Hjertekrystallens mysterier del 11 siste del

**

Kia åpnet øynene. Hodet verket. Hun satte seg opp og stirret rundt i rommet. Dette var ikke det dystre rommet. Det var et av de andre. Det var et av rommene i Laura sitt hus. Det var stort og romslig med en seng på hver vegg og et vindu i midten. Et skap bak døren og et skrivebord med stol. Under vinduet med hennes hose var det et nattbord med en fin duk på og et glass vann. Hun kjente tårer presse på bak øyenlokkene. Alt hadde bare vært en drøm. Bare en vond dum drøm. Hennes fantastiske Joel fantes ikke lenger. Samtidig var det merkelig at øynene kjentes såre ut, som om at hun hadde stirret ut i vann i havet. For saltvannet pleide å svi i øynene hennes.
Døren gikk forsiktig opp og Laura kom inn på rommet. I hendene holdt hun to dagbøker.
- Endelig er du våken. Hvisket hun ømt.
- Hva mener du med det?
- Jeg fant deg bevisstløs på det rommet du ikke skulle være på. Håret ditt var vått, og du luktet hav. Herregud Tia, hva holdt du på med der inne?
- Ikke noe. Jeg tror bare jeg drømte. Den dumme hjertekrystallen og engelen og- Kia tidde. Hun fikk seg ikke til å si Joel.
- Joel? Søsteren så på henne med et trist blikk.
- Ja..
- Les siste side i Kienda sin dagbok, så skal du lese en side i Laura sin, Svarte Laura mildt. – Jeg skal bare ned og undersøke noe. svarte Laura sakte.
- Ok! Kia tok Kienda sin dagbok og bladde opp på siste side.

Kjære dagbok!
Den tapper meg for energi. Hjertekrystallen lever og den leter etter den rette for meg, men det går ikke. Jeg er døende. I en drøm så jeg en gutt. Han er fra en av herregårdene lenger opp. Håret var lysebrunt, tynt og tjafsete. Han var høy og hengslete, huden var solbrun og ØYNENE! Øynene var grønne og dypere enn havet. Krystallen reagerte på han. Men det er ikke jeg som skal ha han. Det er Kienda Kolbe. Mitt oldebarn. Eller hun kommer ikke til å bli mitt oldebarn, siden jeg dør, men hun kommer til å bære mitt navn.
Joel Everly kommer til å finne krystallen. Jeg vil ikke kunne hvile før de løser gåten jeg fikk. Svaret skal være at hjertekrystallen binder dem sammen.
I Framtiden vil Kienda Kolbe, eller Kia Kolbe komme til å finne krystallen. Hun vil bli knyttet til Joel. Sammen vil de klare å befri meg fra krystallen. Jeg vil ikke kunne hvile, før krystallen er hel igjen. Når de søker svaret på gåten, vil Laura. Kia sin søster nekte å gi henne bøkene. Det er bra.
Nå klarer jeg ikke mer. Dette blir kanskje siste side jeg skriver. DET blir siste side!
Kia og Joel for alltid. Krystallen vokter dere.

Kienda Kolbe.

Kia hikstet og tørket vekk tårene fra øynene sine. Kia og Joel for alltid. Det kom ikke til å skje. Han hadde holdt noe skjult for henne, men. Nei. Han var her. De hadde aldri reist til fortiden. Joel var en del av denne tiden. Hvis ikke hadde ikke han kunnet kysse henne. Håpet steg i henne og hun tok dagboken til Laura.

Kjære dagbok.
For en syk og hel sprø dag. Kia døde. Min kjære, kjære søster døde. Det siste hun sa var. ” Kia Kolbe og Joel må bli et. Jeg kan ikke hvile før krystallen er hel. Den trenger den mektige kjærligheten. Som om det var Romeo og Julie.” Sa døde hun med den dumme stygge krystallen i hånden.
I dag har det også vært en gruveulykke. Jeg håper min kjære Tony kommer hjem igjen.
Jeg orker ikke skrive mer nå, dagbok.

