Sorgens timer - stilen som startet DBV - del 1/3


SORGENS TIMER


Månen skinte over verden. Lyste opp de snødekte jordende, fikk trærne til å kaste lange spøkelsesaktige skygger. Langt opp i en dal med liten befolkning hersket det en mystisk stemning. Den var dyster, og preget av sorgen som kom med et livstap. Mennesker og magiske vesener om hverandre. Alle sto og stirret på helten.
Hun lå på en båre omkranset av røde og hvite roser. Kinnene hadde en svak rødme i det vakre bleke ansiktet, et mystisk smil lurte i munnvikene, nesten svart hår omkranset ansiktet, og sølvøynene var lukket for alltid. I den ene hånden holdt hun en rose. Hun var rett og slett fredfull.

Sorgen rundt hennes død var til å føle på. Hun hadde ofret livet totalt. Hadde gjort alt for å redde de to urgamle stammene fra ondsinnede demoner. Men hun hadde hele tiden hatt en baktanke. Ladino! Gutten med de isende blå øynene, det lange rufsete håret, de fyldige leppene og det vakreste ansiktet i verden. Prinsen over folket av snø. Han hadde forelsket seg i jenten av drømmene, og hun i ham. Men det var ikke hele grunnen til hennes død. Ofre seg.Ladino stirret med tårer i øynene på jenten som var omkranset av roser. Han kunne høre sine egne hjerteslag. Han tok et steg fram og kjente en kald tåre renne nedover kinnet sitt. Han strakte en hånd mot den isende kalde huden hennes. Ønsket å kjenne henne igjen. Ønsket å stryke en svart hårelokk vekk fra ansiktet hennes.

                                                                                       ~*~

Ladino stirret hatefullt på Sharom. Hun var vakker, det var ikke det, men han kunne se ondskapen i øynene hennes. Det gylne håret hang i myke lokker nedover ryggen hennes, den hvite huden var blank, og perfekt, og formene på kroppen ville fått en hvilken som helst mann til å lengte, men ikke Ladino. Han måtte skjule for Sharom at hans elskede Estrellita var den personen som skulle beseire henne. Han hatet tanken på at denne demonen kunne drepe. Han hatet demonen som hadde kidnappet ham.

                                                                                        ~*~

Ladino blunket og gikk fram til jenten. Han klarte ikke å motstå henne lengre. Hun var så vakker, og han elsket henne så mye. Forsiktig la han den ene hånden sin på hennes isende kalde hånd og stirret på rosen hun holdt i den. En rose han ga henne, og som… følelser slo innover ham. Hun hadde hatt evnen til å se fortid, nåtid og framtid. Nå fikk ham en slags følelsesvisjon.

                                                                                         ~*~

Estrellita satt alene i et rom. I hånden holdt hun et brev og en rose. Øynene var blanke, og munnen sammensnurpet til en tynn strek i ansiktet. Håret hang løst nedover den spede ryggen. Nedover kinnene hennes glitret det i tårer. Hun knuget rosen i en hånd. Noe av den bleke huden var svart. Det kom av maskaraen som hadde rent sammen med tårene.
«Det er urettferdig,» hvisket hun til rosen. «Vi elsket hverandre. Gjorde vi ikke?»
Det kom ikke noe svar.
«Jeg savner ham. Jeg må finne ham.» Estrellita strøk over blomstens hode og hikstet lavt. Hun løftet forsiktig hodet og stirret mot vinduet med tårevåte øyne. «Det er det jeg må gjøre.» Hvisket hun mens hun stirret mot månen.

Hun merket ikke en gang at hun stakk en finger på en av tornene. Merket ikke den røde bloddråpen som falt i gulvet som en tåre. Hvor nydelig den glitret i månelyset, før den gikk i tusen biter.
Munnen hennes beveget seg, men man kunne ikke høre ordene hun framsa. Hennes mystiske og mektige formel for å samle drømmerne.

                                                                                          ~*~

Ladino kjente hjertet slå fortere og fortere i brystet sitt. Han ønsket å skrike høyt i frustrasjon over å ha mistet Estrellita. En hånd la seg på skulderen hans. Han snudde seg sakte og fikk se Travish. Gutten som hadde støttet Estrellita i tykt og tynt. Han var ikke så høy, hadde brunt hår og blek hud, øynene var isende blå og han liknet den skapningen han var.
«Jeg beklager så meget.» Hvisket ham lavt.
«Du har ingenting å beklage deg over. Jeg burde takke deg for motet du viste under press.» Svarte Ladino rolig.
«Hvordan skal jeg klare å leve videre uten henne?» hvisket ei jente og kom fram. Håret danset om skuldrene hennes og hun stirret med sorg på Estrellita.  «Hun var min aller beste venn.»

«Nita,» sa noen lavt og kom etter jenten. Det var Nita sin kjæreste Eniok. «ikke ennå.»
Ladino ristet på hodet og kjempet atter en gang mot sorgen over å ha mistet Estrellita. Han klemte forsiktig hånden og merket kulden som slo mot seg. Så ulikt henne. Hun hadde bestandig utstrålet en mektig varme. Han lukket øynene og lot de kreftene som var rundt henne føre ham til kampen.

