Zombiefisert - Del 4

Hun ble dratt helt innerst i smuget av en sortkledd mann. Hjertet begynte å slå hardt i brystet hennes og hun var redd. Den sortkledde mannen fjernet hånden han hadde lagt over munnen hennes og slapp henne. Hun ville skrike, og ville løpe sin vei, men det stae og egoistiske i henne ville ikke. Hun var vakker og flott og sterk. Hun kunne klare dette. Dessuten kunne hun hyle høyt, og da ville Christian redde henne. Hun så ned i bakken. Kjente redselen vokse i brystet. Nei hun kunne ikke være redd.

Sakte løftet hun hodet og la seg en sta og frekk mine, mens hun håpet at mannen ville ta av seg hetten.
«Kæm e du?» Stemmen hennes skjulte ikke hvor nervøs hun egentlig var. Den var tynn og pipete.
«Daniel MacKye,» svarte stemmen og mannen dro av seg hetten. Isende blå øyne så på henne og det blonde håret sto til alle kanter. «Stæmme det at du e Amelia Morissey si datter?»
Jennifer bare stirret på ham uten å svare. I hodet kvernet mange spørsmål. Hun hadde sett ham før, og han hadde vært i noen drømmer hun hadde hatt.
Hvorfor?

«Æ skjønne hves du ikke vil svare, men æ må snakke med dæ og mordi. Æ må faktisk advare dokker.»
«Mot ka?» Jennifer blunket og tok seg sammen. Hun forsøkte å møte mannens blikk, men turte ikke det. Redd for å se noe slemt i ham. Redd for å se en drapsmann.
«Ondskapen sjøl. Zombier, Demoner, Heidi og en klan som e til før å utslette de klarsynte og de som har andre mæktige evna. Derfor står du og mordi i stor fare nu.»
Han må være gal. Det finns ikke zombia, demona, eller en klan som utslette de som e klarsynt. Æ og morsan kan ikke vær i fare. Han e bare gal. Æ bare føle det på mæ. Galskap!Tankene kvernet i hodet hennes og hun klarte ikke la vær og se på ham.

«Unnskyld at æ spør, men e du gal?» Ordene falt ut av munnen hennes før hun rakk og tenke seg om. Hun sperret opp øynene og håpet ikke at dette var en sinnsforvirret morder som ville dra fram kniven sin og myrde henen nå. Myrde henne for at hun var dum som snakket før hun tenkte. Vel da ville det ha vært velfortjent.
Mannen lo og klasket seg på pannen. «Du e Amelias datter. Det kan æ mærke. Vel.. Æ e ikke gal, æ er bare pregea av stor sorg.»
«Javel?»

«Heidi e begynt å søke ætter å finne Amelia og Erik igjen, og før å få drept dæm, så har ho nu kommet over en gammel legende. Ho vil bruke magien Zombiene har i seg og vil ut fra det drive dere til vanvidd. Ho vil sende dem ætter dokker. Drive ondskapen inn i dokkers sjele. Det e grunn til at mange eleva er døe.»
«Ka snakkr du om?»
«Les avisa, min kjære.»
Jennifer svelget og stirret i sjokk på Daniel. Hun klarte nesten ikke tro det han fortalte henne. Moren hennes kunne ikke være klarsynt, og hun kunne ikke ha magiske krefter. Hun hadde heller ikke lest noe om zombieangrep på en skoleklasse. Eller at mange elever var døde. Dette måtte være en form for spøk.

«Æ va svært gla i mordi,» hvisket Daniel brått og så vekk fra henne. «desverre forsto æ ikke det før æ hadde mista ho. Samtidig vet æ at æ sårea ho, og nesten fikk ho drept.»
Jennifer stirret sjokkert på ham og blunket. Hun klarte ikke tro det han fotalte henne. Øynene utvidet seg og blikket ble fjern. Han kunne ikke ha drept henne. Han kunne ikke ha vært slem med moren. Hun kunne se ting i blikkene til folk. Sakte motet hun seg opp til å se inn i hans øyne.
Anger!
Han angret over noe. Kanskje han hadde såret moren. Kanskje han nesten hadde drept henne, men da angret han. Han var ikke gal, eller ond. Dessuten hadde faren hennes reddet moren, og de hadde hatt en romantisk historie sammen. Det var søtt.

En hes og hviskende stemme skurrendei det fjerne av hodet hennes;
«Det e sant! Du vet det!»
Hva var sant? Hva visste hun? Hun forsto det ikke, eller ville ikke forstå at livet var farlig. At hun kunne komme til å bli drept. Hun ville ikke tro på zombier eller galskap. Hun kunne ikke det.
«Vær førsiktig! Hold dæ unna! Kom dæ vækk! GALSKAP! GALSKAP! Blodbad og død. Kom dæ vækk mens du enda har sjansen. Du står på lista!»

Mysterygirl   Nordland

 

    bettia
«Unnskyld at æ spør, men e du gal?»
HAHAH xD Syntes nesten (og bare nesten) synd i henne. Jeg syntes nemlig mer synd i henne enn at jeg fikk latterkrampe...xD<3

Dette er bra, spennende. Fint, vennen!:D

(En hes og hviskende stemme skurrendei det fjerne av hodet hennes. Jeg må si jeg ikke heelt skjønte skurrendei (skurret i?), men jeg skjønner godt hva du har ment å skrive;)

Du er kjempeflink!<3
STOR stemme!^^:D
Klem<33



18/02/2010 12:33

 
    bettia
Oida...det skulle selvsagt stå:
jeg syntes nemlig ikke mer synd i henne, enn at jeg fikk latterkrampe...xP
Sorry for dobbeltkommentar;o<3

18/02/2010 12:35

 
    Crimson Dreams
Haha x'D
Dette er så bra! :D Jeg stemmer og leser videre, beklager for liten kommentar x3

Crimson Dreams

18/02/2010 22:44

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.