Når månen skinner og solen lyser - Kapittel 1

Kapittel 1
Serena Kutaamo

 Månelyset skinte over skogen. Fikk trærne til å kaste lange skygger der det gikk og i noe av skogen var det helt mørkt. To skikkelser løp hånd i hånd gjennom skogen. Det var tydelig en ung gutt og ei jente. Men hvem de var kunne ingen se i mørket.
«Du er nødt til å løpe så fort du kan.» skrek den som var gutten av dem. Man hørte det på stemmen for han var tydeligvis i ferd med å bli mann.
«Hva med deg?» Svarte den andre, jenta med lys pipete stemme.

«Jeg oppholder dem. Far vil nøle litt med å drepe meg,» hvisket gutten og stanset. I månelyset kunne jenta se ham klart. Hun hadde krøllete hår som minnet om bronse og en lang kjole på seg. Grønne øyne så skremt på ham. Han hadde mørkt krøllete hår som rakte nesten ned til skuldrene. Øynene var brune og på kanten til svart og under dem var han kullsort.. Han var hodet høyere enn jenta. I lyset av månen så han blek ut, men egentlig hadde han vakker solbrun hud og var utrolig vakker. Han hadde på seg noe som liknet lærklær. Jakken var svart og nedover den ene armen hadde han spent noen bånd. Det minnet om lærspenner som strammet over armen. Rundt halsen hadde han et rødt skjerf. Det eneste plagget som var farget på kroppen hans.

«Du kan ikke la dem drepe deg,» hvisket jenta og så på ham med øyne som skinte. «jeg nekter.»
«Du kan ikke-»
«Jeg kan!» Avbrøt jenta og det gnistret i øynene hennes. «Jeg er datter av månen og du er sønn av solen. Sammen kan vi gjøre alt.»

Serena Kutaamo satte seg opp i sengen og gjespet.  Det halvlange rødbrune håret hang mykt nedover skuldrene og rammet inn det alt for bleke ansiktet. De grønne øynene gnistret svakt i det alvorlige smale ansiktet. Den spinkle jenta tok av seg dynen og satte seg opp i sengen. Hun så seg rundt i det lille pikeværslet. Følte at det var så tomt. Hun sukket og plantet bena på det varme sauskinnet hun hadde nedfor sengen sin. Det var varmt under de små bena hennes. hun smilte svakt og så på sengen sin. Det hvite lakenet og de hvite sengetrekkene skulle ikke hun bruke på lenge. Nede i enden av sengen lå en vinrød kjole.

Serena dro på smilebåndet og tok av seg den lange hvite nattkjolen. Hun så ikke noe korsett lagt fram, så dermed trakk hun på seg undertøyet og underkjolen, før hun begynte på oppgaven med å få på den vinrøde kjolen. Det va enklere sagt enn gjort, og endte med at Serena nesten ga opp, men til slutt var den på henne, men ikke glidet igjen.

Det banket på romdøren. «Serena, er du våken?» Stemmen var selvsagt Maria Merridew sin. Det var Serenas barnepike og hadde stått for mye av Serenas utdanning og lærdommen hun hadde. Det var hun som bestandig hjalp Serena når hun trengte hjelp. Hun var som en mor, eller svært hjelpsom søster.  Maria var kjempegrei og hadde gitt Serena den kjærligheten hun ikke hadde fått av foreldrene. De hadde vært mest opptatt av broren Benjamin.
«Kan jeg komme inn?»
«Ja hvis du er mi Maria,» svarte Serena ertende. «for bare hun slipper inn på rommet mitt.»

