Sølvsjel - bursdagsgave til Eowyn262 Del 2

Plutselig er det noen som kommer. Personen kommer løpende i full fart og stanser mindre enn en meter fra meg og sperrer opp øynene. Jeg føler guttens blikk på meg, og er redd det kanskje er hans lapp, men han stirrer intenst på lappen. Jeg hever armen, og guttens blikk følger lappen. Et lettelsen sukk unnslipper meg og jeg senker armen igjen.
«Dra, vær så snill å dra,» hvisker jeg. «Du kan ikke få denne lappen.»

Gutten stirrer på lappen, og jeg er redd det kanskje kan være en spøkelsesmorder. Men det finnes ikke. Spøkelsesmordere finnes ikke, og de andre sjelene jeg har snakket med, har aldri nevnt noe om at det finnes magis som kan drepe sjeler. Dermed blir jeg bare stående stille og betrakte gutten. Han rister på hodet og snur seg. Sakte begynner han å gå tilbake mot huset sitt. Jeg puster ut, men brått snur han seg, og før jeg rekker å reagere kjenner jeg varmen hans og kjenner at lappen forsvinner ut av hendene mine. Så løper gutten igjen og er borte.

Jeg blir stående å nøle igjen, og det ender med at jeg setter meg midt på veien og bare sitter der og tenker. Jeg bryr meg ikke om bilen som kjører på meg. Jeg merker ikke mye, bare lufttrykket. Hadde jeg vært en person ville jeg ikke sett ut nå. Et makabert bilde dukker opp i hodet mitt. Jeg ser hvordan kroppen min ville blitt knust. Bilen treffer meg i høyre skulder med en stor kraft som slår i beinet og sender meg rett i asfalten. Så kommer et dekk og treffer kroppen min. tyngden og kraften skviser innvollene mine og får huden til å sprekke. Dermed begynner blodet å pumpe og innvollene mine glinser i det de kommer tytende ut.

Jeg humrer for meg selv og vet at kroppen min ble knust, og at jeg da ville vært død. Den døden ville kanskje ha vært mer skånsom. Jeg ville kanskje ha fått fred etter hvert.
Tanken kommer som et lyn i meg og får meg til å reise meg. Jeg ser bortover veien der gutten forsvant. Jeg eier ikke tidsbegrep, men jeg vet at det er natt. Som en skygge- ok jeg er en skygge- løper eller kan kanskje heller si glir jeg bortover veien. Jeg kan kjenne hjerte mitt hamre og det er i grunnen rart, for jeg har ikke hjerte.

Jeg kommer ned til huset der gutten forsvant først. Jeg blir stående å se på det. Alle lysene er slukket. Det er stort, og minner om et slikt hus man ser på/ i en spøkelsesfilm. Noe liknende en herregård. I alléfall ut fra det jeg har hørt spøkelser fortelle meg. jeg smiler og lukker øynene. Lar meg selv- nå sier jeg meg selv siden jeg er en sjel- føle etter gutten. Jeg merker noe, og følelsen får meg til å ville gråte. Hadde jeg vært et menneske, ville jeg blitt varm innvendig og hjertet mitt hadde hamret vilt.

Det er i grunnen noe jeg savner. De menneskelige følelsene. Hvordan kroppen min reagerte i kontakt med gutter.  Jeg trekker pusten dypt. Der gjorde jeg det igjen. Tenker menneskelig. Jeg har ikke en gang behov for å puste. Jeg lever samtidig som jeg ikke lever.
Ok hvor var jeg. Ah, jeg trakk liksom pusten dypt og begynner å gå mot huset. Jeg beveger meg med myke og lette bevegelser og gleder meg litt.

Forsiktig går jeg gjennom veggen til huset. Lukten av mennesker er sterk og jeg blir dratt mot et rom i andre etasje. Fort kommer jeg meg opp trappene og glir igjennom en vegg og inn på et mørkt rom.

Det er stort og i en seng ligger et menneske. Jeg glir bort til sengen og bøyer meg over den liggende skikkelsen. Det er en skikkelse jeg kjenner igjen. Gutten med det vakre ansiktet. Hjertet mitt hopper over et slag og jeg kjenner en stikkende lengsel i brystet. Dette er følelser jeg aldri hadde før. Jeg bøyer meg nærmere gutten for å studere ansiktet hans. Jeg liker den jevne pusten. Den er som musikk i ørene mine. Jeg kan ikke dy meg og løfter en hånd og fører den mot gutten nydelige ansikt. Pusten hans blir ujevn og han sperrer brått opp øynene og stirrer rett på meg.

Jeg stirrer tilbake på han. Han kan ikke se meg, men jeg har likevel en følelse av at noen holder øye med meg. Jeg kjenner det gå et langt grøss gjennom kroppen min, og jeg  klarer ikke ta blikket vekk fra gutten. Han setter seg opp i sengen og stirrer fremdeles på meg. De blå øynene speiler hans vakre sjel. Sjel er noe magisk, en ting som meg. Vi kommer inn i en kropp, velger å styre den. Den blir vår vert.

Jeg blunker og ser spørrende på gutten. Jeg merker meg at jeg holder pusten, men det har fremdeles ikke noe å si. Jeg slipper pusten sakte ut. Gutten legger hodet på skakke og strekker en hånd mot meg. Jeg åpner øynene og skal til å rygge, men så kommer jeg på at han ikke kan se meg. Dermed blir jeg stående stille. Kjenner varmen fra fingrene hans i det dem berører sjelen min. Berører meg.

