Zombiefisert - Del 25

Jennifer så på Andy. Han ble nærmest grønn og øynene så rødlige ut. Hun grøsset og tenkte at han tydeligvis holdt på å forvandle seg til en Zombie, men likevel ville ikke han ha en sjanse hvis det ble nærkamp. Han ville ikke vare i et minutt en gang. Zombie horden ville rive ham i filler i løpet av sekunder.
«Dettan går ikke,» hvisket Jennifer. Hun ante ikke hvordan hun skulle tolke situasjonen. «Vi kommer te å bli dræpt!»
«Æ klare mæ, du må komme dæ vækk!»
«Æ kan ikke dra uten dæ!» Jennifer kjente store tårer begynne å strømme nedover kinnene sine. Synet ble tåkete og hun følte seg mer fortapt enn hun hadde gjort på lenge. Hun trengte Andy. Hun lurte på om magien i henne kunne snakke. Kunne fortelle henne en løsning om hvordan hun kunne ro seg og Andy ut av trøbbelet. Stemmen hadde sagt at hun måtte være klar til å handle. Nå var hun klar til å handle. Hun ville gjøre alt hun kunne for å redde seg selv og Andy. Koste hva det koste vil. 

«Klar til handling?»
«Ja!»
«Slipp monstret fri!»
«Hva?!»
«Jeg har sett inni deg. Jeg har sett dine krefter! Slipp monstret fri!»
«Hva svarte snakker du om?!»
Andy knurret og en zombie trødde inn i rommet. Samme zombien som grotesk hadde drept Nichole. Den med bare en arm og en beinstump og opprevet mage. Den smilte ondskapsfullt og dro fram en kniv.
«SLIPP MONSTRET FRI!»
«Hvilke monster?»
Noe skrapte inne i Jennifer. Hun gulpet i det hun i det fjerne kunne høre et høyt ul. Det knurret og smerten pulserte gjennom henne.
«Unleash the blood beast!»

* * *

Den bevegde seg i mørket. Øynene lyste av hat. Stegene var slepende og pusten tung. Lukten av blod spredte seg i luften. Skapningen knurret og ristet på det mektige hodet. I det fjerne følte den noe. En mektig kraft som var fanget i et ynkelig menneske. Med et snerr løftet monstret ene foten og med kraftige klør slo den poten rett i et tre og slo sund treet. Den måtte komme seg ut. Gjøre det den var skapt til.

Desteny kjente noe innvendig. Det skrapte i henne og smertet henne. Hun kastet et blikk bort på Heidi som rolig sto og stirret rett framfor seg. Det var ikke rett at en slik ynkelig skapning som Heidi skulle kunne styre henne. Hun var Desteny. Hun hadde skjebnen i sin hule hånd.
Brått snudde Heidi seg. De mørke øynene var mørkere enn normalt og hun sp svært rasende ut.
«Mørket kalle!» mumlet hun rasende.

Desteny knyttet nevene og neglene boret seg inn i huden hennes. Sakte åpnet hun hendene sine og så på dem. De var dekket av blod. Ikke hennes blod, men blodet til noen som en gang hadde lev. Hun skalv og ristet på hodet. Det kunne ikke være mulig.
Samtidig som Desteny merket dette gispet Heidi og snudde seg. De to kvinnene vekslet blikk. Heidi hadde tydeligvis panikk.
«Me må ha oversett noe,» knurret hun og stresset rundt.
«Å slippe mørket fri?» spurte Desteny ironisk.
«Nei, me e sikker på at me har sluppe løs mørket.» Heidi så stresset på Desteny. Hun sperret opp øynene og blunket skremt. «Det e ikke mulig.»
I det fjerne kunne et høyt ul høres.

«Me har glømt den viktigste ondskap. Blodbeistet.»
Desteny grøsset i det Heidi sa det. Hun hadde sett dette beistet en gang. Alt av magiske onde beist fryktet denne. Dette var en skapning som bare med å se på deg kunne drepe deg.
«Død, skrik i mørket!» hvisket Desteny og lukket øynene. Hun kunne føle blodbeistet. Sultent og vilt. Det bare ventet på å slippe fri. Men det var noe som ikke stemte der

* * * 

«Blodbeist?!»
«Slipp monstret fri!»
«Jeg kan ikke! Dra til helvete! Dette går aldri bra!»
«Det er i blodet!»
«Hva?»
«Siste sjanse! Unleash the Blood beast.»
Jennifer skalv.  Hun kjente hvordan hjertet slo vilt og uhemmet i brystet. Noe skrapte vilt og holdt på å rive henne opp innvendig. Det ble tungt og puste og Jen sperret opp øynene. Hun merket at Andy rykket til og var klar til å beskytte henne. Dette så den grønne zombien og gjorde seg klar til å angripe Andy.

«Dere vil dø. Både du og Andy om du ikke gjør dette. Bare si at du ikke frykter beistet. La det ta over kroppen din. Jeg hjelper deg og kontrollere deg og det. Jeg lar ikke dere komme ut av kontroll. Nå må du stole på meg Jennifer. Hvis ikke vinner ondskapen.»
«Ok,» Tårene begynte å strømme nedover kinnene hennes. «slipp monstret fri.»

Med en gang Jen hadde sagt ordene eksploderte noe i henne. Hun skrek i smerte og falt ned på gulvet.  Kroppen skalv og det som hadde skrapet inni henne knurret og ulte. Et monster som vandret i mørket.  Ansiktet hennes begynte å forvri seg. Nesen vokste og munnen ble en del av det som vokste ut av hodet. Det lange blonde håret ble brungrått og ørene hennes ble lengre. Den spinkle kroppen vokste og blodet bruste i årene.  Jennifer hørte monstret knurre og hun sperret opp øynene. Synet var klarere og hun følte at en eller annen merkelig styrke vokste i henne. Smerten hugde til i kroppen hennes i det en hale begynte å vokse ut av henne. Klærne revnet og snart vokste et stort beist framfor Andy og zombiene.

Armmusklene bulet og blodårene vistes under den tynne pelsbelagte huden. Kroppen var større og minnet om en blanding mellom ulv, demon og menneske. Ribbeina stakk ut og vitnet om at personen som hadde gått gjennom dette hadde vært tynn. Hendene hadde lange skarpe klør som bare med et lite zipp kunne rive opp en hver person eller et hvert monster som utfordret det. Hodet var rett og slett grotesk. Det kunne med første øyekast minne om et ulvehode, men når zombeiene og Andy studerte det kunne de se de menneskelige trekkene.  Nesen og munnen hadde vokst i hop og var en enhet. Munnen var full av skarpe lange tenner. Men øynene som så på dem var ikke øynene til ei magisk jente. Det var øynene til et ondsinnet beist.

Jennifer knurret og ristet på hodet. Hun hørte bedre og merket villheten i kroppen. Hele hun lengtet etter blod. Hun så zombien med kniven rekke kniven sin til en annen zombie som gjorde seg klar til å drepe Andy.  Hun ønsket å skrike til ham, men monstret i henne knurret heller. Det hoppet fram og bet henne. Jen skrek til og i neste sekund var hun borte.

Mysterygirl   Nordland

 

    bettia
Jeg har ikke så mye å si. Jeg likerlikerliker denne serien!<3

*kopierer hele delen og skryter av, fordi alt var supert*

Slutten var jo. Uventet, på en måte. Men det måtte vel gå sånn? Hmm...:'/

Mer?(a) Du er så utrolig talentfull!:D<3

Stemmer^^:)
Klem <33

30/03/2010 22:17

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.