Sølvsjel - bursdagsgave til Eowyn262 Del 1

Man vet aldri om man våkner igjen når man sovner. Man vet aldri hva som kan komme til å skje. Kanskje du tror du går igjennom et helt liv, men nei da du bare drømmer. Det kan fort skje. Helt sant! Hadde det ikke vært sant hadde jeg aldri trodd det som hadde hendt med meg.
Jeg blir enda plaget av minnene. De strømmer inn i meg og river hardt meg hardt innvendig, men ok. Det er slikt som skjer. Jeg er bare nødt til å leve videre med minnene. Det er slik det er. Når man er som meg, vil man bare være nødt til å leve hardt.

Jeg ser meg rundt mens jeg tenker. Høsten har kommet for fullt. Blader i alle slags farger faller, og skogen vil snart være naken. Jeg liker ikke høsten. Det er på høsten de fleste grusomme minnene oppsøker meg. Jeg liker dem ikke. Sakte vrir jeg på kroppen, og drar en hånd igjennom håret mitt.  Jeg lurer på hva jeg kan ta for meg å finne på. Det er ikke noe å gjøre når man er en person som meg.
Jeg er ikke normal. Langt ifra.
Ingen kan se meg
Ingen kan høre meg
Noen kan kanskje føle meg, men det er alt.

Jeg går inn en høy svart messingport. En slik gammeldags og vakker ting, som man rett og slett bare må få se en gang og bli imponert over. Jeg behøver ikke åpne porten når jeg går inn. Jeg glir bare rett igjennom den. Kjenner kulden gli over meg, også er jeg inne. Jeg ser alle de gamle steinene og korsene og går framover. Sakte kjenner jeg kulden under bena mine og ser opp mot himmelen.
Månen skinner som en lyskule på et svart teppe. Jeg grøsser og vet at om en uke er den full. Da vil jeg bli grepet av mareritt og grusomheter. Jeg vil komme til å være dødsdømt da. Men det å være dødsdømt er jo bare ironisk. Jeg er jo ikke noe normal person.

Jeg ser en hvit gammel stein. På den står det ”rest in peace Aspasie”.  Jeg grøsser og blir stående å se på gravsteinen, mens jeg skjelver. Den er gammel og slitt og ganske ustelt. Slik har den ofte og lenge vært. Den har vært slik siden gutten ble til mann og ble til gammel mann, og til slutt fikk fred. Etter det har ingen brydd seg om den graven. Ingen andre enn meg da. Eller en gutt kommer av og til hit, men han bryr seg ikke. Han gjør det kun fordi den gamle ba han om det for lenge siden.
Gravsteinen er rar. Den er stygg. Det er nemmelig her jeg bor. Det er nemmelig min gravstein. Jeg tror nok de fleste har forstått alt at jeg er død. Jeg har vært død i mange år.

Jaja, slik er det, og slik vil det alltid bli, tenker jeg trist og setter meg ned ved siden av steinen. Jeg vet hva som venter meg. hun vil aldri la meg slippe. Hun sender dem etter meg, og eneste jeg kan gjøre er å flykte, eller ligge i kisten og det er kjedelig. I kisten min er det bare mørkt, og kroppen min ligger der. Den ser utslitt og forfallen ut. Jeg grøsser og lar en hånd gli over steinen. Kjenner hvor kald og grov den er under den bleke hånden min.

Jeg sitter i mine egne tanker når jeg blir oppmerksom på en skikkelse som beveger seg mellom trærne lengre bort. Jeg stivnet og reiste meg sakte. Trolig var det et menneske, men jeg må likevel sjekke. Jeg føler meg hele tiden så alene, og hvis det er et annet menneske med samme skjebne som meg, så kanskje vi kan klare å koke noe i hop for å bli frie. Slippe lidelsene. Sakte begynner jeg å gå framover mens en voksende følelse av at noen holder øye med meg blir sterkere.
Jeg går forsiktig mot skikkelsen. Oppfatter at det er en gutt. En vakker gutt. Håret er brunt, øynene blå, ansiktet smalt og vakkert. Huden ganske brun og ansiktet symmetrisk vakkert. Jeg gisper svakt etter luft i det han snur seg mot meg og blunker. Han kniper øynene sammen og myser. Det er som om at han ser på meg.

«Jeg vet du er her en plass,» mumler han. «Du vet at jeg kan komme til å se deg.»
Jeg stivner og blir stående helt stille. Det var noe merkelig med gutten. Noe som fikk meg til å grøsse. Noe som fikk kroppen - nei ikke kroppen min. Jeg kan ikke si kroppen min. Sjelen min til å grøsse. Gutten smilte, som om at han så ansiktet mitt, og snudde seg på hælene og begynte å gå mot messingporten. Jeg ble stående som et spørsmålstegn et øyeblikk, før jeg kjente bena mine bære meg fort over gresset og forbi noen gravsteiner for å nå gutten igjen. Jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde det, så ikke spør om det.

