Zombiefisert - Del 24

«Nei, du må ikke,» sa Jen og kjente tårene strømme nedover kinnene. «Du får ikke-»
«Jennifer, det e det bæste!» Andy så vekk og blunket.
«Nei, Kordan, Kordan skal æ klare å overleve dettan uten dæ? Æ kommer til å bli dræpt!»
«Nei, slutt nu, det skjer ikke!» Andy snudde seg og så redd på henne.
«Jo, æ kommer til å gå rætt inn i arman på zombiean og be dæm dræp mæ!»
«Du det gjør du ikke! Selv om æ dør, så skal du leve videre! Du skal kjempe og du skal vinne. Selv om æ e dø så går det bra.»
«Du skal ikke dø!»
«Jen, det e skjebnen!»

«Ka me mæ?
Æ treng dæ. Zombie eller ikke, du e den person som gjør mæ til mæ. Hvis du forsvinn så, så dør æ.» Jen så på Andy og kom seg bort til ham. Tok hånden hans til seg og klemte den. «Du e mitt alt.»
Andy så spørrende på Jen og forsto ikke hva det var som gikk av henne. Noe var det, og han ville finne det ut, samtidig så ønsket han å bare droppe alt å bli ved hennes side for alltid. «Du betyr så mye før mæ. Nu ane æ ikke ka æ skal si en gang.»
«Si at du blir. Si at du blir væranes hos mæ,» hvisket Jen og krøp helt inntil kroppen hans. Hun trengte så sårt og føle tryggheten hun følte med ham. Det øyeblikket hun hadde hatt av usikkerhet hadde vært skremmende for henne. Andy merket dette og dro henne hardt inntil seg. Klemte henne mot kroppen og kjente hvordan hun presset seg mot ham.
«Æ blir så lenge du vil ha mæ,» hvisket Andy inn i øret hennes og strøk en hånd nedover ryggen hennes. Jen vred seg i grepet hans og kysset ham på kinnet. «Æ vil ha dæ hær for alltid.»

«Da blir æ,» hvisket Andy og vred seg rundt. Han dyttet Jen ned i sengen og la seg selv etter. Bøyde seg over henne og så henne dypt inn i øynene. «men-»
«Hysj,» hvisket Jen og smilte. Hun strakte armene sine opp og la dem rundt halsen hans. «Uansett ka det e, så e det sikkert ikke viktig.»
«Jo, førr æ kommer ikke til å bli eldre.» sa Andy alvorlig og bøyde seg nærmere henne. Pustet henne i ansiktet.
«Da får du bare slippe løs monstret som er inni deg.»
«Hvilke monster?»
«Demon, varulv eller at han forvandler deg til zombie.»

Jen tenkte litt over det den indre stemmen sa og smilte svakt. «Da får du bare forvandle mæ til zombie,» hvisket hun og dro ham ned mot seg.  Han trykket de myke leppene sine mot hennes og hun lukket øynene. Sakte gned han leppene sine over hennes og leppene hennes skilte seg. Hun var ikke ukysset men likevel følte hun noe mellom dem. En slags mektig varme. Sakte smøg Andy tungen sin inn i munnen hennes og begynte å kjærtegne tungen. Hun blunket og begynte å besvare kjærtegnene. Alle hennes bekymringer ble blåst av sted.

Et høyt smell hørtes i huset. Andy skvatt vekk fra Jen. Hun satte seg opp og stirret redd på Andy. Et øyeblikk hadde alle hennes bekymringer vært blåst ut av hodet hennes. Hun hadde følt seg fri og trygg. Nå følte hun seg usikker og stillheten i rommet- i huset var til å føle på.
I en rosa helikopter, Ska jag flyga hem till dej, I en rosa helikopter , Ja, då flyger jag till dej varje dag, I en rosa helikopter, Hela vägen hem till dej, I en rosa helikopterm, Ja, då flyger jag genom stjärnorna till dig

Lyden skremte vettet av både Andy og Jen. Sangen begynte plutselig bare å spille i huset og all strømmen var borte. Andy og Jen vekslet skremte blikk og sangen fortsatte.
«Rosa helikopter av alle sanger,» sukket Jen frustrert.
«Av alle sanger…» Andy ristet på hodet og stønnet.
«Lytt til sangen så vil du huske hvem du egentlig var. Så vil du huske Andy som den han var før for deg.»
«Hvorfor denne sangen?»
«Bare hør og se bildene du danner deg i hodet.»
«Hvorfor til denne sangen?»
«Du vil se ting du ikke hadde ventet å se!»
«Men herregud!»


