kom til meg. Skyn dere kom til meg! Håret flagret om jentens skuldre. Tidevannet fosset inn lenger ned i gruven, og det var nå de ville bli satt på en hard prøve. Hun håpet av hele sitt hjerte at de kunne stanse krystallen. Den var ond. Den drepte. Men nå, klarte de å sørge for at den be hel, ville det gå bra. Hvis ikke ville de bli dømt til en evighet som henne, og den evigheten, den var ille.

**

Joel førte ei nervøs Kia inn en liten smal vei som førte til et hulerom. Gangen var trang og de måtte sno seg mellom steinene. Joel opplevde dette som dejavu.
Han stanset midt i bevegelsen. Munnen åpnet og lukket seg, som om at han var en gullfisk. De grønne øynene stirret vantro inn i mørket. Dette var rommet.
Det var opplyst av lyseblåe, glitrende og lysende steiner. For å gjøre det han og Kia sto overfor enda verre var hun her. Kia, som ikke var Kia.
- Dere har begge en halv del av krystallen! Sa hun stille og stemmen var så lik Kia sin myke stemme at Joel fikk vondt i seg. Hans Kia kom opp på siden av han og klemte hånden hans.
- Ja vi har det, og vi vet hva dette ritualgreiene går ut på. Svarte Kia tappert.
- Jasså. Da kan dere sette i gang å forklare.
- Med glede, Kia klemte hånden hans. – Jeg kan forklare min gåtelapp først, så forklarer Joel sin etterpå.
- Det er greit! Svarte engelen og så på Joel med et varmt blikk som fikk det til å grøsse i han. Han merket at skoene ble våt og at vannet ennå steg. De kunne komme til å drukne, slik skjebnen hadde gjort med han før.
- Sterkere enn som så, Likevel så små. Det er meg og Joel. Vi er sterke nok til å ta denne utfordringen, men vi er små i denne verden.
Dypest av alt, blikk i vann. Det Jeg vil påstå, er at Mens jeg og Joel badet, oppdaget jeg blikket hans. Det var dypere enn det dypeste hav, og fult av kjærlighet. Han var i vann da. Det sto bare blikk i vann.
Et hjerte og noe som er tilfredstillende for en ung mann. Det var hjertekrystallen som førte oss til hverandre. Joel og jeg skal gifte oss, og i natt tilfredsstilte jeg han på alle måter jeg kunne klare.
Glassaktig og hardt, Verden rundt er bare svart. Det er her i gruva. Det er her det skjer. Her finner vi krystallen, og gruva er bare mørk og svart om lysene slukkes.
Man settes på en hard prøve, Bare sett i gang å øve. Det er denne prøvelsen. Vi har øvd, og gjort det som skal til!
To sjeler så små, Alene er de ikke nå, Sammen er de sterkere enn som så. Det er også meg og Joel. Vi er to små sjeler, og alene er vi ikke noe, men sammen er vi sterkere enn man kan tro. Sa Kia og smilte triumferende.
            Joel kjente hjertet svulme av stolthet. Kia, hans fantastiske Kia Kolbe. Hun var så modig. Nå var det hans tur.
- Du behøver ikke si det, Kia har fortalt. Du kan bare fortelle det på lappen sin som er annerledes enn på Kia sin. Sa engelen.
- Ok, Joel trakk pusten dypt. -
Dypest av alt, blikk under vann, det må ha vært når vi var å badet. Kia havnet under vann, men blikket var utydelig, men det var noe lekende i det.
Et hjerte og et kyss fra ei jente med smykke på tann. Hjertekrystallen førte meg og Kia sammen. Kia har et smykke på den ene tannen sin. Vi kysset.
- Hvis dette var en gåte, har dere funnet ut hva svaret ville vært? Spurte engelen og så på dem.
- Hjertekrystallen forsøker å binde, og lage kjærlighet mellom folk.
- Det er på en måte riktig, men dere hadde muligens en feil Joel. Fortklar det med ”dypest av alt, blikk under vann.” sa hun. Joel sitt hjerte hoppet over et slag. Vannet nådde Kia opp til halsen, og han til litt under den.
- Jeg, jeg, Joel så såret på Kia. – Kan ikke.
- Vannet er så høyt. Hvisket engelen og betraktet han. – Kienda Kolbe, gi dine krystalldeler til Joel. Sa hun og så på Kia.
- Det går greit, Joel! Hvisket Kia og ga han de to halvdelene av hjertekrystallen. – vi skal klare dette uansett hva.
- Hun har stor tro på deg, Joel. Nå setter du de to bitene sammen, og dere må komme dere ut av gruva. Sa Engelen rolig og begynte å sveve mot utgangen.
            Joel løftet hendene over hodet og presset begge bitene av krystallen sammen. Det skar et skarpt lys igjennom hulen, og krystallbitende hektet seg sammen. Midt på krystallen var det en stor sprekk, men bitene hang i hop.
- Kom Kia! Sa Joel kjærlig og begynte å smyge seg ut mellom sprekkene. Kia kom etter og harket. Vannet var så dypt at hun måtte svømme.
- Joel, vent litt! Kia svømte opp på siden av han. – Dette er som historien om Romeo og Julie.
- Romeo og Julie. Nei detter er ikke som det.
- Jo, det er det. Jeg vet det. Vær så snill Joel og forstå. Kan du være så snill å kysse meg?
- Jeg vil forstå, og hvis du ønsker å bli kysset nå, så skal jeg gjøre det! Svarte han og trakk henne inntil seg med en hånd. Leppene hennes var myke og salte.
            En liten bølge kom og skyllet over hodene på dem. De avbrøt kysset.
- Vi bør komme oss ut nå! Sa Joel og kjempet seg videre. Kia svømte etter. De kom ut den lille sprekken og merket at det var kraftig strøm nedover. Det eneste lyset var lyset fra hjertekrystallen og engelen.
Strømmen tok tak i bena til Joel. Han klamret seg til en utstikkene stein og holdt hjertekrystallen. Kia kom svømmende ut, og han så sjokket i øynene hennes i det vannet dro henne under. Han hevet krystallen og slapp taket i steinen for å gripe tak i Tia, men han klarte det ikke. Engelen grep tak i han, og holdt han fast. Kia sitt hode kom opp over vann og hun hostet. På nytt ble hun dratt under. I fra lyset til hjertekrystallen kunne Joel se øynene til Kia. De var såre, redde, kjærlige og utrolig dype. Dypere enn han noen gang hadde sett noen sine øyne.
- Dypest av alt, blikk under vann, Øynene til Kia. Min elskede Kia ser på meg fra under vann, og øynene er dypere enn noe, jeg noen gang har sett! Ropte han høyt. Krystallen ble varm i hånden hans, og et kraftig lys flerret luften. Joel klarte å skimte sprekken i hjertekrystallen. Den forsvant og krystallen ble på nytt en helhet. En nydelig utskåret diamant.
- Dere er fri. Krystallen sin forbannelse er over. Jeg er fri. Hvisket Engelen og Begynte å dra Joel vekk fra Kia. Inni hodet sitt hørte han hennes siste ord.

