Sorgens timer - stilen som startet DBV - del 2/3


Ei jente med blondt hår, isende blå øyne og vakkert ansikt kom skrittende på sin rødbrune ponni. Håret omkranset det gyldenbrune ansiktet og hun så med et trist blikk på venninnen sin.
«Nita?» hvisket Estrellita dempet.
«Estre,» svarte venninnen og kjempet tydeligvis mot tårene. «tror du jeg får se Eniok?»
Estrellita dro en hånd igjennom det mørke håret sitt og blunket. «Ja.» Svarte hun lavmælt.
«Hva med deg og Ladino?»
«Jeg elsker ham.»
«Du har alltid elsket ham, og slik skal det være» sa en gutt og kom gående sammen med den hvite hingsten sin mellom trærne. «Hold motet oppe Estre.»

«Travish,» hvisket Estrellita hest og gikk bort til ham. Han smilte svakt og la armene sine rundt henne og trakk henne inntil seg i en klem. Hun kjempet mot tårene, men klarte det ikke. Følelsene skyllet igjennom henne, og tårene begynte å strømme. Hun begravde ansiktet sitt mot brystkassen hans og hikstet.
«Neimen, Estrellita da,» hvisket han inn i øret hennes. «gråter du?»
«Jeg gråter aldri.»
Travish lo dempet og strøk henne over håret, før han kysset hodet hennes. Hun tok et steg unna og så opp og inn i hans blåe øyne. Hennes øyne var blanke og glitret i sølv. Tårene så ut som krystaller på hennes bleke kinn. Svakt begynte solen å stige. Travish kysset henne på det ene kinnet og smilte.
«Nå gjelder det,» hvisket han og steg opp på den hvite hingsten sin.

«Ja dessverre,» Estrellita stønnet innvendig og sendte solen som steg et kaldt blikk mens hun steg opp på bestemorens hest. Travish og Nita red mellom trærne ned mot hæren. Estrellita ble stående på høyden et øyeblikk sammen med hesten og se på hvordan solen i det fjerne farget himmelen rødrosa. Hun vendte blikket mot et rosetre som sto mindre en enn meter unna henne. Forsiktig strakte hun seg etter en rose og smilte svakt i det en torne stakk seg inn i den bleke, nesten hvite huden hennes, og en dråpe blod piplet fram. Forsiktig dro hun fingeren til seg og så på det røde blodet.
«Du smidde mitt navn på armen din med ditt egent blod, da skal jeg endelig smi ditt navn med mitt blod.» Sa hun og dro fram en liten kniv. Forsiktig lot hun det kalde knivbladet gli inn i den lille huden og risse inn bokstavene.
Ladino!
Hun stirret på blodet som var på armen og navnet som var risset inn i den bleke huden. Hun skar en grimase av smerten som var etter der knivbladet hadde vært. Forsiktig mumlet hun en formel, og hele kroppen skalv, mens blodet på armen størknet.

Estrellita vaklet og støttet seg til hesten hals, mens hun fikk kniven på plass i sliren, og deretter kom seg opp på hesteryggen Hun stirret mot horisonten der solen holdt på å stige.
«Om du hadde vært her Ladino, ville jeg hevet mitt sverd for deg,» begynte hun med hest stemme mens hun stirret inn i solens glødende øyne. «Du lærte meg så mye. Jeg er så glad i deg. Husk på at selv om du ikke er her ved min side, er alle de gode minnene og alt jeg har lært stuck i hjertet mitt. For alltid,» sa hun og la en hånd mot hjertet sitt. På nytt tok tårene til å strømme nedover kinnene hennes og gjorde hennes syn uklart. Hun smattet og la vekten sin forsiktig til den ene siden. Hesten reagerte og gikk den veien hun ville ha den. Hun trakk pusten dypt og lot den trave inn i skogen og ned mot sletten der hennes hær var. I det hun kom ut på den og stanset hesten reiste den seg elegant på bakbena. Lyset traff Estrellita og hesten og fikk dem til å se magiske ut. Som om at den var hentet rett ut fra en fantasifortelling.

«Dette er vår siste kamp. Måtte blodet som vil flyte minnes en skjebne, en kamp og sjelene til dem som mister liv,» ropte hun for full hals mens tårene strømmet mer og mer nedover kinnene hennes. «Det vi ser i dag er magien i oss. Vi er de eneste som kan fortelle denne historien videre. Jeg vil ikke æres om vi vinner, men jeg vil heller ikke glemmes. Ingen skal glemmes uansett,» ropet ga ekko i fjellet.
«Estre, jeg og Nijah vil bli med dere!» ropte plutselig ei lita jente og kom galopperende på Nijah mot henne. Meggi var ikke eldre enn elleve år og hadde rødt flommende hår som rammet inn et solbrunt ansikt, hun hadde brune øyne og passet skikkelig godt til Estrellita sin gamle ponni.
«Du kan dessverre ikke det,» svarte Estre. «Jeg kan ikke la deg risikere livet.»
«Men-»
«Meggi!»
«Tenk om du dør, da bør jeg være der å kunne heale deg.» svarte Meggi og tenkte på sine magiske evner som helbreder.