                                                                                      ~*~

 
Estrellita steg opp på hesten sin. Et stikk av smerte skjøt igjennom henne, mens hun stirret rett fram mot den mørke himmelen. En ubeskrivelig taushet hersket over hæren. Drømmefolket satt til sine hester og så dypt konsentrert ut. Estrallita sukket og dro en hånd igjennom håret sitt før hun satte hesten sin i trav framfor hæren og begynte å rope ut en liten tale: «Dere må være klare mine brødre og søstere. Når solen stiger vil vi ri. Vi vil ri til verden ende om vi må. Vi skal til langt i nord og vise demonene hvem som er sjefene. De har ingen rett til å behandle oss, eller isfolket som søppel. Det er vi som skal avgjøre Zedaxon sin skjebne! Lar vi demonene vinne, vil Zedaxon falle, og deretter hele verden. En dag vil Zedaxon igjen bli landet der urfolket lever i hemmelighet, og landet der mennesker lever uvitende om magien, men gjør vi ikke noe nå, så vil landet være tapt.»

Estrellita lot hesten skritte opp på en liten høyde. Solen ville snart stige, og da ville hun og drømmefolket ri inn i et andre slag. Hun så seg rundt i Drømmedalen og sukket. Hvis hun vendte tilbake i livet skulle hun prise verden. Hun hadde etter hvert lært å sette pris på naturen. Derfor lot hun bestemorens hest stå rolig på den lille høyden mens hun ventet på at solen skulle stige. Hun kastet et sorgens blikk rundt seg.
Trærne strakte seg stille og rolige mot himmelen. De ante ikke hvilken skjebne som kunne vente dem. Fjelltoppen strakte seg høy og mektig mot sky. Bekker og elver klukket rolige og fugler kvitret – kvitringen hørtes dyster ut i Estrellita sine ører, og hun var sikker på at skjebnen var bestemt. Nedenfor høyden strakte en slette seg langt og herlig. Med frodig grønt gress som ble kjærtegnet i et lite vindpust.

Estrellita steg av hesten sin og gikk fram til dyrets hode. Hun strøk den over neseryggen. «Du er like forvirret og trist som meg, ikke sant,» hvisket hun og tankene vandret til Ladino. Ladino skulle vært her sammen med henne. Støttet henne og gitt henne oppmuntrende råd, ikke latt henne være her alene med hesten. Han skulle ha vært med ut i krigen. Jublet om de seiret, og grått om de tapte, men slik ble det ikke. Ladino var i langt i nord allerede. Han var kidnappet dit.

Blikket hennes vandret til en liten hvit fugl. Den satt stille og kvitret på sin grein. Den minnet henne på at Ladino ikke var her, men verre at bestemoren hennes hadde bukket under for demonenes vrede. Demonene var også skyld i at den gamle ponnien hun hadde hatt nesten hadde dødd. Hun hadde trodd han var det, inntil han plutselig dukket opp, men han hadde vært for svak til å brukes i dette slaget som nærmet seg.
Sakte tok Estrellita og la armene om hestens hals og begravde ansiktet inn i den myke manen. Tårene begynte å strømme nedover kinnene hennes og hun snufset. En lyd av noen som kom mot henne fikk henne til å løfte blikket.

___________________________________________________________________________________
Sorgens timer er stilen som har vært noe av innspirasjonen til serien min DBV. Det er egentlig en til stil som starter alt, men den har jeg ikke her. Den ligger som prolog til Drømmer blir virkelighet xD
vel uansett håper jeg dere liker Sorgens timer.

Mysterygirl   Nordland

 

    Ylva96
Liker?! Nei elsker, denne var så utrolig vakker, så utrolig trist, så utrolig fin, så utrolig... UTROLIG!
Jeg fikk tårer i øynene allerede tidlig i denne historien.
Denne var mektig så jeg velger å ikke lese alle delene samtidig for jeg trenger tid til å la det synke ned og tenke over det, for dette var så vakkert.

Du er så utrolig flink til å skrive, skrive så jeg gråter, skrive så jeg ler, skrive så jeg tenker. Kan allerede se det for meg nå..:
Fra forfatteren av Drømmer blir virkelighet kommer nå novellen Sorgend timer. Stilen som var en del av innspirasjonene. Begrenset opplag.

Stemmer :D :D :D

Klem <3333

13/09/2009 09:17

 
    Mysterygirl
Oh, herregud! :'D
Jeg er overrasket over at du fikk tårer i øynene av denne historien Oo
Jeg forstår godt at du ikke leser alle delene samtidig da :)

Åh, jeg hadde aldri trodd jeg skrev så bra selv! Oo
Nå ble jeg SKIKKELIG GLAD! :D

TUSEN HJERTELIG TAKK FOR SUPER KOMMENTAR :D <33333

klem <333

13/09/2009 09:43

 
    bettia
Så flott! Denne var godt skrevet, og som jeg nevnte i går, så liker jeg skildringene utrolig godt,hvordan du innleder denne serien, og ja, liker alt!:)

Serien er jo kjempetrist, og det synes jeg du får godt frem allerede i starten, stemningen og hvordan det kommer til å gå, bra!:)

Stor stemme og klem<333

13/09/2009 10:13

 
    lilly rose
Bra skrevet. Enige med de andre. Likte dette veldig godt.

Stemmer!

14/09/2009 17:47

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.