- Joel, vent litt! Kia svømte opp på siden av han. – Dette er som historien om Romeo og Julie.
- Romeo og Julie. Nei detter er ikke som det.
- Jo, det er det. Jeg vet det. Vær så snill Joel og forstå. Kan du være så snill å kysse meg?
- Jeg vil forstå, og hvis du ønsker å bli kysset nå, så skal jeg gjøre det! Svarte han og trakk henne inntil seg med en hånd. Leppene hennes var myke og salte. Myke lepper som aldri skulle bli glemt. Kia druknet, og han forsvant i lyset til hjertekrystallen, og enengelen som tilhørte krystallen var fri.

Mysterygirl   Nordland

 

    Eowyn262
"Kia kjente ballen riste under bena sine og luften vibrerte." Bakken* er det vel ^^

"De reddet en ponni og fikk kommentarer om at Joel var gal."
Haha xD Stakkars Joel xD

O.o
NEI! Kia kan ikke bare drukne sånn uten videre!? Jeg trodde de skulle klare det sammen? O.o Gifte seg, få små mini Kiaer og mini Joeler O.o men tydeligvis ikke ...

Jaja, det var en utrolig vakker historie! Jeg satt som klistret til skjermen fra jeg leste den første delen til jeg nå leste slutten. Noe du kanskje merket med masinga mi (å)

Stemmer så klart! :D
Stooor klem fra Therese ^^ <33

12/07/2009 14:29

 
    lilly rose
Ja kjempe bra. Nå skal jeg lese siste del. Trist om Kia døder. Men Romeo og JUlia hadde aldri heller en lykkelig slutt så :(.

Stemmer!

27/07/2009 13:01

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.