Zombiefisert - Del 22

«Du behøver ikke løpe,» knurret monstret. Jen var sikker på at Andy ville angripe det, men han så at hun ikke gjorde noen tegn til å gå, dermed løp han fram mot henne og tok tak i håndleddet hennes og dro henne ut av baren. Bestemt holdt han håndleddet hennes og løp. Han dro henne med seg ut i et smug og videre framover.

* * *

De løp og de løp. Lyden av det høye smertefulle brølet fylte byen og mennesker som kom i veien for de merkelige skapningene ble brutalt slaktet ned. Andy slapp ikke Jen og bestemt dro han henne med seg. Han gjorde aldri antydning til å roe ned tempoet. Jen holdt på å falle om men presset kroppen bestemt videre sammen med Andy.

De løp til de var et stykke utenfor byen. Ikke løp de tilbake til hytten de hadde vært i. Det ville være for farlig.  Til slutt dro Andy henne med inn i et stort gammelt hus. En stor herregård var det.  Minnet om et slott som sto framfor dem. Andy roet ned og gikk rolig mot huset. Så seg vaktsomt rundt. Jen gikk utmattet etter ham og slapp han ikke av synet en eneste gang. Forsto ikke hvordan han ikke kunne se så sliten ut. Han hadde sluppet hånden hennes, men nå tok han den og klemte den. «Kom.» Han tok henne med opp trappen og åpnet døren til henne. Jen så spørrende på ham og han smilte svakt. «Gå inn, det e ikke farlig!» Jen nølte noen sekunder før hun gikk inn i en stor mørk gang. Andy stengte døren etter dem og dro henne med seg inn i huset. Inn i en stor stue.

Alt Jennifer så var en stor sofa. Hun var utmattet og tok to lange steg bort til den før hun falt utmattet ned på den. Hun pustet ennå tungt og hostet. Andy kom bort til henne og strøk henne over pannen.
«Du e det dummeste menneske æ nån gang har møtt!» sa Andy og strøk en hårlokk vekk fra Jennifers ansikt. «Æ va så redd førr dæ!»
Jennifer så opp på Andy og møtte blikket hans. Hun blunket og pustet ut. Han sto framfor henne et øyeblikk før han satte seg ned på huk framfor henne.
«Æ kunne ikke gå fra dæ,» hvisket Jennifer og strakte fram den ene hånden sin og la den på skulderen hans. «Æ ville ikke.»
Andy bøyde seg fram og så henne dypt inn i øynene. Hun kunne kjenne pusten hans mot ansiktet. «Du skulle, men æ e gla æ blei me dæ, før da kan æ se at du e trygg!»

Jennifer rettet seg opp i sittende stilling. Hun kjente hjertet svulme i brystet og visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun ristet på hodet og pustet ut. Andy smilte svakt og satte seg ved siden av henne i sofaen og dro henne inntil seg. Jen kjente hjertet begynne å slå i brystet og ante ikke hvor hun skulle gjøre av seg. Hun lente seg mot ham og lyttet etter hans hjerte. Kjente den myke varmen hans mot seg, men hørte ikke noen hjerteslag. Forsiktig løftet hun hånden og la den på brystkassen hans. Kjente etter hjerteslag, men kunne ikke kjenne noe. «Æ kunne ikke uansett ka gå fra dæ.»
«Koffer?» Andy så blåste henne i håret.
«Førdi æ e gla i dæ!» Jennifer løftet ansiktet og møtte de varme øynene hans. «Du gjør nokka med mæ.»
«Som ka da?» Andy smilte svakt.
«At æ blir mæ.»

Andy smilte og tok tak i Jen. Dro henne tettere inntil seg og lente hodet sitt mot hennes. La sin panne mot hennes og så henne dypt inn i øynene. «Æ e åsså mæ i lamme dæ,» hvisket han hest. «du e spesiell.»
«Åh,» kom det fra Jen. Hun smilte svakt og kjente den myke varme pusten hans mot ansiktet sitt. Hun nøt den og lo dempet. Andy smilte og rettet seg opp. Han lente seg mot armlenet og blunket søvnig. Jen reiste seg og strakte på kroppen og Andy la seg i sofaen.
«Takk!» utbrøt Jen og lo. «Kor æ ska gjør av mæ nu?»
«Hær i lamme mæ?» humret Andy.

Jen var glad det var mørkt i det hun la seg bak Andy i sofaen. Rødmen eksploderte i ansiktet hennes og hjertet galopperte av sted.  Andy vendte kroppen sin mot henne og hun lente seg mot ham og la hodet sitt mot brystkassen hans. Lyttet inntest etter hjerteslag. Likevel var hun så trett at hun sovnet med armene hans rundt seg og en innvendig stemme som spurte henne om hun elsket ham.

* * *

Andy sperret opp øynene og satte seg opp i sofaen.  Jen blunket søvnig og så på ham. Hun forsto ikke hva som foregikk. Men så hørte hun det. Det høye såre brølet som minnet om tusenvis av lidende sjeler.
«Vi kan ikke gå ut,» hvisket Andy og dro Jen ned på gulvet. hun var helt dessorientert. Støtte borti et bord mens hun krøp mot Andy. Han lo dempet og dro henne inntil seg og lente seg mor henne. Leppene hans streifet kinnet hennes. «Vi må kom åss opp!» Andy smilte svakt i mørket og på nytt streifet leppene hans kinnet hennes. Nærmere leppene og det syntes Jen var interessant.  Andy tok tak rundt håndleddet hennes og ledet henne gjennom den mørke stuen. Hun var redd hva som ventet dem rundt neste sving, men kunne ikke la redselen får overhånd. Hun lot Andy hjelpe seg opp når de var ved trappeoppgangen. Jen hørte steg ute på trappen og Andy tok tak i henne og løp opp trappen og dro henne med bortover en lang gang og inn på et mørkt rom. I neste sekund hørte Jen at døren nede gikk opp og noen som knurret. Monstrene hadde funnet dem.

Mysterygirl   Nordland

 

    bettia
SHIT!:O
Jeg liker ikke de monstrene jeg, selvom serien nok ikke ville vært sånn hvis de ikke spilte en så stor rolle som nå..

Dette er nervepirrende. Rett og slett. Jeg beundrer deg for skrivetalentet ditt - og spesielt hvor flink du er til å skrive serier!^^<3

STOR stemme!:D
Klem<33

27/03/2010 23:47

 
    Bliss
Åh, jeg kunne ikke vært mer enig med bettia i det hun skrev i kommentaren.

Dette er så utrolig bra ! :)
Stemmer*



27/03/2010 23:58

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.