Amras og Ireth, Forræderen del 34

«Da er det jo avgjort. Vi må dra!» sa Kordandlir og vekslet blikk med Amir.
«Det er nok best ja!» Amir så på meg. Det var som om at han ventet seg et utbrudd eller noe. Kanskje han ventet at Amras snart skulle klikke. Det ville ikke ha overrasket meg.
«Egentlig er det kanskje ikke det!» sa Amras spydig.
«Kan du ikke være normal av og til?» Spurte Esmerelda spydig.
«Jo faktisk kan jeg det!» Amras sendte Esmerelda et drepende blikk. Drepende. Et øyeblikk var jeg redd Esmerelda ville falle død om. Blikket Amras sendte henne var ikke bra. Det var så skummelt at jeg ble redd.
«Du burde oppføre deg Elensar!» Hveste hun mellom sammenbitte tenner. Jeg hadde aldri sett Esmerelda slik før. Den glade og spinkle skikkelsen freste og så ganske farlig ut.
           
«Jaja,» svarte Amras sakte. «Men jeg burde fått snakket med Maglor og vennene mine.»
«Det behøver du ikke!» Mumlet Marko og rødmet. Jeg fikk en følelse av at det var mer han ikke hadde fortalt meg om seg selv.
«De må jo få treffe Ireth!»
«For at du skal fortelle at dere er sammen?» Esmerelda knep øynene sammen og det så ut til at hun snart kunne komme til å hoppe på Amras.
«I alléfall til Maglor!»
«For å skryte av meg? For at vi er sammen?» spurte jeg spydig.
«Jess, du er jo bare helt herlig, du!» Svarte han kjærlig og kom bort til meg. Han satte seg ved min side og dro en hånd igjennom håret mitt.  «Det er klart jeg må skryte.»
«Nei, det må du nok ikke!»
«Jeg liker at jeg er sammen med den vakreste alven i Alléishiá!»
«Det er jeg ikke!»
«Du - er bare helt fantastisk,» sa han kjærlig og kysset meg forsiktig på kinnet.
           
Jeg merket det så vidt. Det eneste jeg klarte å legge ordentlig merke til var Marko. Med en gang Amras satte seg ved min side stivnet han og stirret mot oss. De brune, deilige øynene borret seg inn i mine. Han dro fortvilet en hånd igjennom håret. I det Amras kysset meg, ble Marko sine lepper til en tynn strek i det vakre ansiktet hans, og han måtte snu seg.
            
Esmerelda merket også dette. Hun lente seg fram mot broren og hvisket noe inn i øret hans. Han fikk et overrasket utrykk i øynene og munnen åpnet og lukket seg i sjokk. Jeg merket at Esmerkelda nikket bekreftende og vendte på hodet. De lilla øynene hennes borret seg inn i mine. De hadde et intenst utrykk i seg, og jeg forsto. Esmerelda ville ha meg med ut på gangen. Jeg kunne se det i blikket hennes.  Sakte reiste jeg meg og merket at hun lyste litt opp. Hun gikk bort til døren og åpnet den. Jeg sendte Amras et blikk som så” Sitt, bli der!”
Alt jeg fikk til svar var forvirring.
           