Døren gikk opp og Maria kom inn i rommet. Hun var en vakker barnepike. Hun hadde begynt å jobbe for familien når hun var ganske ung, dermed var hun ikke mye eldre enn Serena. Hun hadde klare blå øyne og solbrun hud. Ansiktet var symmetrisk og midt i det var det en liten nese. Hun var høy og slank og kjolene hun brukte satt alle perfekt på henne. Serena skulle ønske hun kunne bli like vakker som Maria, men det som var var at Serena var kjempevakker hun også. Hun var det menneskene i byen kalte perfekt. Det var haugevis av menn som allerede hadde forsøkt å fri til henne. Det kom av at hun var slik. Dette likte ikke Serena, eller foreldrene. Foreldrene hennes mente at Serena skulle dra tilbake i tiden for å finne en perfekt gutt eller mann. Så de hadde bestemt seg for å sende Serena og Benjamin til noen slektninger som bodde i en dal med navn Varjo. De håpet at Benjamin og familien kunne se om de fant en vakker gutt der til henne. Han måtte ha et vakkert utsende. Om Serena elsket ham eller ikke hadde ikke noe å si for dem, bare han var verdig etter deres mening.

«Er De klar til å dra?» Maria så ikke på Serena. Hun var opptatt med å ordnet Serenas hår. Hun likte å dra børsten gjennom korketrekkerkrøllene. Likte å se hvordan lokkene la seg sammen og ble til en stor krølle. Serena elsket også når Maria ordnet håret hennes. Hun følte hun ble mye vakrere da.
«Jeg vil ikke dra vekk herfra. Er jeg ikke for ung til å forstå meningen med sann kjærlighet?»
Maria stanset og Serena så opp i speilet. Maria sto som fastfroset midt i en bevegelse med et trist utrykk i de blå øynene. «Man er aldri for ung til å forstå meningen med sann kjærlighet. Men jeg er muligens enig med deg i at du er for ung til å gifte deg. Det er merkelig at foreldrene dine ikke har funnet den rette til Benjamin.»

«Det er jo fordi at Benjamin er en tosk rundt damer,» svarte Serena frekt og glemte et øyeblikk av de gode manerene sine. «han har aldri kunnet noe om jenter eller kvinner.»
«Serena da,» sa Maria strengt og stirret irritert på henne. «slik snakker ikke en dannet Lady.»
«Unnskyld Maria,» sa Serena og fikk dårlig samvittighet. Hun kunne aldri miste hodet eller oppføre seg som de fattige barna. «jeg glemmer meg bare litt av noen ganger.»
«Det er helt i orden for min del. Jeg synes det er moro at det er liv i deg. Det kan bli artig å følge med på hvordan ting utvikler seg for deg i Varjo.»
«Jeg ønsker virkelig ikke å dra dit.»
«Kanskje du finner sann kjærlighet der?» Maria smilte oppmuntrende til henne.

Serena trakk på skuldrene og ble stående og se inn i speilbildet sitt. Hun møtte sitt egent blikk. De grønne øynene så på henne full av visdom. Ansiktet var alvorlig og plettfritt. Maria sto bak henne og stelte håret. Men plutselig forsvant hun fra speilbildet. Serena sperret opp øynene og der Maria hadde stått sto nå en gutt. Han blunket og de nesten svarte øynene så ned og møtte blikket hennes. I neste sekund var han borte og Maria sto der igjen og ordnet håret hennes.
«Så merkelig,» sa Serena og ristet på hodet. Hun hadde aldri før opplevd noe liknende. Dette var også desidert det rareste hun hadde opplevd.
«Hva er merkelig?»

«Jeg vet ikke egentlig. Jeg så i speilet og der du står nå sto det plutselig en gutt. Det var som om at jeg hadde sett ham før. Øynene var mørkebrune og på kanten til svart. Han-» Serena avbrøt seg selv og stirret inn i speilet. Sakte men sikkert kom en drøm tilbake til henne. To mennesker som løp i måneskinnet. En gutt. Vakker gutt, men hun hadde ikke klart å se ham klart for seg.
«Merkelig,» mumlet Maria. «Men nå er hestedrosjen din her. La oss gjøre klar til å dra.»
«Vi?»
«Tror du foreldrene dine vil la deg dra uten meg?»

Serena virvlet rundt og ga barnepiken sin en god klem. Hun hadde hele tiden vært nervøs for å dra. Hun ante ikke hvordan slektningene hun skulle til var. Hun ante ikke stort om dem eller hva hun ville møte. En ting var at hun var redd for det, en annen var at Benjamin ville ikke henge for mye rundt henne nå. Hun ville kunne gjøre andre ting også.
«Men kvinner sitter ikke i samme vogn som mennene?» Serena slapp Maria og så på henne.
«Benjamin dro i gårdkveld etter at du hadde lagt deg. Dermed kunne jeg få bli med deg. Det vil bli bra. Nå må vi gå. Vi kan snakke mer i vognen.»

