Sorgens timer - stilen som startet DBV - del 3/3

«Estre, lille Estre,» Hvisket plutselig en velkjent stemme. En kvinne med langt grått hår, grønne øyne og brun hud sto framfor henne. Man kunne bare se konturene av henne.
«Bestemor?» Gispet Estre sjokkert.
«Ja, Hva var det jeg lærte deg om demoner og blod?»
«Mitt blod?»
«Demoner elsker blod, og ditt er magisk du får henne ut av Ladino sin kropp med å bruke blod som lokkemiddel.» sa hun, og forsvant.
Estre satte seg opp i snøen og tok kniven ut av slira. Sharom sto og så på henne med sverdet klart hevet til å halshugge henne. Men nysgjerrigheten over hva Estre holdt på med, gjorde at hun ventet med å drepe jenta.

Forsiktig dro Estre opp det ene ermet på jakken sin, og la det kalde knivbladet mot huden. Hun ventet et øyeblikk og trakk pusten dypt, før hun lot kniven trenge inn i huden. Blodet begynte ganske fort å piple fram, og Sharom gispet etter luft.
«Ladino?» hvisket Estre.
«Ja, nå skal han bli din Ladino. Jeg kjenner lukten. Blod. Magisk blod som styrker meg.» Hveste Sharom og kom ut av Ladino sin kropp. Han falt om i snøen, og Sharom sto nå over Estre.
«Enj Ono Dietho!» ropte Estre og en rød flamme slo inn i demonen. Hun kom seg på bena og grep sverdet samtidig som Sharom landet i snøen med et dempet og mykt dunk.
«Nieh tah.» Skrek Sharom og rettet en hånd mot Ladino. Han grep sverdet og kom seg på bena i full fart. Estre rakk nesten ikke å reagere. Hun vendte hodet et sekund for sent.
Sverdet borret seg inn i maven hennes
Hun skrek høyt i smerte
Han ble rykket ut av den mystiske transen
Estre falt om i snøen.

Sharom lo frydefullt og kom seg på bena. Hun gliste ondskapsfullt til Ladino, som nå knelte ved Estre sin side. Estre begynte å se svakt med en gang, og hun merket hvordan noen mektige krefter vokste i seg. Hun visste hun kunne bruke dem til å helbrede seg selv, men det ville ikke hjelpe. Hun hørte Travish skrike høyt og hun så at Ladino fulgte noe med blikket.
«Åh, Estre, Estre, Estre,» Hvisket han. «Jeg beklager. Jeg -»
«Angrip, Sharom. Drep henne.» Hvisket Estre og kjempet mot smaken av galle. Hun visste hva som ville skje, om hun ikke fikk Ladino vekk. Hun visste hva hun skulle gjøre nå.

«Jeg kan ikke gå fra deg.»
«Du kan.»
Ladino ønsket ikke å gå fra Estre, men hun tvang han til å gjøre det. Sakte lukket Estre øynene og følte magien inni seg. Den var dypt og mektig. Magien åndene hadde gitt henne. Forsiktig grep hun sverdet sitt.
Merket hvordan kreftene begynte å vokse.
«Mei sit sacrifi.» Hvisket hun og hevet sverdet sitt.
Kreftene vokste
«Jeg vil ofre meg!»
Hun plantet sverdet sitt i sin egen brystkasse
Nita skrek til «NEI!»
Estre tok litt av sitt egent blod opp på sverdet håndtak. Hun merket kreftene forsvinne ut av kroppen sin. Det ble tyngre og tyngre å puste. Hånden hennes falt tungt ned i snøen. Øynene lukket seg og hun trakk sitt siste sukk.

Ladino og Travish angrep samtidig. Men Sharom stivnet til, og Nita skrek.
«Den lille heksen,» freste Sharom i det hun falt i bakken med grusom krampe. Ladino snudde seg og så Estre ligge i snøen med et sverd stikkende opp av brystkassen, og at Nita sto bøyd over henne og gråt. Han registrerte ikke at Travish satte sverdet sitt i Sharom. Registrete ikke at alle demoner falt død om, og at det var et massivt kaos rundt. Alt han hadde øyne for var den vakre engelen som lå død i snøen.


                                                                                        ~*~

Ladino stirret med tårevåte øyne inn i det fredfulle ansiktet hennes. Han forsto ikke hvorfor hun hadde ofret seg. Hun var så nydelig der hun lå.
«Du har sett armen hennes?» Spurte Nita dempet.
«Det er kanskje lurt at du ser det.» mumlet Travish og ristet på hodet for å skjule at han gråt. Han og Nita vekslet blikk, før de sakte trakk seg tilbake.
Ladino blunket og svelget, før han forsiktig tok hånden hennes og brettet opp ermet. I den bleke huden kunne han se røde bokstaver. Hans navn var risset inn i huden, og det var risset inn et hjerte. Han merket hvordan bokstavene på hans arm ble varme, og hjertet begynte å slå hardt. Forsiktig bøyde han seg fram og trykket sine varme lepper mot hennes kalde. Det var et håp om at hun skulle våkne, men det hendte ikke.

Den natten satt Ladino ved hennes side. Han holdt hånden hennes i sin og hvisket hele tiden ord for å få henne tilbake, men det hjalp ikke. Til slutt holdt han ikke ut pinen lenger med å ha mistet sin elskede Estrellita.
Forsiktig tok han fram en kniv. Han studerte den og smilte.
Med et fort hogg, plasserte han kniven i brystkassen sin. Smerten hugde til, og han hev skarpt etter luft.

«Du kom etter meg?» hvisket Estre lavt og stirret på ham.
«Jeg elsker deg jo.»
«Men du kommer til å overleve dette.» svarte Estrellita og knelte ved ham. Hun dro forsiktig ut kniven av brystkassen hans og kysset ham på kinnet.
«Nei, jeg avla en ed.»
«Hvilken ed?»
«Om at her ender sorgens timer.»
«Åh?»
«Kyss meg.» Han smilte og strakte seg etter sin elskede Estre. Hun blunket, men la armene om nakken hans og kysset han. Jo dypere kysset ble, jo varmere ble begge to.

«Det ender ikke her,» hvisket Ladino og dro henne tettere inntil seg. «Du kommer til å våkne igjen, eller så kommer jeg til å dø.»
«Nei.»
«Jo!»
«Du vet at det er umulig.»
«Jeg elsker deg.»
«Elsker deg også,» Svarte hun og holdt seg tett inntil ham.

Neste dag fant Travish og Nita Ladino og Estrellita liggende i snøen. De holdt rundt hverandre og begge hadde fredfulle utrykk i ansiktene sine. I snøen var det skrevet en magisk formel, som skulle kunne vekke dem til live igjen, men om den funket eller ikke fant dem aldri ut. For med blod sto det klart å tydelig i snøe at: Sorgens timer ender her.

Mysterygirl   Nordland

 

    lilly rose
ÅÅÅ så fint skrevet. Likte det med beskrivelsene og at du nevte tittlen i denne siste del.
Jeg elsket dette. Litt fantsy var mikset unna følte jeg. Martha er super flink.

Stå på ikke gi deg:).

Jeg vet du kan og heier på deg:).


Stemmer!

14/09/2009 18:25

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.