Sølvsjel - bursdagsgave til Eowyn262 Del 3

Jeg kan kjenne et langt grøss gå igjennom kroppen, og jeg kommer meg unna gutten, som sperrer opp øynene og setter seg opp i sengen. Han stirrer vilt framfor seg og ser skrekkslagen ut. Døren til rommet hans flyger opp og inn kommer en kvinne. Hun har grått hår, blek hud, blodrøde lepper og mørke øyne. Leppene drar seg opp i et grusomt snerr som viser et par hvite tenner.
«Kom deg vekk fra ham,» snerrer hun.
«Hva da?» gisper gutten.
«En ond skapning. Si ordene jeg sier, og du vil få se en ekkel ting. Du vil få se en djevel,» knurrer hun.
«Bestemor, slikt tull finnes ikke,»

«Du skulle bare visst,» mumler hun rasende og stirrer på meg. Jeg kan kjenne nakkehårende mine reise seg. Jeg blir kald innvendig og rister på hodet mitt. Redselen skyller igjennom meg, og jeg rygger.
«Du slipper ikke unna, ditt utkast. Du er dødsdømt det vet du, og det til tross for at du er død,»
«Jeg er i det minste ikke ond,» hvisker jeg spakt.
«Du er verre en djevelen,» spytter kvinnen. Hun retter en hånd mot meg og begynner å messe fram en formel. Jeg vet at dette er en dødsformel, og ikke bare det, men en formel som vil vise meg for verden, og som vil ødelegge sjelen, og alt liv rundt. Hun vil komme til å drepe gutten, om ikke jeg gjør noe, eller kommer meg ut av huset. Jeg kan ikke la henne drepe gutten. Det er rett og slett umenneskelig. Jeg tenker, eller mener ikke det fordi at jeg er umenneskelig, eller hvordan jeg kan forklare det. Alt jeg vet er at det er noe menneskelig med sjelen min akkurat nå. For jeg vet at å bruke en dødsformel med gutten til stede er feil.

 Gutten rister på hodet og ser mot meg. Det er noe i blikket hans som skremmer meg, før han retter blikket mot bestemoren igjen.
«Bestemor, se på meg,» hvisker han. Kvinnen blunker og vender sakte hodet mot gutten. Jeg utnytter sjansen han gir meg. fort virvler jeg rundt og forsvinner igjennom veggen. Kald natteluft slår mot meg, og jeg er i fritt fall.  Lufttrykket truer med å rive meg i filler mens jeg faller. Bakken kommer nærmere og nærmere, og hadde det ikke vært for at jeg visste jeg ikke kunne dø av å treffe bakken, ville jeg vært liveredd nå, men jeg er ikke redd. Jeg bekymrer meg ikke.

Jeg traff bakken med et splatt også var alt over. Jeg reiser meg og rister på hodet. Sjelen, nei kroppen sjelen min verker. Jeg hater å fortelle slik som situasjonen er nå. Men jeg er nødt. Jeg reiste meg som sagt og så meg rundt. Huset er høyt og skummelt bak meg, bak huset er hagen stor og nydelig. Nydelig er feil ord, et mer riktig ord er skremmende. Jeg blunker i sjokk og begynner å løpe. Jeg kan ikke la dette merkelige kvinnemenneske se meg. Hun vil drepe meg og gutten. Det kan jeg ikke bare godta. Jeg må holde gutten trygg.

Jeg kan føle at noen holder øye med meg mens jeg løper min vei. Jeg flykter rundt huset, må kjempe meg mellom noen rosetrær. De er visne og gamle. Men tornene stikker ennå, og jeg kan føle det. Smerten mens jeg løper. Jeg er ikke bare en sjel. Jeg er sjelen. Ikke en vanlig sjel, ikke en gang ei sjel, jeg er et gjenferd, men et gjenferd er sjelen til et menneske. Dette er merkelig å tenke på, men slik er jeg. Her flykter jeg for harde livet igjennom et kratt av rosebusker, og likevel tenker jeg dumt.

