DBV bok 1 - Den utvalgte ny prolog

PROLOG
DET SISTE HÅP

Solen holdt på å stige. Denne dagen ville den skinne fra en klar og skyfri himmel. Trærne strakte seg mot sky, og var lykkelige over varmen. Dyrene for lykkelige rundt og danset i skogen og fuglene sang muntre. Brått ble alle stille. Mennesker fra nord og sør hadde kommet sammen for å tilfredstille Eoestra sitt krav. Hun hadde sent menneskene fra Nord ned til Sør. Og de i Sør måtte dra nordover. Menneskene møttes vet foten av fjellet Vuristosa. Sammen skulle de vandre opp i fjellet for å gjøre noe ingen ville.

Et svakt vindpust kom blåsende fra nord, og fikk menneskene til å grøsse. Litt i utkanten av leiren de fra Sør og Nord hadde var tre barn. Ei jente og to gutter. Jenta hadde langt brunt hår som beveget seg mykt i vinden.  Huden var solbrun, øynene grønnblåe og ansiktet lyste av glede. Den ene gutten var fra samme stamme som henne og hadde brunt hår som rakte ham til rett over skuldrene. Det var krøllete og rammet inn et blekt ansikt. Øynene var blåe og ertende. Han var ikke høy, og var knapt nok høyere enn jenta. Den siste gutten var ikke fra samme stamme som de to andre. Han hadde kort brunt hår som ble mer kobberfargeliknende i sollyset. Øynene var blågrønne, og ansiktet lyste av glede.

Barna hadde blitt gode venner, og hadde bestemt seg for å vandre sammen på vandringen de skulle på den dagen. De to guttene småkranglet litt om jenta. Gutten fra Nord hadde forelsket seg i henne i løpet av det døgnet folkene fra Nord og Sør hadde vært sammen. Dette irriterte han som var fra samme stamme som henne. Hun var hans bestevenn, og han skulle bli hennes make når de ble voksende.
«Nå må barna hjem og pyntes,» flerret en stemme over leirplassen. En mann med lyst hår, blåe øynene og milde trekk i ansiktet gikk rundt og sendte barn hjem. Han var prydet i en fjærdrakt. De tre barna vekslet blikk før de gikk hver til sitt.

Etter en stund var alle samlet igjen. Barna var nydelig pyntet. Jentene gikk i hvite kjoler, og blomster i håret. Noen hadde håret satt opp, andre hadde håret hengende løst på en vakker måte. Guttene hadde hvite tunikaer og brune tightser. Noen hadde en blomst bak øret, eller festet i tunikaen. Alle barna ble samlet langt fram. I mellom dem og foreldrene var det mange menn som var kledd i fjærdrakter. Helt framst sto han med lyst hår og blåe øyne.  Han virket trist. Det gjorde alle, bortsett fra barna.
«Hvorfor er alle så triste?» spurte Estrellita i det hun traff de to vennene sine.
«Jeg vet ikke,» mumlet Ladino og trakk pusten skjelvende. Han kastet et usikkert blikk mot moren og faren som bar drakter som de bar når man sørget i Nord.
«Uansett hvorfor,» begynte Tristian og så på Estrellita. «lover det ikke godt.»

Hun ristet på hodet og trakk pusten dypt før hun dro en hånd gjennom det lange løse håret. Øynene gnistret og de rosa blomstene i håret hennes gjorde henne bare vakrere.  Tristan så på henne med et varmt blikk før han kjente et stikk av bekymring gå gjennom seg. Han merket seg også at Ladino så på henne og rødmet. Dette irriterte ham også.
«Da går vi,» flerret mannen med det lyse håret, de blå øynene og som var prydet i fjærdrakt sin stemme. Foreldrene ble mer dystre, og noen mødre gråt. Tristan syntes det virket illevarslende, men sa ikke noe. Alle begynte å gå. Snakket ivrige om hvor moro det skulle bli på fjellturen, og om hvor vakre de var.

