Ulvejenta - en kamp mot demoner. kap 1 del 4

Aspasie satt bøyd over det lille føllet. Tårene rant i stri strømmer nedover kinnene hennes. Dette var så uvirkelig. Føllet hadde vært så tappert. Da moren hylte, hadde det gått tilbake til henne. Hun fattet ikke hvordan det gikk, men hun hadde vært en del av føllets sjel. Hun forsto hva det følte. Hun hadde selv følt denne sorg. Sorgen over å miste noen man var glad i, men hun var eldre. Føllet var bare en baby ennå. Den forsto ikke. Igjennom tårene betraktet hun den. Lot en hånd stryke over den myke manen. - Du var så tapper!Hvisket hun og kjempet for å få kontroll over tårene. - Jeg tror ikke du forsto hva som traff deg, eller gjorde du det? Du er ennå bare en baby. Hun smilte svakt og så for seg hvordan føllet ville sett ut om det levde. Så for seg hvordan de lange tynne bena bar det klossete bortover marken. Forsiktig strøk hun den myke mulen.
         
Hun gispet etter luft og trakk hånden fort til seg. Bet seg forsiktig i underleppa og stirret på føllet. Hadde hun kjent svak pust mot hånden sin? Nei det kunne ikke være mulig. Hun slikket leppene og strøk mulen på nytt. La en hånd over føllets nesebor. Varm luft ble blåst inn i håndflaten.

Pust!

Føllet levde ennå.

Hun måtte handle raskt, og kanskje hun kunne redde denne lille babyen. Den ville kunne løpe og finne en annen hoppe som kunne bli en morsfigur for den. Redselen for at bjørnen skulle komme tilbake slo innover henne. Hun burde flykte. Komme seg vekk. Men var det rettferdig overfor det svarte og hvite føllet med den rosa mulen, og de små hovene?
         
Det var dét det ikke var. Hun kunne ikke bare la føllet ligge her å pines. Hun ville bli nødt til å se over kroppen dens. Fort trakk hun pusten dypt og begynner å stryke over føllets mage og kjente på ribbena. Hun talte dem og kjente ned langs dem. Alle var der. Hun strøk over ryggen og gikk over hele føllets kropp på jakt etter noen brudd. Hadde den knekt et bein, måtte hun drepe det. Hun kunne ikke la det ligge slikt å lide. 
          Alle beina i kroppen kjentes fine ut. Føllet måtte altså bare ha fått seg et slag da det landet. Selvsagt kunne noe av musklene være skadet, men det kunne man ikke merke nå. Hun merket at flankene hevet og senket seg og det kom et lavt snøft fra den lille skapningen. - Du lever jo! Jeg-jeg, du trenger vann! Gispet hun og smilte. Forsiktig la hun fra seg noen av sakene sine med føllets lille kropp. Hun tok vannvesken sin og en kniv og øksen med seg. - Jeg kommer snart, lille baby! Hvisket hun glad og kom seg på bena.

 Hun så seg redd rundt og lyttet intenst etter tegn til at demonbjørnen kunne være nær, men heldigvis hørte hun ikke noe. Ikke noe annet enn fule sang og naturens vakre melodi.  Hun trakk pisten dypt og begynte å løpe mot en bekk hun visste var i nærheten. Snart var hun ute av den triste lysningen med mange fortapte sjeler. Bena bar henne bortover. Pusten kom i korte støtende gisp.
         
Hun kunne høre bekken klukke lavt og smilte for seg selv mens hun løp vekk fra tråkket hun fulgte. Banet seg vei mellom noen bregner og kunne skimte vannet.  Hun kom fram til vannet og gispet høyt etter luft. Noe av vannet som rant nedover i bekken var farget rødt. Elgen lå på side med hode ut i vannet. Øynene var åpne, og blikket var fjernt. Magen var revet opp og Aspasie kunne se at bjørnen bare hadde strøket klørne forsiktig nedover elgen sin hals. Blodet var størknet og innvollene som var revet ut av magen var tørket. Bena lå lange og slanke rett ut under den. Lukten rundt den var råtten og forferdelig. Hun kunne kjenne smaken av galle i munnen og kjempet for ikke å kaste opp.

- Du har vært tapper, og du er ikke den eneste som er blitt drept av denne ondskap, måtte du løpe fritt for alltid! Hvisket hun for å ære det døde dyret, før hun igjen kjempet mot en bølge kvalme som skyllet igjennom henne. Hun trakk pusten dypt og hastet oppover elven. Den lille babyen trengte rent vann, ikke blodig vann.
         