Jeg kommer meg ut foran huset, og tør ikke se meg tilbake. Jeg kan føle det onde blikket i nakken mens jeg løper. Jeg spinner ut oppkjørselen og løper videre. Fort og røft. Jeg løper og løper. Bena bærer meg rundt svingen, videre inn den nydelige messingporten og oppover. Jeg løper forbi min egen gravstein og løper uten å respektere de andre sine behov for hvile. For evig hvile. Det er ikke sant. Ikke alle får føle evig hvile. Bare de sjelløse.

Stien er som en korketrekker opp den lille bakken og jeg ser det store gapende hullet der den forrige porten var. Jeg vet at jeg vil komme til å få svi for det gapende hullet. Det er rart de ikke har fått en ny port etter at jeg krasjet i den. Eller det var nærkamp mellom meg og en stygging. Jeg ble slynget rett i porten, og skulle teoretisk sett ha dødd, men siden jeg er sterk – nå skryter jeg mye – så overlevde jeg, og greide å flykte.

Jeg stanser brått og stirrer på kirken. Den er høy og tårnet mot sky. Skyggene den kaster er skremmende. Jeg kjenner jeg grøsser og legger hodet på skakke. Jeg blunker og rygger bakover, mens jeg rister på hodet, og vet at munnen min er halvåpen. Jeg kan se meg selv for meg. Som et menneske i en skrekkfilm. Der kråken flyger vekk fra taket, og jeg stirrer på den med et skremt blikk. Regnet begynner å slå ned i meg, og snart klistrer mitt brune vakre hår seg inntil ansiktet mitt.

Jeg river meg ut av tankegangen og snurrer rundt og løper. Jeg stanser ikke før jeg er ved gravsteinen min. Der tar tårene til å strømme av en eller annen merkelig grunn. Jeg rister på hodet og faller framover og lander i bakken med hodet. Jeg aner ikke hvorfor jeg gråter. Alt jeg forstår er at det er min egen feil. At jeg ikke er smart. Jeg føler meg bare dum, og jeg vet til min store skrekk at det er meg.

* * *

Jeg gråt hele natten, og jeg følte meg alt for jævlig da jeg valgte å se solen stige og en ny dag skapes. Solen stiger og lyset den kaster utover den fredfulle kirkegården minner bare om håp og lys. Nei det gjør den ikke. Den sårer. Jeg får ikke nattens hendelse ut av hodet. Hvordan gutten var. Han var så nydelig. Så fantastisk. Hvert trekk av ansiktet hans er prentet inn i hodet mitt.

«Du led, ikke sant?» Spør en myk og varm stemme. Jeg løfter hodet og ser rett inn i guttens vakre øyne. Han står og ser på meg.
«Kan du se meg?» gisper jeg. Gutten blunker og smiler, før han legger en hånd på gravsteinen og betrakter bildet av meg.
«Du må hvile. Du har vel fred? Skulle ønske jeg fikk snakket med deg..»
«Snakke med meg?»
«Ja, deg,» svarer han plutselig. «Skulle ønske du levde, vesla.»

Jeg blir varm innvendig, men forstår ikke hvorfor han svarer. Han stryker en finger over steinen. Den beveger seg forsiktig og lett. Måten han beveger den på sender en iling igjennom kroppen min. Jeg hiver etter luft og vrir på meg.
«All the things she said, running throug my head,» sier han plutselig og vender hodet mot meg. Solen lyser opp det smale ansiktet. Det er et spørrende utrykk i de blåe øynene hans og i munnviken er det vakre smilet hans.