De vandret og vandret, og kunne kjenne solen varme huden. Barna som lykkelige hadde snakket hadde blitt stille. De hadde blitt preget av den dystre stemningen foreldrene hadde. Estrellita holdt Tristan i hånden mens de gikk. Hun var merkelig stille, og dette tok Tristan også som et ille tegn. Han som ledet dem økte farten. Selv om Tristan, Ladino, Estrellita og alle barna var utslitte, kjempet de seg videre oppover.  De ble drevet hardt framover. Ei lita jente med klare blå øyne, langt gyllent hår snublet i sine egne bein. Hun gikk i bakken med et dempet dunk, og raspet opp det ene kneet. Det piplet blod fram i det hun reiste seg. Øynene ble store og blanke, og sekundet etter tok hun til tårene.
«MA-Ma!» skrek hun og en kvinne svarte henne. Likevel ble kvinnen nektet å komme fram til barnet sitt. Menn i fjærdrakt nektet henne å gå framover, og hun hylte og skrek etter datteren. En annen mann i fjærdrakt gikk fram og løftet den lille jenta opp i armene sine og gikk langt framover, mens moren kjempet og ville til det gråtende barnet sitt. Til slutt sank kvinnen hulkende sammen i gresset. Det som tydeligvis var mannen hennes knelte ved henne og sa ord som fikk henne til å gråte mer. Likevel reiste hun seg og gikk videre i flokken av mennesker.

* * *

Midt på dagen gikk flokken inni en liten passasje mellom noen høye fjellvegger. I fjellveggene var det mange mørke gapende hull. En svak vind kom mellom fjellveggene og fikk alle til å grøsse. Midt i passasjen stanset alle, og så seg rundt. Mange av de voksende brast i gråt. Både menn og kvinner. Dette skremte selvsagt mange av de litt eldre barna.
«Nå kan alle barn gå til foreldrene sine et øyeblikk,» sa stemmen til en av mennene i fjærdrakt. Barna stormet til foreldrene og ble omfavnet. Mange av de minste brast også i gråt. Foreldre og barn fikk en liten stund sammen før alle barna ble dratt vekk fra foreldrene sine og stilt opp foran de gapende hullene. Mennene i fjærdrakter tente på fakler og gjorde seg klar til å lede barna inn i grottene.
«Vær tapper, Tristan!» hvisket moren til Tristan før han ble dratt bort til en grotteinngang. Han så seg redd rundt. Han kunne ikke se Estrellita. Noe stemte ikke, og han var begynte å ane hva som kunne skje.  Blikket gled til Ladino. Han sto og skalv foran en inngang og blikket gled mot Tristan. Begge guttene sperret øynene opp samtidig.

«La oss gjøre klar til å gå inn,» ropte mannen med det lyse håret.
«TRISTAN!» skrek moren. Skriket var hjerteskjærende og fikk mange av de eldre barna til å sperre opp øynene. Hvorfor hadde de ikke forstått det. Estrellita løp brått fram og løp rett bort til vennene sine. Hun dro Ladino med seg bort til bestevennen sin og kastet seg om halsen hans.
«De kan i-» hun ble avbrutt av at en mann i fjærdrakt tok tak i henne og forsøkte å dra henne med seg til grotten der hun skulle inn. Tristan reagerte fort med å kaste seg fram og gripe om håndleddet hennes.
«Nei, la henne gå sammen med meg,» ba han tynt og øynene ble blanke. «la Ladino også gå sammen med meg.»
Mannen ble øm i blikket og øynene ble blanke. «Jo, dere kan gå sammen inn.» Han trakk seg bort til sin grotte og tok fakkelen sin.
«Da går vi inn!»

Barna merket den ubehagelige stillheten som hersket over stedet i det de forsvant inn i mørket. Tristan holdt Estrellita hardt inntil seg og så seg redd rundt. Han var redd for det som skulle skje. Snart forsvant siste rest av dagens lys, og mørket omslukket dem helt.  Inne i grotten la mannen som hadde gått sammen med dem inn ifra seg fakkelen og sa han måtte ut å hente noe. Alle så forvirret på han, og så han forsvinne ut mot lyset. Han gikk alene ut i lyset og lot barna være alene i et svakt lys.
Tristan sperret opp øynene. Mannen gikk. Lot dem vare alene med en fakkel som laget røyk. Røyken ville kvele dem om de ikke kom seg ut derfra.