«Ok, spytt ut,» sa jeg med en gang vi hadde lukket døren bak oss.
«Du vet det vel allerede?» spurte Esmerelda svakt.
«Hva da?» Spurte jeg forvirret. Faktisk ganske så forvirret.
«Forræderen er nær, og døden venter deg og dine!»
«Hvem er forræderen da? Og hvem vil dø?»
«Forræderen er én du ikke har møtt ennå. Hvem som vil dø er jeg ikke hundre prosent sikker på, men jeg advarer deg mot å være for knyttet til Amras. Ikke for å hjelpe Marko, fordi han forlot meg, men jeg er søsteren hans, og jeg håper du vil ta deg litt tid til han også. Jeg vet at du elske-»
«STOPP!» Ropte jeg nesten og sendte Esmerelda et lidende blikk. Hvordan kunne hun stå og si det hun sa? Hvorfor gjorde hun dette? Historien min var Amras og Ireth, og ikke Marko og Ireth.
«Hva er det?»
«Du har det med å treffe spikeren på hodet!»
«Huh?»
«Du sa det jeg føler. Altså ja, jeg tror jeg elsker Amras, men det er noe med Marko. Noe jeg ikke kan forklare!»
«Nei, Ireth. Du kan ikke elske noen av dem. Noen av oss!» Esmerelda slo blikket ned i gulvet. Jeg forsto at noe var galt. Fryktelig galt. Dessverre forsto jeg ikke der og da hva det var.
            «Hva mener du?»
«Sånn er livet Ireth. Du er annerledes. Det er mye død rundt deg. Ganske mye død rundt deg, faktisk!» Esmerelda så opp og blunket.
«Men du skal ikke dø, Amras skal ikke dø, Marko skal ikke dø.. Ingen skal dø, vel?» Egentlig var det mer en befaling, enn et spørsmål. Jeg kjempet mot en voksende kvalme som slo innover meg. Tanken på at Amras eller Marko skulle dø var forferdelig, men tanken på at vesle Esmerelda skulle dø, den var verst. Fordi Esmerelda var en person man alt for lett ble glad i.
«Jeg kommer ikke til å svare deg på det spørsmålet!» Esmerelda så nervøst på meg og åpnet romdøren.
            Amras og Marko vekslet blikk og kom samtidig mot meg. Jeg så på Esmerelda som ristet på hodet. Det lange mørket håret skjulte nesten øynene hennes, men ikke helt. Jeg merket at de lilla øynene var blanke, og i øyenkroken glitret det svakt i en tåre. Jeg klarte å følge tåren i det den skilte seg fra vannet i øynene og rant nedover kinnet. Den etterlot seg et lite spor, og Esmerelda merket at jeg så på henne. Hun unngikk å se på meg, og sendte heller Marko et sårt blikk. Deretter nikket hun til Amras. Begge guttene stivnet. Amras spente seg. Øynene ble store og han åpnet og lukket munnen.
Marko blunket og ristet svakt på hodet. Munnen ble en smal strek i ansiktet hans, og han så ned i gulvet.
           
Jeg forsto at noe var galt, men hva som var galt forsto jeg ikke.
«Det er slik,» Sa Amberlia stille i det hun plutselig dukket opp bak meg.  Hun så utslitt ut. Det blonde håret var matt, og jeg kunne skimte mørke hårstrå i håret hennes. Øynene var triste og dystre.
«Amberlia,» gispet jeg overrasket.
«Det er godt å se deg igjen Ireth, bare ikke i denne forfatningen!» svarte hun og klemte meg.
«Forfatningen?»
«Se deg i et speil. Jeg beklager det du må gå igjennom nå framover.» hvisket hun med en kjærlig stemme.
«Er jeg forandret mye
«Du kommer til å bli et monster
           
Hjertet mitt hoppet over et slag. Jeg klarte nesten ikke puste. Jeg kom til å bli et monster. Et monster som en vampyr, bare jeg var ikke vampyr. Jeg kom til å bli en svarthalv. En skapning jeg ikke kunne være. Jeg kom til å bli en dødelig skapning. Med tunge skritt løp jeg til stedet der jeg visste badet hadde vært. Jeg røsket opp døren og hastet bort til speilet

Mysterygirl   Nordland

 

    Månestøv
Åh, nei og nei! Hva er det som skjer... stakkars Ireth... Hva i alle dager er det hun ikke forstår? Jeg er bare så nysgjerrig - håper du legger ut en ny del snart!:)
Du skriver fantastisk, myserygirl! Jeg ser for meg alt sammen utrolig godt!:D
Ønskestemmer!!!!:)

02/08/2009 20:43

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.