«Hva mener du?» gisper jeg og klarer ikke stanse meg selv. Jeg løfter hodet og går bort til han. Pusten min er lav, og jeg er helt varm. «Ikke lyg,» sier jeg dempet og stryker en kald hånd over kinnet hans. «Kan du se meg, eller ikke?»
 «Nei, jeg kan ikke det,» svarer han lav og ser usikkert på meg.
«Men du kan høre meg?» spør jeg overrasket.
«Nei, eller jo, eller.. Jeg vet ikke..» Sier han og holder blikket mitt. Jeg legger hode på skakke og han retter seg opp og retter en hånd mot meg. «Men jeg tror jeg kan føle deg. Det var deg i natt?»
«Kanskje,»
«Vær så snill å fortell meg sannheten. Jeg trenger å vite. Vær så snill.»
«Hva mener du?»
«Du var hos meg i natt.»
«Ja, jeg var det.»

«Kom til meg i natt. Vær så snill,» utbryter han og jeg kjenner plutselig den varme hånden hans stryke over kinnet mitt. «Jeg kan føle deg.»
«Wah?!»
«Du kjennes så kald, men samtidig så varm. Jeg ønsker å se deg,» hvisker han ømt. Jeg blir helt varm innvendig. Fort og brått er han ved min side. Et varmt smil lyser opp ansiktet hans og han legger armene rundt meg. Ganske så merkelig, siden jeg er usynelig. «Du er så.. så.. eh..»

«Simon?!» Ropet kommer bærende over kirkegården, og tvinger gutten til å slippe meg. Samtidig så det har en vond virkning på meg. Det får meg til å krympe meg. Det er som om at gutten merker dette. Han tar meg inn i armene sine igjen og holder meg tett inntil den varme menneskelige kroppen.
«SIMON!» Brølet er fylt av raseri. Jeg gisper etter luft.
«Er det noe galt?» Spør han ganske uskyldig.
«Det i natt…»

«Åh..» Han stønner og slipper meg. «Da kommer du ikke i natt?»
Utrykket i øynene hans forandrer seg. De går fra skinnende til såret og triste.  Dette smerter meg, og jeg hører min egen skjelvende stemme svare: «Jo, jeg kommer nok.»
«Du behøver ikke om du ikke vil da.»
«Kanskje, kanskje ikke..»
«SIMON!»

«Nå bør jeg gå, men jeg håper jeg ser deg snart igjen.» Hvisker han og stryker meg over kinnet, før han med et sukk løper av gårde. Jeg blir stående der som et spørsmålstegn og stirre etter ham. Jeg trakk pusten dypt i det jeg dumpet ned på gresset. Allerede da vet jeg hva jeg kommer til å gjøre. Jeg har aldri hatt slike menneskelige følelser før, og det gjør vondt.

Mysterygirl   Nordland

 

    Eowyn262
"men siden jeg er sterk – nå skryter jeg mye – så overlevde jeg, og greide å flykte."
Hahaha xD
Jeg lurer på hvem "styggingen" var som slynget henne inni den porten O.o

Stakkars Aspasie O.o Jeg lurer virkelig på hva som skjedde med henne da hun levde for at hun blir hjemsøkt slik av mareritt og minner. Stakkars, hun kan vel umulig ha fortjent noe slikt? O.o

Men han gutten virker skikkelig hyggelig da :D Søtt at han legger armen rundt henne og sånt ^^ Jeg håper nesten at han vil bli en sjel som henne så de kan være sammen xD

Jeg virkelig se for meg alt som skjer i denne serien :D Skrivingen din er helt utrolig.
Beskrivelsene <33
Handlingen <33
Personene <33

Gigantisk stemme og klem fra Therese som gleder seg til å lese mer :D <33

01/05/2010 19:59

 
    Månestøv
Tihi, den setningen Eowyn kommenterte er ekstremt komisk. xD
Jeg elsker at du putter inn en del humor. Da blir det liksom aldri kjedelig. ^^

Jeg vet litt hva som vil skje, tror jeg. I alle fall, hvem gutten er, hvis du ikke har endret på det. Velvel, men ikke hvem sjel-eteren egntlig er og hvorfor hun er ute etter Aspasie.

Kanskje en sølvsjel er en som kan ha menneskelig følelser. Men det må være mer, ikke sant? Det gleder jeg meg til å finne ut. :)

Du skriver helt utrolig! :D
- Månestøv

22/05/2010 22:49

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.