Zombiefisert - Del 8

«Vær så snill og ro dæ!» Gutten strammet grepet om henne og dro henne med bort til fontenen. Bestemt begynte han å dytte henne mot den. Hun kjempet mot og vred seg i armene hans. Redselen pulserte i kroppen og fikk henne til å ville skrike. «Slipp mæ.»
«Vær så snill!» ba han på nytt og tok hardt tak i henne og dro henne til kanten. Bestemt kastet Jennifer på seg i armene hans og med et stort plask havnet hun i vannet. Hun traff gulvet i fontenen med et lite smell som sendte et lite støt av smerte gjennom henne. Hun kom opp og hev skarpt etter luft. Den var kald og raspet i lungene hennes. Hun stirret hatefullt på gutten. Han sto og så storøyd på henne. Fort tok han tak i de smale skuldrene og med et skrik fra Jen, havnet hun under vann igjen og kjente hende hans gni henne i hodet. Like etter ble hun dratt opp av vannet. Hun hostet og kulden omsluttet kroppen hennes. Hun sperret opp øynene og øynene deres møttes. Hans øyne var brune og redde, mens henens var grønne og lyste av hat.

Sinnet skjøv redselen vekk. «E du fette dom?»
«Næi, men e du?» Gutten hevet et øyenbryn og så spørrende på henne.
«Ka fan snakke du om?»
Gutten stirret på henne og øynene smalnet. Han svarte ikke, men tok heller tak rundt håndleddet hennes «Du må bli med mæ. Du e i fare nu!»
Jen skrek i protest og forsøkte å rive håndleddet til seg, men det gjorde bare vondt og motvillig gikk hun sammen med gutten mens hun raste over hva hun skulle gjøre. Hvordan hun skulle kunne komme seg vekk fra denne dusten av en gutt. Det vibrerte i jakkelommen til Jen og til sin skrekk kom hun på mobilen. Den hadde vel ikke blitt drept? Den hadde nok det. Fort tok hun og fisket den fram og så at det var moren som ringte.

«Kan du være så snill å stanse?» Jennifer så beende på gutten. Han snudde seg og så strengt på henne, men stanset. Likevel slapp han ikke grepet han hadde rundt håndleddet hennes. Hun tenkte ikke over det men konsentrerte seg om den våte mobilen. Fort trykket hun på den grønne knappen og alt hun kunne høre var et høyt skrik og deretter et dunk. Deretter fulgte lyden av noe som revnet og en ubehagelig slafsing.
«Mamma?!» Skrek Jennifer og klamret seg til telefonen. «Amelia?»
«Du,» lød en hes stemme i den andre enden og Jennifer stivnet. «Du må komme hit, hves du ikke vil at mordi skal dø!»

Jennifer sperret opp øynene og stirret tomt rett fram. Hun forsto ikke hva dette skulle bety. Gutten stirret også på henne og øynene var mildt sagt sjokert og redde. «Ikke hør på dem,» Sa han og la en hånd på hver side av skulderen hennes. Han stirret inn i øynene hennes og hans brune fikk henne til å gispe etter luft. Hun mistet telefonene sin og bare stirret inn i øynene hans.

~*~

Amelia mistet telefonene i det døren ble sparket opp. Hun snudde seg og så inn i ansiktet til en grønn fyr. Han hadde store øyne med rød rund pupillen og det kom blod ut av munnen hans.han hadde ikke hår på hodet og hele kroppen var grønnlig. Han manglet høyrearmen sin og det var var skjelettbein ned til der albuen skulle vært. Magen var revet opp og man kunne se innvollene. Amelia gispet etter luft og så på denne grønne fyren. Erik og Daniel kom løpene bort til henne og Daniel stivnet i det han så skapningen.

«Dere,» freste den grønne fyre og rettet en dirrende hånd mot dem. «skal dø!»
Før Ameliarakk å reagere angrep den grønne fyren og det kom mange andre grønne skapninger inn døren.
«Det va dissan som dræpte sønn min,» skrek Daniel og trakk seg innover i huset. Amelia og Erik fulgte hurtig etter.
«Har du en sønn?» Amelia stirret på ham mens hun løp gjennom huset. Hun hadde mistet mobilen og den drev på å ringte til Jennifer.
«Ja. Andy MacKye,» Svarte Daniel mens han løp ut på altanen.

«Me kan snakke om sønna og døttre seinar! Nu må me komme oss vækk!» Nærmest skrek Erik og dro Amelia med seg. Like bak seg kunne de høre et høyt skrik fra en ung kvinne og Amelia var redd det var Jennifer, men det kunne det ikke være Jennifer hadde ikke så milde hyl. Hun hylte skingrende. De kom ut på altanen og ble mildt sagt overrasket av disse zombieliknende skapningene.
«Me klare det,» Freste Erik og gikk framst mot disse grønne monstrene. «På tide du blir kjent me me, Amelia.»

~*~

Jennifer falt framover og inn i guttens armer. Hun skalv av kulde og øynene var fulle av tårer. Gutten dro henne inntil seg og holdt henne der et øyeblikk, før han innså at det holdt på å svartne for henne. Han løftet henne opp i armene sine og begynte å gå med ei halvbevisst jente hengene der.

Mysterygirl   Nordland

 

    bettia
:O

Dette er spennende!:D Du bygger den jo opp kjempebra, og jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig! Hvordan klarer du å skildre, gjøre samtalene så levende, og fortelle så veldig bra, eller generelt skrive så bra?!

skjelettbein
Den var ny xD Jeg likte det ordet(a)

Jaja, stemme(+mange ønskestemmer);)

Klem^^<3





08/03/2010 13:45

 
    Crimson Dreams
Whoa, nå har jeg ikke lest på lenge, men får se hvor lang jeg kommer meg i dag : ) (himmelblå begynner nå!)
Denne delen var herlig! Haha, jeg lo av den stakkars Jen xD
Jeg er spent på neste

Snakkes Hun

18/04/2010 20:57

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.