«Vi bør komme oss ut,» hvisket Tristan i det den grusomme sannheten gikk opp for ham. De var forlatt i grottene for å dø. Han vendte hodet mot Estrellita og så at sannheten viste seg i øynene hennes også. Hun forsto. Han begynte å skjelve i det han hørte den ekle lyden av noe tungt som ble slipt mot stein. Han sperret opp øynene og slapp Estrellita. Bena trommet bortover. Det var bare mørke, og han traff noe hardt. Følte seg langs veggen og innså at det var der utgangen en gang hadde vært. Frustrert slo han hendene i steinveggen og hylte. Tårene tok til å sile nedover kinnene og han forsto ikke hva som hadde hendt. Han sank ned på det kalde gulvet og lente hodet mot den kalde steinen. 

Etter en liten stund smøg et par armer seg om livet hans og et tårevått kinn lente seg mot Tristan sitt. Han la armene om Estrallita og merket hvordan hun skalv. Han merket også at Ladino var der. Sammen  ble de sittende helt stille og bare hente styrke fra hverandre. Etter en liten stund begynte barn og skrike og hyle. De var forvirret og forsto ikke hva som kom til å skje. Bare Tristan, Estrellita og kanskje Ladino forsto.
Gråting og hulking varte en god stund, før alle ble stille en etter en. Tristan, Estrellita og Ladino hadde mistet tidsbegrepet sitt. De satt tett sammen og holdt rundt hverandre. Forsiktig reiste Tristan seg og ba de andre to om å vente. Han var bekymret over at mange av barna lenger inn i grotten hadde blitt stille. På lette ben beveget han seg innover og kunne ikke se noe. plutselig snublet han i noe mykt. Han falt i gulvet med et smell og ynket seg i smerte. Så ble han oppmerksom over stillheten. Fort kom han seg opp og virvlet rundt. Han lette etter ansiktet til personen han hadde snublet i. Han fant et lite ansikt og kjente etter åndedrag, men kunne ikke kjenne noe. Det grusomme hadde hendt. De var døde.

«Er det noen som er i live her?» spurte han. Ikke noe svar. Med klump i halsen hastet han seg bort til de andre vennene sine. Satte seg sammen med dem og begynte å gråte. Etter en stund fortalte han dem det, og alle gråt. De satt sammen og følte seg svakere og svakere. En lang stund senere klarte ikke Ladino mer. Han ble mer og mer dårlig og klamret seg til livet. Det samme gjorde Estrellita. Tristan følte ikke noe og holdt dermed Estrellita tett inntil seg. Han var redd for å miste henne og ba dermed åndene om hjelp, før han begynte å skjelve og gled inn i et merkelig mørke.

«Tristan, du må våkne,» en kvinne med langt lyst hår, brune øyne og uvanlige lange ører dro ham ut av grotten. «Jeg er her for å hjelpe deg.» hvisket hun. Tristan satte seg opp og begynte å hoste. Han stirret inn i alven sine øyne. For hun måtte jo være en alv.
«Estrellita og Ladino?» kvekket han.
«Døde,» svarte alven rolig. «Du er den eneste som overlevde, men…»
Tristan var forvirret og så henne inn i øynene.
«Men de vil leve igjen om mange, mange år. Men du vil bli nødt til å kysse din elskede adjø. Noen må ofre seg for dette. Demoner inntar landet, og det vil gå i en rekke folk som skal kjempe mot dem, men vi vet ikke om de lykkes. Din elskede vil være det siste håp.»