Laura Kolbe


Kia stirret på siden. Som Romeo og Julie. Siden var bølgete av vann og plasser med våte flekker. Tårer. Hun hadde grått. Laura og Tony den gang. Laura og Toby nå. Det måtte bety noe. Hun la fra seg bøkene og gikk på lette ben ut av rommet. Sakte gikk hun bortover korridoren. Gikk mot rommet som hadde startet det hele. Forsiktig og nølende stanset hun, før hun trykket ned håndtaket.
            Rommet virket urørt. Alt var som det hun husket i drømmen sin. Da hun og Joel var her. Den siste natten. Tanken på den fikk henne til å rødme. Hun gikk lett over rommet og strøk en hånd over de grønne fløyelsgardinene, før hun trakk de fra hverandre og lot lyset flomme innover rommet. Hun så rundt i rommet. Slik var rommet. Det var stort og med en gang man kom inn døren fikk man et glimt av fortiden. Sengen var stor og sengeteppene så tunge og gamle ut. De var ikke så tunge, og de var behagelig også. De var et hvitt laken over sengen. Det hadde ikke vært der den gang. Sengen sto ennå inntil venstre vegg i rommet, og noen meter unna der man kom inn. Ved hodet til sengen sto det gamle lille nattbordet og på høyre side sto et stort skap og et gammelt skrivebord.
- Joel! Hvisket Kia og sank sammen der hun første gang hadde funnet krystallen. Hun lirket løs planken og stakk hånden ned i hulrommet. Hun dro forsiktig opp en liten lærpung og kjente den igjen med en gang. – Kanskje det ikke var en drøm! Hvisket hun og dro vekk lærsnoren om pungen sin hals. Hun stakk hånden ned i den og dro fram en hjertekrystall og en lapp.
- Krystallen! Strålte hun og gikk bort til sengen. Forsiktig satte hun seg på dem og strøk langs de glatte utskårede sidene til den. Hun kjente tårene presse på bak øyenlokkene igjen. Tankene vandret til Joel. Herlige, fantastiske Joel. Han hadde vært så snill, og han hadde vært hennes, og leppene hans. De hadde være noe av det beste.
            Døren gikk opp og Laura kom inn på rommet. Hun bar på et bilde. Sakte kom hun bort til Kia.
- Joel? Er dette din Joel? Spurte hun og rakte Kia et bilde av en gutt. Det var i svarthvitt, men Kia kunne se han klart og tydelig. Det lysebrune håret flagret i en svak vind. Munnen var trukket opp i et fantastisk smil, og det glitret i øynene hans.
- Det er han! Kia blunket og hjertet hoppet over et slag. – Hvordan har du greid å få et-
- Han døde for mange år siden. Han ble drept. Det var gruveulykken. Det er over hundre år siden.
- NEI! Joel er ikke død! Hylte Kia og tårene begynte å strømme nedover kinnene hennes. – Han kan ikke være det! Hikstet hun og tankene kvernet rundt i hodet hennes. Hun stirret på bildet og blunket sjokkert. – Da har jeg altså sove med et spøkelse. Ligget med han.
- Ligget med et spøkelse? Laura stivnet og stirret på henne.
- Jeg sov hos Jole. Jeg tilfredsstilte han! Hvisket hun hest og hun ble rød helt ut på øreflippene.
- Men..
- Det har vel ingenting å si nå. Han var jo et spøkelse. Det var det han holdt skjult for meg.
- Kanskje! Laura stirret på hjertekrystallen og på lappen ved siden av Kia. Forsiktig tok hun den og leste. Et gisp for over leppene hennes. – Du snakket sant. Har du lest denne? Spurte hun oppgiret.
- Nei.
- Les! Laura ga lappen til Kia, og motvillig leste hun lappen.

Kjære Kia mi!
Det som hendte, det hendte. Jeg fryktet dette ville skje. Jeg var et spøkelse. Jeg var ikke levende da alt hendte. Men nå er jeg det. Takket være deg.
Engelen, eller krystallvokteren har fortalt en del ting. Blant annet er skjebnen at det skal være oss. Med at ta på krystallen, holde den inntil ditt hjerte vil du få meg tilbake. Vi er Romeo og Julie, bare at denne får en lykkelig slutt.
Jeg skal vente på deg, for alltid min elskete Kia.
Din Joel!


Ordene som sto skrevet på lappen fikk Kia til å gispe etter luft. Hun grep tak i krystallen og la den mot hjertet sitt.
- Joel, vær så snill å kom hit til meg! hvisket hun.
Et kraftig lys flerret rommet og i neste sekund sto Joel borte med vinduet. Laura åpnet og lukket munnen i sjokk. Kia smilte lykkelig og slapp alt hun hadde. Hun løp to steg bort og kastet seg inn i armene på Joel.
- Han er virkelighet jo! Sa Laura og smilte. – Det er utrolig. Dette betyr vel at vi har et nytt medlem i familien. En 117 år gammel gutt. Vel, velkommen skal du være Joel! Sa hun og forsvant ut av rommet.
- Jeg trodde aldri jeg skulle få se deg igjen! Hvisket Joel sårt og trakk Kia inntil seg.
- Jeg var så redd! Hvisket hun til svar.
- Det gjorde så vondt!
- Hjerte mitt ville dø! Svarte Kia. De smilte til hverandre, og visste de hadde opplevd samme smerten. Men nå var de sammen igjen. Ikke noe skulle kunne skille dem. De var Romeo og Julie med en lykkelig slutt.

**

Samtidig kunne det være noe som kunne knuse krystallen og rive dem fra hverandre. En mørk kraft skjulte seg i gruvene, og den ønsker ikke å se lykke. Hjertekrystallen ville aldri være trygg. Selv ikke om Romeo og Julie holdt den, eller i dette tilfellet Kia og Joel.

Mysterygirl   Nordland

 

    Eowyn262
Og jeg som trodde forrige del var avsluttningen, men det var det heldigvis ikke. Heldigvis druknet ikke Kia :D Hun kom bare tilbake til sin egen tid. Og Joel ble levende igjen :D I love happy endings :D

"Men nå var de sammen igjen. Ikke noe skulle kunne skille dem. De var Romeo og Julie med en lykkelig slutt."
<33 Elsket akkurat de setningene. De var så utrolig vakre <33

"Samtidig kunne det være noe som kunne knuse krystallen og rive dem fra hverandre. En mørk kraft skjulte seg i gruvene, og den ønsker ikke å se lykke. Hjertekrystallen ville aldri være trygg. Selv ikke om Romeo og Julie holdt den, eller i dette tilfellet Kia og Joel."

Fikk sykt frysninger da jeg leste det O.o Det ble en lykkelig slutt, men for noen grøssende setninger.

Jeg elsker alt du skriver, Martha <33 Du er absolutt en av de flinkeste skriverne jeg kjenner ^^
Stemmer så klart! <33
Stooor klem fra Therese ^^ <33

12/07/2009 16:06

 
    lilly rose
Kjempe bra. En lykkelig slutt er loveley bra Martha. Jeg likte dette var kjekt å lese disse delene, jeg har egentlig aldri mye tid til å lese sånne deler eller serie, men denne hadde tok jeg meg tid til og likte det veldig godt. Forsett og skriv stå på.

Stemmer!

27/07/2009 13:03

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.