Hun kjempet seg mellom bregner og greiner og til slutt kom hun ut på en liten lysning. Et smil dro seg over leppene hennes. Det var fredfullt her. Vannet glitret svakt i sollyset og det var strøm i det her. Hun satte seg ned i vannkanten og luktet på det.

FRISKT!

Hun gliste for seg selv og dro fram vannpungen sin. Den var sydd av tarmene til en rein. Hun åpnet den og fikk vann i den, før hun begynte å stresse tilbake til føllet. Det trengte henne, men hun måtte også sørge for at det ikke ble knyttet til henne. Det kunne være farlig.
         
Aspasie kom ut i den skrekkelige lysningen. Hestene lå ennå spredt rundt. Det lille føllet fanget oppmerksomheten hennes. Det løftet hodet og så på henne med skremte øyne. Et lavt vrinsk kom fra den lille mulen og føllet kjempet seg opp på bena. Det så seg rundt og tok et vaklende skritt mot moren, før bena begynte å skjelve under det, og det falt. Det ga fra seg et sårt og forvirret vrinsk og kastet et langt blikk mot den hvite hesten. 
          Aspasie kjente det rumle i magen. Hun hadde gjort en tabbe med å dra uten mat. Faren hadde bestandig lært henne at hun måtte være sterk når hun jaktet. Hvis det kom til en situasjon der en baby var skilt fra moren, ville det være rett og rimelig å drepe den. Man ville fri den fra smerte. Føllet la hodet ned på bakken og sukket. 
          Aspasie dro fram kniven hun hadde tatt fra sin far. Den var tung i hånden hennes. Føllet lider, hvordan kunne du trodd du kunne hjelpe det? Spurte hun seg selv. Om føllet lever, er det ikke sikkert du vil holde deg i livet. Hvis du ikke dreper og spiser det lille føllet, vil du bli for svak til å klare å jakte. Du vil bli for svak til å fullføre den eden du sverget du skulle fullføre. Du er nødt!
         
Føllet løftet hodet og vrinsket fortvilet mens det kjempet seg opp på bena.

Aspasie hørte på fortvilelsen- og hun forsto.
På en merkelig måte ønsket Aspasie bare å gå bort og legge armene om det lille føllet. Trøste det, men det var ikke bra. Det var ikke rettferdig. Det kunne komme til å gjøre verdensåndende sinte. Aspasie stirret på føllet. Det kom seg på bena og vaklet bort til moren. Et svakt vrinsk kom fra dypt nede i halsen dens mens den senket det mørke hodet og strøk en rosa mule over moren. 
          En svak og kald vind kom blåsende igjennom lysningen. Aspasie kjente at hun grøsset.  I samme øyeblikk løftet føllet hodet. De mørke øynene stirret store og nervøse på henne, samtidig full av nysgjerrighet. Ørene var spisset og var litt store til det lille hodet.
          Aspasie tittet på det lille føllet og kjente hjertet smelte. Nei det skulle ikke skje. Hun trakk pusten dypt og gjorde seg hard om hjertet.

Sakte dro hun fram farens kniv og begynte å gå mot det lille føllet.

Mysterygirl   Nordland

 

    Blueberry
NeiNeiNeiNeiNei!
Aspasie, stopp! *rope*
Stakkars, stakkars, stakkars lille føll!
Aspasie kan da ikke.. Hun kan ikke!
*stirre skremt på skjermen*
Denne serien er fortsatt elsk! Og om du ikke kommer med ny del snart, så.. Så.. Ja, jeg kommer ikke på noe nå o.o
Stemmepå ^^ <3
Stoooor klem fra Blue€ <333

15/07/2009 23:34

 
    Mysterygirl
Oo
Hva om hun ikke hører deg? Oo
Ja, det er synd i det!
Aspasie kan og om hun må, så må hun!
Takk :D
Jeg er begynt på kapittel to, så slapp av ;D

takk for stemme og kommentar :D <3
Stooooor klem tilbake <3333

15/07/2009 23:38

 
    Ylva96
of, begge løsningene er forferdelige, kan det ikke bare begynne å regne epler litt unna, så kan Aspasie og føllet leve, men hun må vel gjøre det hun må, selv hvor trist det er :(

stemmer :D
Klem <333

16/07/2009 00:02

 
    bettia
NEI! Hun kan ikke drepe det lille føllet! Verdensåndene kan hun ta seg av siden... Men begge løsningene er forferdelige, og valget er grusomt, hmmm.. trist!:)

Serien er kjempeelsk!<3 du skildrer kjempebra, og spenningen bygger seg fint opp, bra!:)

Stemmer!<33;)
Stor klem! <33

31/07/2009 19:10

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.