Tristan stirret på den livløse kroppen til Estrellita og kjente tårene presse på. Han kom seg på bena og vaklet bort til henne. Forsiktig bøyde han seg over henne og trykket leppene sine mot hennes. De var kalde, og var ikke slik han husket dem fra før. «Elsker deg.»
«Du vil få se henne igjen i framtiden, men siden du ikke er død, skal du bli med meg. Du har et viktig oppdrag i framtiden. Det kan ikke feile. Men dere vil ikke kunne elske hverandre. Det vil bli Ladino som får henne.» Det alven sa fikk hjertet til Tristan til å knuses. Likevel nikket han og var glad for at hans elskede en dag ville leve igjen. Selv om han ikke fikk henne, så ville det likevel være verdt det.
«Hvis alle de som velges til dette oppdraget mislykkes vil den personen som betyr noe stå igjen. Men denne gangen er det ikke bare Svedapanene og Isianerne som er i fare. Denne gangen er hele Zedaxon og menneskeheten i fare.
Man trenger noen til å elske seg, men det må være den rette. Hun vil møte sin utkårede i en alder av femten eller seksten år. Så snart hun møter han, vil kampen være i gang. Bedrag og alt det verste hun vil kunne tenke seg kommer til å skje henne. Marerittene vil begynne og kreftene viser seg mer og mer. Jenten fra fortiden vil innhente henne. Blodbad og kjærlighet om en annen. Drømmer og mareritt om hverandre i et eneste kaos. Demonen vil vær på knærne etter hennes blod..
Det siste håp vil bli satt på en hard og mulig dødelig prøve…»

____________________________________________________________________
Vurderer å bytte navn på serien DBV til DSH som vil bety DET SISTE HÅP. Spent på hva dere mener ;D Tell me..
Dette er altså den nye prologen, og den som vil passe best til serien ;)

Mysterygirl   Nordland

 

    bettia
*Stirre på skjermen*

Dette her var utrolig trist! Tårene rant
iallfall...<3

Det var så levende. Jeg så alt, og da mener jeg
alt, for meg.Jenta som falt og fikk sår på kneet.
Mannen som bare lot barna bli igjen i grotten.
De døde barna. Det var trist!

Solen holdt på å stige. Denne dagen ville
den skinne fra en klar og skyfri himmel. Trærne
strakte seg mot sky, og var lykkelige over
varmen. Dyrene for lykkelige rundt og danset i
skogen og fuglene sang muntre.

For en nydelig begynnelse!:D
Men selvsagt kunne det ikke bli en perfekt dag.
likevel. Verste er at jeg liker det...xP

Han merket også at Ladino var der.
Sammen ble de sittende helt stille og bare
hente styrke fra hverandre. Etter en liten stund
begynte barn og skrike og hyle. De var forvirret
og forsto ikke hva som kom til å skje. Bare
Tristan, Estrellita og kanskje Ladino forsto.


TRIIIST, men nydelig! Likte veldig godt at du
satte inn kanskje før Ladino. Gjorde det mye
tristere med en gang. Du får fram den utrolig
triste stemninga. FLOTT!:D

Jeg vil vite hvordan det går med Tristan..!<3

Du er så utrolig talentfull, Mysterymi!!:D<3
Og du bør virkelig prøve å sende den inn til et
forlag...;)<33

STOR stemme!<3
Klem^^<3



24/01/2010 23:45

 
    koxvig93
Herregud Martha noe så bra:D Jeg sitter i timen her å anstrenger emg for å ikke grine.

Dette skal jeg helt klart får med meg hele på. er litt enig med bettia her som sa at alt føltes så levende.

Du sitter på et stort talent vennen som du kan komme langt med

Jeg elsker det <3

Stemmer selvsagt:D<3

25/01/2010 08:48

 
    Eowyn262
Wow O.o
Jeg kan virkelig ikke tro barna faktisk ble etterlatt der inne i grotten for å dø O.o Det var så livaktig fortalt at jeg fikk tårer i øynene. Særlig da alven fortalte at de to andre ikke hadde overlevd T_T

Du skriver utrolig bra! En gang MÅ du sende dette til et forlag! Det vil bli den neste bestselgeren, tro meg! :D

Jeg er ikke sikker på hvilke av de to titlene jeg liker best. Både dbv og dsh er gode navn til historien :D Men du må bestemme deg for hva du syns passer best til handlingen ^^ Og du har fortsatt en stund å bestemme deg på. De fleste forfattere har ikke en tittel på boka før de er ferdig med den nettopp fordi den skal passe best mulig til handlingen ^^ Det kan jo hende du kommer på enda flere ting denne serien kan hete ^^ Uansett hva du velger å kalle den vet jeg at det vil bli et bra navn :D

Stemmeknappen forsvant sammen med de stakkars barna T_T så du får klare deg med et tonn ønskestemmer i stedet ^^
Stooor klem fra Therese ^^ <33

26/02/2010 23:51

 
    Titanic
flink du e søss da.
Therese har rett i at DBV er super.
stæmmeknappen sprang avsted i 2010 så søstra mi må klar sæ me ei ønskestæmme fra mæ.
HEHE!!!
men har det vært stammeknapp hær har æ måtte stæmt.
vænelig hilsen lille søssa til dæ.


