Zombiefisert - Del 9

Jennifer igjen skjønte ikke hva som holdt på å skje. Alt hun skjønte var at noe var fryktelig galt, og at hun måtte prøve å redde foreldrene sine. Likevel var kroppen isende kald. Hun kjente at hun sakte men sikkert ble lukket inn i et forferdelig skall.
Hun klarte ikke å høre guttens hjerteslag. Kroppen skalv og hun lurte fryktelig på hvem denne gutten var. Hun så ikke hvor han førte henne heller. Det ville kanske være like greit. Hun lot øynene gli igjen og bare følte guttens steg. Sakte ble hun fanget i mørket.

«Du er bra dum som faller for en som meg,» sa gutten og ga henne en klem. «Faller for de som er farlige er ikke bra.»
«Du er bra dum som ikke forstår hvordan det henger sammen.» svarte Jennifer og smilte bredt. «du er dum som tror du er farlig!»
«Vet du hvem jeg er egentlig?»
«Jeg vet såppas mye at du ikke er normal...»

«Prøv å stå.» stemmen var i det fjerne. Kroppen ville ikke adlyde, og uten å være ved bevisstheten adlød hun. Jennifer åpnet øynene og lot de numne bena treffe bakken. Det var såvidt hun klarte å stå og hun falt forvoer.
«Ops,» Et par sterke armer grep rundt henne. «Du må være forsiktig.»
«Takk,» hvisket Jen helt i ørska og øynene begynte å gli igjen. Gutten holdt rundt henne mens han tok av henne genseren. Hodet og kroppen hennes verket og hun klarte ikke følge med på hva som skjedde, men underbevistheten hennes forsto at gutten tok av henne klærne. Ikke lenge etter kunne hun kjenne kald luft omslutte kroppen og hun sperret opp øynene. Likevel klarte hun ikke fokusere noen steder.

Noe varmt ble tredd over hodet hennes og bena ga etter. Armene holdt rundt kroppen og hun ble holdt inntil en spinkel kropp.
«Stakkars dæ! Æ mente ikke at du sku bli sånn hær!» hvisket en stemme inn i øret henes og like etter ble hun løftet opp i armene til en person igjen og like etter be kroppen lagt ned på noe mykt og varmen bredte seg i den utslitte kroppen.

«Be en siste bønn!» stemmen var hes og skurrende.
«Huske du me ikke?Me e Erik.» Erik sto framfor et grønt monster og forsøkte å snakke til det.
«Dræp dæm!» freste monstret og gliste ondskapsfullt.
En flokk av grønne monstre styrtet fram og i løpet av et blunk ble det et grotesk kaos på altanen til familien Morissey.


Jennifer sperret opp øynene og ville skrike. Det strømmet tårer nedover kinnene hennes og kroppen verket. Hun hadde fått på seg tørre klær og solen tittet inn gjennom et sotete vindu. I en stol et stykke bortenfor satt gutten. Han stirret skremt ut av vinduet og satt på vakt. Minnet om et dyr som holdt vakt mot et rovdyr. Helt klar til flukt.
Forvirret satte Jennifer seg opp og trakk ullpleddet rundt seg. Det var ikke så alt for varmt der de var. Det hun merket var at de var i en liten hytte- eller et skur man kunne sove i. Det var to litt gode stoler rundt et lite bord, i et hjørne var det en sofa og hun selv lå i en dobbelseng. Det gikk et lite utbygg virket det som og der var det noe som minnet om en gammel komfyr og vedovn, pluss noen skap. Veggene var av mørkt tre som gjorde at hytten så litt mørk ut. Det var ingen bilder på dem, men det kunne være staker til stearinlys som stakk ut her og der. I taket hang en stor og gammel lampe som ikke var tent.

Etter at Jennifer hadde sett seg litt rundt gled bliket hennes til den mystiske gutten. Han hadde ikke sett på henne ennå. Han satt på vakt og kroppen så spenstig ut. De brune øynene så skremt ut i sollyset, det blonde håret sto til alle kanter og den solbrune huden hadde ikke lenger noe grønnlig skjær i seg. Han hadde tydeligvis ikke hatt noen genser på seg, og armene var spinkle, men Jennifer husket at han hadde båret henne. Da måtte han være sterkere enn han så ut til. Hun ble sittende og betrakte ham og kom fram til at han egentlig var kjekk. Ikke kjekk, nei han var hot. Han var hottere enn Christian.

Hun trakk det varme ullpleddet tettere rundt seg og reiste seg forsiktig. «Hvem er du egentlig, og hvor er klærne mine, og-»
Gutten vendte hodet mot hennes og de brune øynene hans møtte hennes. Hun sperret opp øynene og tidde. Han var utrolig kjekk og når hun så ham i lyset som kom inn vinduet så var han utrolig. Minnet om noe av det kjekkeste hun noen gang hadde sett- dèt kjekkeste hun hadde sett.

Mysterygirl   Nordland

 

    bettia
«Dræp dæm!» freste monstret og gliste ondskapsfullt.
En flokk av grønne monstre styrtet fram og i løpet av et blunk ble det et grotesk kaos på altanen til familien Morissey.

Huff da:P

Dette er jo nesten romantisk jo.:) Hadde jeg ikke trodd i begynnelsen av serien. Så det er kjempebra:)

Du er kjempeflink, og jeg har ikke noe å pirke på.(pleier jeg å ha det? hmm...<3)

Jeg stemmer jeg;D<3

Klem<33





08/03/2010 13:56

 
    anna jo
"Minnet om noe av det kjekkeste hun hadde sett- det kjekkeste hun hadde sett"
Denne serien er bare utrolig bra, gleder meg til neste del:)
*Stemmer*

08/03/2010 16:26

 
    Crimson Dreams
Aw, me love that kid! Dette var noe utrolig fengende <3 Jeg bare elsker at han er heit!

Klem

19/04/2010 00:05

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.