Sølvsjel - bursdagsgave til Eowyn262 Del 4

Likevel klarer jeg å overse den grusomme smerten og trekker pusten dypt. Jeg må bare se ham igjen. Hvorfor forstår ikke jeg selv, men kanskje, kanskje noe kan skje.

* * *

Jeg sniker meg langs veien. Bena mine er lette under meg. Det kjennes ut som om at jeg svever. Vel i teorien gjør jeg vel egentlig det. Jeg kan aldri komme til å glemme at jeg er et spøkelse. Jeg er en sjel. Min oppgave er å skape fred og harmoni.
Et blad faller ned på veien framfor meg, og minner meg på at det er høst. Høsten er en nydelig årstid. Den tiden skogen er et fargekart, og den tiden rett før vinteren, og etter vinteren vil man se livet. Høsten er en trist årstid. Stemningen er jo vakker, men dempet. Skogen vet den vil møte en hard og urokkelig kulde og motstand. Jeg blir ikke så mye preget av stemningen, jeg blir preget av minnene mine.

 Jeg kommer fram til huset og nøler. Det kan være en felle som er satt opp for meg. Laget for at jeg skal bli drept.
Du skal ikke gjøre det. Det mener du ikke?! Skriker plutselig en stemme inni meg.
Jo, men tenk på gutten. Han kan bli såret om du ikke dukker opp, hvisker en annen stemme rolig.
Du kan miste livet ditt om du går inn der. Tenk på bestemoren hans.
Tenk på varmen hans. Du er allerede død. Hun kan ikke skade deg mye. Du er en sjel. En magisk ting. Du er uslåelig vakker.
Men om du er vakker, eller ei har ikke noe å si. Du vil vel leve?
Men blir du drept, vil du endelig få slippe unna tyrannen som jakter på deg. Eller som jaktet på deg. Du vil få fred.
Er det ikke bedre å kjempe for å få fred?
Du kan endelig få sjansen til å finne-
«Nå kan dere holde kjeft?!» hveser jeg. Begge de innvendige stemmene tier og jeg drar på smilebåndet. Jeg vet jo allerede at jeg vil se gutten igjen. Jeg vil se det uslåelig vakre smilet hans. Jeg føler meg varm innvendig hver gang jeg tenker på ham. Jeg vet at jeg vil til ham. Koste hva det koste vil. Jeg blunker og bestemt svever jeg mot huset.

Hadde jeg vært menneske, ville hjertet mitt ha hamret vilt og hardt i brystet mitt, men det gjør det altså ikke nå. Det er helt død. Det er jo ikke rart. Selvsagt er det ikke rart, når man vet at jeg ikke er menneske lenger.
Jeg kommer opp på trappen til huset. Nøler litt før jeg glir inn. Jeg svever rett fram og sakte opp trappen. Pusten min er dempet og jeg svever bortover en liten korridor. En dør står på gløtt. Jeg stanser med den og ser inn.
«Jeg kan lukte deg,» hveser stemmen der inne. «Hvis ikke du kommer deg ut av huset mitt, skal jeg puste menneskelukt på deg slik at du kreperer.»

Jeg kjenner igjen stemmen til guttens dumme bestemor, og det hun sier nå, er bare helt latterlig. Jeg legger en hånd over munnen og kveler et latterhikst.
Plutselig er det noen som griper tak i meg. En hånd blir lagt over munnen min, og jeg kan kjenne at jeg blir presset inntil en myk og varm kropp. Sakte blir jeg dratt bakover og inn en dør.

Det er i grunnen rart at noen kunne klare og gjøre noe slikt på meg. Jeg er jo tross alt usynelig. Personen som holder rundt meg, holder meg med stor forsiktighet. Jeg merker meg det, mans vi rygger inn døren. Den blir lukket forsiktig bak meg. Personen som holder rundt meg slipper taket i meg. Jeg virvler rundt og ser rett inn i guttens nydelige ansikt. Et lite gisp farer over leppene mine, og jeg blir helt varm innvendig. Gutten betrakter meg med et utrolig varmt blikk. Jeg rygger et steg unna ham. Han er så varm. Blikket hans brenner meg.
«Jeg visste du ville komme,» hvisker han varmt.
«Men hvordan?»