24/01/2011 20:08

 
    Mysterygirl
Redaksjon:
Heisann, det er vel ikke mulighet å ønske forfatterkommentar på denne prologen? =))

24/02/2011 09:09

 
    Mona (red.)
Det skal bli en råd med det, Mysterygirl, men det blir ikke før i april. Klarer du å vente?

25/02/2011 14:03

 
    Mysterygirl
Mona:
Så klart jeg klarer å vente :D Er ikke kjent for å være utålmodig, Bare når jeg venter på nye deler i serier jeg følger med på her på bua :D

03/03/2011 13:52

 
    Mona (red.)
Tålmodighet er en dyd, så det er bra, Mysterygirl. Du får nærmere beskjed om dato =0)

03/03/2011 13:57

 
    Mona (red.)
Forfatterkommentaren legges ut 8. april, Mysterygirl =0)

24/03/2011 09:25

 
    Basso, Aina (forf.)
Hei Mysterygirl!

Eg skjøner av profilen din og dei andre tekstane dine at du held på med eit større prosjekt som denne teksten er ein del av - ei byrjing eller eit anslag.

Dette var ein spennande start som skapte mange spørsmål i hovudet på meg som lesar - spørsmål ein berre får svar på ved å lese vidare. Eg trur du godt kan skrive på, skrive ein såkalla synopsis av ideen din - altså som eit samandrag av kva alt dette skal handle om - og kanskje rett og slett sende inn til eit forlag for å sjå kva slags respons du får? Det er muleg du treng å skrive meir og lenger før dei vil gi ut noko, det kjem an på det andre du har skrive, men eg veit at dei alltid leiter etter nye stemmer og prosjekt, så det kan iallfall hende du kan få ei skikkeleg vurdering frå dei som kan gi deg gode tips til den vidare skrivinga.

Det eg i så fall ville gjort var å sjå kva forlag som har gitt ut dei bøkene du er inspirert av og ta kontakt med dei. Der finst nokre forlag som satsar meir på fantasyseriar enn andre, det kjem an på kva du vil med dette. Verd eit forsøk, kanskje? Det verste ein kan få er eit nei, så om du toler eit avslag er det berre å køyre på. Viss du ikkje føler du er heilt der enno, er det berre å vente og skrive vidare!

Eg har nokre generelle tips til teksten din, som kan gjere han litt betre.
Du har ein del skrivefeil, dei kan det vere lurt å rette opp før du eventuelt sender til eit forlag. Bruk stavekontrollen i Word, så får du enkelt bukt med det meste.
Du skildrar i byrjinga fleire av folka som er med, ved å skrive kva farge dei har på hår og auge. Ofte blir mange slike skildra trekk berre noko ein les litt fort over og så gløymer. Det er lettare å hugse korleis folk ser ut viss det er det unike ved dei du nemner:
t.d. kan du nemne hovudpersonane sine karaktertrekk, men dei andre, som ikkje er like viktige, kan du heller velje ut trekk hos, t.d. lyst hår, mørke auge, brei rygg, digre armar - prøve å finne trekk ved utsjånaden til folk som ikkje berre går på farge på auge og lengde på hår, men andre ting som ein legg merke til hos dei ein møter. Lange augevipper? Brei munn? Rosa kinn? Kort rygg?

Elles synest eg du skal ha det gøy og fortsetje å skrive på prosjektet ditt! Og prøv å overraske deg sjølv - kanskje finn du på noko heilt nytt som du aldri har lese noko liknande til i noko fantasybok nokosinne!

Alt godt frå Aina

08/04/2011 08:08

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.