Serena nikket og så på børsten Maria tok med seg. Hun kom til å savne å være Serena Kutaamo i en verden av manerer og oppdragelse. Det var det hele livet hennes hadde handlet om.  Nå sto hun plutselig på dørstokken til å skulle farte ut i en stor, farlig og nådeløs verden. Eller til en nådeløs dal. Varjo.

Mysterygirl   Nordland

 

    Eowyn262
"Det var* enklere sagt enn gjort," ;)

Maria Merridew hørtes skikkelig hyggelig ut, og etternavnet hennes var skikkelig fint :D Betyr det noe spesielt?

Jeg lurer på hva drømmen til Serena har med fremtiden hennes å gjøre O.o Vil hun forelske seg i den gutten i drømmen, gutten hun hadde sett i speilet? Eller?
Jeg er så utrolig nysgjerrig at jeg kan knapt vente med å lese hva som vil skje videre i historien :D
Så skynd deg å legge ut en ny del, hvis ikke vil jeg mase hull i hodet ditt ;) <33

Beskrivelsene er levende og detaljerte, du er veldig flink :D
Stemmer så klart :D
Stooor klem fra Therese ^^ <33

18/04/2010 20:19

 
    Bliss
Ah, det som Eowyn262 har skrevet allerede er akkurat det som er i tankene mine også x)

Men dette var utrolig utrolig utrolig bra!
Akkurat som på de andre seriene dine, spennende :D

Stemmer, og lengter etter mer !

- Bliss <3

18/04/2010 20:31

 
    anna jo
Ah, denne var bra, må virkelig følge med i denne serien:)

*stemmer*

18/04/2010 21:59

 
    lilly rose
Flotte og spennede navn:)Jeg likte dette:)

18/04/2010 22:24

 
    bettia
Så bra!:D Men siden jeg er så ufattelig treig til å lese, har de andre egentlig sagt det jeg ville si...

But, I really like this!!<3 Serien får meg faktisk til å tenke på en film jeg såg idag; Bury my heart at Wounded Knee. :)

Stor stemme!^^:)


Klem!

23/04/2010 19:15

 
    Kooricha
Jeg fikk inntrykket av at Serena er ung og litt barnslig jeg.. Hun er opprørsk, selvom hun er en dannet liten lady. Jeg tror at hun kommer til å bli mer voksen utover serien.. o.o Først så trodde jeg at Serena var barnet av solen. Men det kan jo hende jeg har rett..

Det minnet meg litt om en bok jeg har lest før, Mira-serien. Den er kjempebra. : D Nå fikk jeg lyst til å lese den igjen.. Gud, jeg elsker den serien. - Da skjønner du kanskje at jeg vil fortsette å lese denne? Jeg elsker historier som er skrevet fra gamledager!

16/05/2010 14:20

 
    Distant Sun
Litt enig med Kooricha. Hun virker litt barnslig nå i starten, men jeg er nesten sikker på at hun vil vokse det av seg i løpet av historien.

Lurer virkelig på hva som kommer til å skje mellom Serena og han gutten i drømmen hennes. Tror de kommer til å bli forelsket ja, men så var det så mye som skjedde i den drømmen som jeg tror er en slaks "fremtidsdrøm", eller hva man nå skal kalle det. At det liksom kommer til å skje.

Bra skrevet! :)

24/06/2010 20:18

 
    Gullhår og Englejenta
Veldig bra<3 Har egentlig villet lese denne serien
en stund så nå skal jeg altså gjøre det<3

Kooricha: Jeg har også lest Mira serien, flere
ganger til og med! Den er dritbra<3 Det er ikke
ofte at jeg leser bøker om igjen, men jeg gjorde
det med den serien:-)

Ojda, nå sporer jeg kanskje litt av her... Veldig
bra!! Jeg skal lese så langt jeg klarer i dag<3

Mvh Gullhår

11/12/2010 20:21

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.