Gutten åpner forsiktig messingporten, og den knirker høyt og forferdelig. Jeg merker at han spente seg. Det forstår jeg godt. Den knirkingen der vekker faktisk de døde. Bokstavelig talt våkner vi sjeler hver gang det knirker i porten. Spesielt på natterstid. Den tida da vi minner mer om spøkelser.

Gutten smetter ut, men lukker ikke porten. Sikkert fordi den lager så stygge lyder. Jeg drar på smilebåndet og løpet etter ham ned til porten, men stanser og nøler med porten. Jeg blir stående der og tenke. Jeg som er et spøkelse kan ikke forlate kirkegården. Jeg kan, men det vil bare virke dumt. Da vil de som ønsker lettere kunne klare å skade meg. Jeg ville ikke kunne klare å flykte. Men samtidig sa sjelen min at jeg skulle gå etter ham. Det der hørtes faktisk dumt ut siden jeg er en sjel, men til mitt forsvar kan jeg ikke si hjerte, for jeg er ikke i noen kropp.

Etter et sekund til med nøling, og at gutten forsvinner rundt en sving bestemmer jeg meg. Jeg hopper over grensen som grenser til kirkegården og den normale verden og løper alt jeg makter etter ham. Det tar ikke lang tid før jeg tar innpå han og ser han løpe inn oppkjørselen til et stort hus. Jeg stanser og blir stående stille, før jeg sakte snur meg og går tilbake mot kirkegården. Jeg når svingen og kan se messingporten, men stanser. På bakken ligger det en lapp. Jeg blir stående å stirre på lappen en stund før jeg sakte bøyer meg ned og griper den.

Du vil kunne se henne om du utaler ordene riktig. Under en fullmåne må du utale andre ord du skal få hos meg da. Da kan jeg angripe. Hun vil ikke kunne slippe unna, men du må vite hvilken sjel du skal drepe. Dermed skal du se henne. Dra til kirkegården en stille høstkveld og si disse ord: Sher du, tuntu et halat pitä sinnua. Lukseni, halliuan nähdäk sinnua. Når du har uttalt dem, vil du kunne se henne. Deretter når alt er klart skal du utale en annen formel, en formel som vil gjøre at jeg skal kunne…”

Mer sto det ikke på lappen. En bit var revet vekk. Jeg blunket og ristet på hodet. Hvordan kunne noen finne på å prøve å drepe en sjel? Vi var fredelige, med mindre vi var i et stadige der vi hadde blitt myrdet, eller hadde en grunn til å bli på jorden. Jeg vet ikke hvorfor jeg ennå er her. Jeg har ikke fått fred. Er vel der det er et problem.

Mysterygirl   Nordland

 

    Eowyn262
Jeg begynte å grøsse allerede i første setning av denne delen xD "Man vet aldri om man våkner igjen når man sovner." Så utrolig vakkert og grøssende :D

"Gutten åpner forsiktig messingporten, og den knirker høyt og forferdelig. Jeg merker at han spente seg. Det forstår jeg godt. Den knirkingen der vekker faktisk de døde. Bokstavelig talt våkner vi sjeler hver gang det knirker i porten. Spesielt på natterstid."
Haha xD Så utrolig bra xD

"Sher du, tuntu et halat pitä sinnua. Lukseni, halliuan nähdäk sinnua. "
Det språket er så vakkert :3 <33

Jeg lurer på hvem han gutten er O.o Og hvem som har skrevet den lappen. Jeg vil ikke at noe skal skje med sjelen til Aspasie. Hun virker så uskyldig liksom ^^

Jeg skal skynde meg å lese mer :D For dette er utrolig bra! :D Jeg digger dette <33
Jeg har allerede trykket i hjel stemmeknappen min i min iver etter å gi deg masse stemmer :D
Stooor klem fra Therese :D <33

01/05/2010 18:33

 
    Mysterygirl
Hihi :D
Begynnelsen er meningen å være vakker og litt tankevekkende :D

MWAHAHA xD
Selvom historien er slik må den jo ha humor, vettu ;)

Jeg er glad du liker språket :D <33

Hihi, du finner ut hvem gutten er etterhvert :D

Haha, så koselig :D

Stoooooooor klem tilbake ^^ <3333333

01/05/2010 19:56

 
    Månestøv
Åja, begynnnelsen er vakker og tankevekkende.
Jeg er enig med Eowyn262 med det lille avsnittet av humor - utrolig bra! xD
Jeg liker også det språket, det er så nydelig... selv om betydningen av ordene kanskje ikke er det... *grøsse*

Jeg liker måten du forteller på. Det virker så ekte. Jeg lever meg inn i historien. :)

Jeg hopper videre med en gang.
- Månestøv

15/05/2010 22:56

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.