Ligger vaken i min säng, Mitt i natten och drömmer om dej, Jag har känt att mina drömmar sviker mej, Ligger ensam i mitt rum, Bara längtar och tänker på dej,  Åh, jag vet vad jag vill,  Jag vill upp till himlen en gång till
Jen innså at det ikke var vits i å protestere på det stemmen hadde sagt. Hun var nødt til å lytte til magien inni seg. Dermed trakk hun pusten dypt og lukket øynene.

«Hvorfor?» Jen så på et bilde. Det var bilde av henne selv og gutten hun hadde vært forelsket i. Andy MacKye. Nå hadde foreldrene hans tatt han med seg og dratt. Hver kveld hadde hun ligget våken og tenkt på Andy. Drømt om at de en dag skulle treffes igjen. Det ville aldri mer skje. Drømmen om å møte han igjen var så langt unna. Uvirkelig. Aldri ville de kunne gi hverandre en klem igjen.

En stor tåre rant nedover Jennifer sitt kinn. Hun lå stille og lengtet etter Andy. Lengtet etter virkeligheten. Den ville aldri komme igjen. Likevel ville hun ikke la den bli uvirkelig. Hun ville finne Andy MacKye igjen på en eller annen måte.

Utenfor rommet sto faren og moren og så bekymret på døren. De tok hverandre i hendene og sa noen ord. Rommet hennes ble opplyst og Jen sovnet. Etterpå var foreldrene inne på rommet og tok vekk alle minnene om Andy, og moren sa en formel som fikk datteren til å glemme han.
Dagen etter var Jen en annen person. Hun kom på skolen og begynte å vanke sammen med personer hun aldri før hadde vært med. Hun ble den kule populære Jennifer Morissey som var opptatt av mote, sminke og å være kul sammen med vennene.

Jen sperret opp øynene og så bort på Andy. Han satt spent og så på henne. Andy MacKye. Gutten hun en gang hadde vært forelsket i. Magien inni henne hadde bedt henne kjenne seg igjen i sangen. Det hadde hun gjort, men hun skjønte ennå ikke vitsen med det, for sangen var ikke den hun likte, men likevel var den vel dyp på sin barnslige måte.
«Ser du det nå?»
«Ser hva?»
«Det magien i deg vil vise deg.»
Jennifer blunket og så på Andy. «Klart og tydelig. Jeg vet nå at jeg ikke kan være redd. Så?»
«Når jeg gir beskjed må du være klar til å handle. Nå må du ta med deg Andy vekk fra rommet.»

Jennifer nikket og Andy så dumt på henne.  Han forsto ikke hvorfor hun nikket, for han hadde ikke sagt noe, eller hørt noe. Ikke noe annet enn Rosa helikopter og det at de andre zombiene var løs i huset. «Koffer nikke du?»
«Nei, æ vet ikke,» mumlet Jennifer og blunket lurt. «Men vi kan ikke være hær mer.»
«Koffer ikke?»
«Æ bare føle vi ikke kan.» Jennifer reiste seg i det romdøren brått eksploderte. Og utenfor sto en horde av groteske grønne skapninger med onde smil om munnene og øyne som glødet av hat.  Ting gikk ikke slik Jen hadde tenkt det, og nå sto zombiene rett utenfor romdøren og de hadde ikke en sjanse til å komme seg ut av rommet en gang.

Mysterygirl   Nordland

 

    Bliss
Wow sier jeg bare!
Nå håper jeg virkelig at de overlever o.o For teksten er så søt at jeg blir glad av å lese den.
For fra alt det triste, så er det lykke i det hele og :D

Og det med rosa helikopter sangen, så bra skrevet. Jeg ble litt sjokka når jeg først leste det x]
Stemmer :D

- Bliss <3

Gleder meg utrolig til neste del :)!!

30/03/2010 14:01

 
    bettia
Wower i kor med Bliss!:D

Dette er kjempebra, og nå skjønner jeg jo hva du mente da du snakket om den sangend er, ja. (Jeg har hatt den på hjernen siden da...xP)
Den passer iallfall kjempegodt inn.

Dette er kjempebra! Jeg vil ha mer...(a)<3

Stor stemme^^<3
Klem <33

30/03/2010 15:32

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.