Likevel hender det noe rart. Varmen i fingrene hans går ikke rett igjennom kroppen min. De stryker nedover kinnet mitt og ned mot haken. Følger linjene til ansiktet mitt, ikke lenger ut, ikke inni meg. Nøyaktig kanten, som om at jeg skulle vært et menneske. Et smil brer seg over guttens lepper og han trekker hånden til seg. Jeg går automatisk et skritt nærmere og blunker i sjokk. Gutten ser ned på hånden sin. Gransker den, før han fokuserer på meg igjen. Nå er jeg usikker på om han ser meg, eller ikke. Jeg rygger et skritt bak, men han ser ikke ut til å merke det. Han ser bare forundret på hånden sin, før han legger seg bakover i sengen sin og lukker øynene.

Jeg legger hodet på skakke og blunker. Han merket meg nok. De fleste merker min forheksede sjel. Det var derfor jeg døde. Fordi jeg var redd noen av de jeg var glad i skulle komme til å bli skadet. Dessverre var jeg ikke rask, eller sterk nok den gang. En sjel ble ødelagt. En gutt. Det er noe jeg ikke er klar for å snakke om enda. Jeg knuste ham.

Gutten sukker og river meg ut av tankene mine. Jeg blunker og stirrer på ham. Øynene er lukket, ansiktet vakkert med håret som ser svart ut liggende flytende som om at det er i vann utover puten og i munnvikene skjuler verdens vakreste og mest mystiske smil seg. Jeg blunker på nytt og går helt bort til sengen hans. Nølende for ikke å vekke ham. Jeg kjenner på nytt den merkelige og menneskelige følelsen jeg ikke vil, eller skal føle slå innover meg igjen. Jeg vil at han skal stryke ansiktet mitt. Vil at han skal røre ved meg. Jeg finner ikke det dekkende ordet for følelsen. Den er merkelig. Hjertet jeg ikke har slår fort og hardt i brystet mitt, blodet jeg ikke har bruser i årene mine og pusten min kommer i små gisp. Ikke forstår jeg hvorfor. Likevel kan jeg ikke dy meg. Jeg lar en hånd stryke over det myke kinnene hans. Fryder meg over følelsen av ham mellom mine isende kalde fingre.

«Du er isende kald,» mumler han og vrir på seg. Jeg sperrer opp øynene og hopper unna, i det stemmen hans flerrer luften. Redselen bølger igjennom meg. Han gjør ikke noe. Blir bare liggende stille. Jeg går bort til ham igjen og ser ned i det sovende ansiktet.
«Det der var dårlig gjort,» hvisker jeg dempet.
«Det synes jeg også,» svarer en silkemyk kvinnestemme. Jeg stivner og ser meg redd rundt. Det er ikke noe, eller noen her, men jeg vet om personen. Jeg vet om den type skapninger. Skapninger fra bøker og historier. De skapningene som er onde, og suger blod. Blodsugere. Vampyrer som du kan tro de er men egentlig er de ikke som vampyrer. Det finnes ikke en gang et lite slektskap mellom dem en gang.  Disse er mye verre. Dette er Sjel-eterne.

Mysterygirl   Nordland

 

    Eowyn262
"Bilen treffer meg i høyre skulder med en stor kraft som slår i beinet og sender meg rett i asfalten. Så kommer et dekk og treffer kroppen min. tyngden og kraften skviser innvollene mine og får huden til å sprekke. Dermed begynner blodet å pumpe og innvollene mine glinser i det de kommer tytende ut. "
Det der så jeg sånn skikkelig for meg. Jeg ble nesten litt kvalm når jeg leste det xD

"Jeg kan kjenne hjerte mitt hamre og det er i grunnen rart, for jeg har ikke hjerte."
Det er litt morsomt slik du skriver teksten med de tankene hennes og det at hun ikke har en kropp og innvoller og slikt. Det gjør teksten liksom mer levende og jeg synes også det gir et klarere bilde av Aspasie :D

Sjel-eterne hørtes utrolig creepy ut! O.O Vil ikke møte dem på en mørk kveld liksom O.o

Det var litt søtt at han gutten strøk henne over kinnet og liksom merket at hun var tilstedet ^^ Tar jeg feil hvis jeg tipper at han er spesiell?

Jeg kan nesten ikke vente med å lese hva som vil skje med Aspasie nå O.o Vil hun unnslippe Sjel-eteren? Hva vil skje? Hva med gutten og den mystiske lappen?
Jeg bare digger denne serien :D Du er jo så utrolig flink til å skrive! :D <33
Stooor stemme og klem fra Therese :D <333

01/05/2010 19:41

 
    Mysterygirl
JEg tror bestandig jeg har hatt det i meg at jeg kan skrive grotesk (a) Jeg synes det er kjempemoro og klarer ikke la vær og overdrive når jeg først skal skrive grotesk (a) Men slik jeg ser det nå, har jeg jo gjort jobben min der ;D

Jeg er jo nødt til å gjøre slikt, for å få det mest mulig troverdig ;) For hun må liksom være synelig for folk, selvom hun ikke er det. ;P

Believe me, du vil ikke møte det på en mørk kveld! (6)

Hvem vet om han er spesiell? :P

Du finner jo ut når du får mer ;D
Jeg er kjempeglad fr at du likte dette :D

Stooor klem tilbake :D<3333333


01/05/2010 20:00

 
    Månestøv
Haha, du er flink til å skrive grotesk, ja. Og... av en eller annen underlig grunn liker jeg det. x)

Den kvinnen er skikkelig ekkel, og jeg håper de to får en slutt på henne. Jeg begynner å huske litt fra "Død og kjærlighet" nå. Du har forberedet denne serien en del merker jeg og jeg liker tittelen bedre som den er nå. Den er veldig tankevekkende. :)

Jeg lurer på hva som er meningen med den lappen og hva en sølvsjel er. Det fikk jeg aldri svar på. O_o

- Månestøv

15/05/2010 23:10

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.