«Fremdeles er det for risikofylt for deg,» svarte Estrellita  rolig og betraktet jentungen.
«Jeg vil ha et oppdrag.»
«Da skal du få et oppdrag. Du skal bli igjen her, og sørge for at de som blir igjen her ikke skader seg, og du skal passe på at Nijah ikke kommer etter oss. Du må passe godt på ham.»
Meggi så skuffet ut, men sa ikke noe. Da ordene til Estrellita sank inn, lyste ansiktet hennes litt opp og hun nikket. «Jeg skal gjøre mitt beste Kaunis - Estre,» svarte hun og blunket vekk tårene mens hun red av gårde mot stedet der de som ikke skulle ut i krigen var.

«Måtte lyset atter en gang stå opp, og freden herske over oss!» Ropte Estrellita på det urgamle språket og lot hesten sin trave framover mot det ukjente. Hele hæren kom med jubel, mens de satte sine hester i trav etter den unge jenten.


Estrellita førte hæren sin mot langt i nord. Det tok sin tid, men til slutt red de inn i et snødekt landskap to dager senere. Hun følte seg sliten og kald innvendig. De andre virket mer opplagte, men tankene og magien i henne slet på. Hun falt framover i det hesten stanset og landet i en snøfonn. Med en gang var Travish der og løftet henne opp i armene sine.

«Vi alle sammen trenger å hvile!» ropte han og dro Estre inntil seg. Hun var isende kald og leppene var begynt å få en svak blåfarge. «Du er isende kald du.»

«Kyss henne, slik at hun blir varm igjen.» hvisket Nita og knelte ved dem.

«Skal jeg?»

«Ja.» Nita stirret Travish i senk, og han bukket under, turte ikke nekte. Dermed kysset han Estrellita forsiktig.

                                                                                      ~*~

 Ladino lukket øynene og kjempet mot tårene. Travish og Estrellita hadde kysset, men han skulle ikke si noe, han hadde kysset Ming. Men det gjorde likevel vondt å se sin elskede kysse en annen. Han grøsset og tenkte på da krigen hadde brutt ut. Hvor ille den hadde vært, og at han og Estre ikke hadde sett hverandre, før de plutselig skulle i nærkamp mot hverandre.

                                                                                      ~*~

Estrellita stivnet i det hun så inn i et par isende blå øyne.  De stirret skremte mot henne, og en utrolig varme fylte dem. Hun mistet nesten sverdet i det han parerte et slag, og kom gående mot henne.
«Estre, åh Estre,» Hvisket ham. Hun svelget og kjente tårene presse på.
«Ladino
Begge to stirret på hverandre et øyeblikk. I et grusomt sjokk.
«Drep!» Skrek plutselig demonen. Sharom kom mot dem med et ondt flir om munnen. «Nå Ladino. Gjør det.» Sa hun og gikk bort til ham og kysset ham på kinnet, før hun snudde seg og så på Estrellita. «Kos deg.»

Estrellita stirret på Ladino med sjokk i øynene. Hans blikk var fjernt og han kom gående mot henne med sverdet hevet. Hun rygget unna og begynte å bevege seg i sirkel. Han falt inn i takten hennes.
«Ladino? Min elskede Ladino, hør på meg. Hør på meg.» mumlet hun på det urgamle magiske språket. Mens hun snakket, begynte Ladino og vende tilbake til seg selv. hun kunne føle nærværet hans i tankene sine. Hun merket kjærligheten mellom dem. Merket hvordan de hørte sammen.
«Jeg er her Estre,» svarte han. «Takk.»
«Ladino, min kjære elskede Ladino.» Sa Estre fornøyd og skulle til å gå bort å gi ham en klem.
«Du di lille heks.» Freste Sharom sint og mumlet en formel. Sakte ble hun en skygge av seg selv og gled inn i kroppen til Ladino. Med hans stemme snakket hun. «Du tror du kan komme her og kose med min beste kriger? Der tar du feil Du skal ikke kunne spolere planen min!» Hveste hun og løftet sverdet brutalt. Med en brå bevegelse hugde hun etter Estre, som så vidt greide å hoppe unna utfallet.
«Ladino?!» Skrek hun høyt og hjerteskjærende. Et skrik som rommet sorgen og smerten hun følte der og da, og samtidig redselen.  Travish og Nita vekslet skremte blikk i det Estre på nytt unngikk et hugg, og måtte svare tilbake med sverdet. Estre krympet seg av lyden som kom. Metall mot metall.
«Ladino, hører du ikke? Jeg vil ikke skade deg,» hylte hun. Men det var ikke Ladino som så på henne, det var Sharom.

«Stakkars lille Estrellita,» hånet hun. «Du er for svak.»
Det ble gjort et nytt utfall med sverd, og samtidig brukte Sharom magi, noe som førte til at Estrellita falt ned i snøen og krympet seg i det en grusom smerte hugde til i håndleddet hennes. Blod piplet fram fra et sår i pannen og leppene hennes var sprukne. Hun var fortapt, hadde ikke en eneste sjanse til å stå imot Sharom.

Mysterygirl   Nordland

 

    lilly rose
ÅÅå den delen var litt trist, men også søt på en måte. Du beskrev godt og det gjorde det lett å lese. Jeg gjorde masse mens jeg leste. Den var veldig bra skrevet.

Jeg likte dette. Jeg tok meg god tid og skal lese neste del nå:).


Stemmer!

14/09/2009 18:21

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.