Zombiefisert - Del 5

«Ho e ond, og du må passe dæ.» Daniel blunket og stirret tomt rett i veggen. Jennifer stirret på ham. Følte seg utilpasset.
«Her bor vi. Blåbærvein 18. Du får snakke med mamma, men tru mæ. Æ kan kjenne dæ igjen om du begår et mord, og æ vil seriøst komme til å hevne mæ da. Det samme vil min far Erik gjøre.» Jennifer hevet haken og så trassig på ham. Var han en morder skulle han bare myrede henne, men han skulle ligge langt unna moren og faren hennes. Så enkelt var det.
«Æ vet det, og Jennifer,» Daniel så på henne og smilte knapt nok synbart. «vær forsiktig. Æ er nødt til å gå nu. Derfor bør du også gå hjem.»

Jennifer nikket kanpt nok synbart og begynte å gå ut av smuget. Hun var skjelvende i hele kroppen, og hjertet slo hardt i brystet hennes. Daniel kunne ikke være en morder. Hun håpet ikke hun hadde gjort noe dumt når hun hadde fortalt adressen sin til ham. Hun grøsset og kjente at regnet hadde økt på. Regnet gjorde at det blonde håret ble pistrete og klærne hadde begynt å klistre seg til kroppen hennes.

«Kem i svarte e du?» hveste Jennifer og stirret inn i et par brune milde øyne.
«Du burde seriøst være redd mæ,» hveste gutten. «kom dæ vækk fra mæ!»
«Du?» Jennifer så spørrende på gutten. Det var noe hun ikke klarte å foklare med ham, men hun ble trukket mot ham som en magnet. Det var overdrivelse, men hun følte en slags nærhet til ham. Som om at det var en tilhørighet der.

Jennifer ville ikke gå hjem, eller ville gå til Milano. Christian ville tro hun hadde blitt voldtatt. Kanskje hun hadde det? Kanskje hun var full og ikke huske noe? Kanskje noe ikke... hun trakk pusten dypt og kom seg ut av smuget. Gikk gjennom de mørke gatene og inn i parken. Sakte gikk hun bort til et stort tre og satte seg under det. Hun var stygg. Hun var ikke den selvsikkre Jennifer. Sakte tok hun opp en rose som lå på bakken og stakk seg på en torne.

~*~

Han var utslitt. Kjempet seg vekk. Det var smerrten som drev ham vidre. De drev ham mot noe han ikke ville. Han måtte lystre de onde. Han måtte vær noe han ikke var. Sakte gikk han inn en stor gammel messingport og bortover den lille stien som fulgte eb liten dam. Et svakt vindpust kom drivende gjennom parken han gikk i og dro med seg lukten av blod. Hjertet hans hoppet over et slag og drev ham inn i en slags transe. Kroppen skalv og han kjempet mot trangen til å drepe. Plutselig ble han overmannet av følelser og sult. Som en Zombie gikk han sakte mot lukten av blod. Han stanset i skogkanten og stirret på ei jente. Hun satt våt og kald under et tre. Kinnene var svarte av maskara og håret var vått. Hun var vakker.

Han kunne ikke drepe henne, men noe i ham drev ham framover.
Nøt den søte lukten av blodet henes.

~*~

Jennifer satt rolig og stirret på blodet som strømmet nedover den ene fingeren. Rødt og klissete laget det et lite rødt spor nedover fingeren. Hun følte at hun så ekstremt dyster ut nå, og hun visste ikke hva hun skulle ta seg til og gjøre. Brått ble hun oppmerksom på stillheten rundt seg. Oppmerksom på at hun kunne høre slepende skritt i skogen. Hun stivnet og stirret storøyd opp. Noen kom gående mot henne. En gutt. Han hadde blondt hår og brune øyne. Høy og tynn. Han hadde vakre klare øyne som brant seg inn i sjelen hennes. Hun reiste seg og skulle til å trekke seg vekk, men ombestemte seg. Han virket farlig.
Hold dæ unna ham! Hold dæ unna ham!

Hun ristet på hodet og stirret i sjokk på ham. Nøt synet av ham. Han var vakker og mystisk. Han var som en magnet som hun ble trukket mot.
Jennifer! Du e i fare!

Jennifer var som hypnotisert der hun sto med hodet på skakke og så den vakre, men farlige gutten. Hun klarte ikke løpe. Selv om hele hun ville det. Selv om det var det beste. Hun blunket og kjente hvordan hjertet slo. Gutten var så vakker, og likevel var det noe med ham som gjorde at hun ville løpe. Ville flykte fra ham, men klarte ikke. Forsiktig tok hun et steg mot gutten.
JENNIFER! NEI!

Mysterygirl   Nordland

 

    bettia
Oi.

Jah...

Hmm...

Dette er spennende!:DD
ÅÅh, starten på delen var kjempebra. Så hverdagslig på en ikke-hverdagslig måte:) (Ehm, ja: det virka kjempenaturlig, selvom forholdene ikke skulle tilsi det, samtalen var levende. BRA!:)

Kursivene er flotte - Ich liebe!:D<3

Sorry at dette ikke blir konstruktivt, men jeg vet ikke mer å si. Du er så flink!! <3
Men sånn ellers VIL jeg ha MER! *glede seg mye-mye til neste del*

STOR stemme!^^<3

Klem <33

18/02/2010 21:23

 
    Crimson Dreams
Whoa! Jeg bare elsket slutten! Yes yes!! Så herlig, jeg gleder meg til jeg får lese neste del!
xDD
Jeg liker virkelig hvordan dette går fremover!
Jeg ble gledelig overraske over å finne det kjente fjeset Daniel! Jeg glemte å nevne det i forrige kommentar, men det er det jeg mener^^
Haha, sooooom sagt, jeg gleder meg til neste del! :D Beklager at jeg ikke har lest eller kommentert tidligere på dagen idag, men jeg sovnet på sofaen og våknet nylig xD
*hopper på stemmeknappen*

Crimson Dreams
Klem ;P

18/02/2010 22:50

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.