«Jeg kan se deg nå. Jeg framsa en formel på en papirbit. Nå kan jeg se deg og om jeg kan få si det, er du nydelig,» hvisker han og tar et steg nærmere meg. «Jeg eier ikke ord, men..?» Han ser spørrende på meg.
«Hva mener du?»
«Du er så mye vakrere enn slik bestefar beskrev deg,» sier han med følsom stemme. Jeg rykker til og stirrer på ham. Hvem var gutten sin bestefar? Et blikk på ansiktet han, og et ansikt dukket opp i hodet på meg. En gutt med smalt ansikt, brunt hår og brune øyne. Han minnet litt om gutten jeg så på nå. Kunne hans bestefar være gutten som hadde forsøkt å redde meg? Jeg blunker og minnene strømmer på.

«Du vil aldri slippe unna,» Hun beveget seg med stor hurtighet. Det hvite håret danset om skuldrene hennes og de mørke øynene hvilte på ei jente. Den bleke huden hennes skinte i det svake sollyset og de røde leppene var trukket opp i et ondskapsfullt glis. Jenten hun fulgte med blikket var vakker. Ansiktet var avlangt og symmetrisk, leppene smale og som oftest pleide de å være krummet opp i et smil. Håret var langt og brunt og rammet inn ansiktet. Øynene var grønne og rundt pupillene hadde hun en ring av sølv. Ringen av sølv tilhørte ikke jenten. De tilhørte meg. Jeg var jenten. Jeg var annerledes. Jeg var ikke som andre jenter. Jeg hadde en synelig sjel. En aura av lys rundt meg.

«Jeg skal drepe deg ditt beist,» hveste kvinnen med det hvite håret. Jeg grøsset. Alle tenkte på hennes om en vampyr. Ikke jeg. Hun var ikke vampyr.
«Hun er ikke noe beist,» sa en stemme fra skogen. En gutt kom med myke bevegelser mellom trærne. Han var høy, hadde brunt hår og brune øyne. Jeg likte ham.
«Du våger ikke, gutt,» freste kvinnen. Jeg stirret på ham. Jeg var redd han kunne komme til å skade seg selv, om ikke jeg stanset ham nå.

«Bli der, Theodor,» gispet jeg. Gutten stirret på meg og blunket før han begynte å gå nedover mot meg. Kvinnen freste og jeg kunne nærmest se nakkehårende hennes reise seg. Leppene hennes skilte seg, og de hvite tennene kom til syne. Jeg grøsset med tanken på at de kanskje skar seg inn i huden på meg.
«Theodor, bli!» Befalte jeg, men han bare ignorerte meg. Jeg så kvinnene begynne å bevege seg mot ham med myke bevegelser. Bevegde seg som en katt.
«NEEEI,» skrek jeg og hoppet framover i det hun tok sats og hoppet mot Theodor. Jeg kom inn mellom dem, og tennene hennes skar seg inn i skulderen min.

«Er det noe galt?» Spør en varm stemme i det fjerne. Jeg blir rykket tilbake til nåtiden og ser spørrende på gutten.
«Hva heter du egentlig?» Hvisker jeg for å unngå dette emnet.
«Simon,» sier han med et smil om munnen. Jeg blunker og smaker på navnet i tankene. Det er nydelig. Slik han er. «Hva heter du da?»
«Jeg ble kalt Aspasie som betyr sjelevandrer av mine foreldre og de som var troende, men mitt egentlige navn var Daniella. Men jeg ble kalt for Dea av mine venner.» Svarer jeg fort og smiler.
Simon blunker og ser granskende på meg.
«Hvor gammel er du?»

«Jeg er nærmere sytten.» Svarer jeg dempet og ser vekk. Jeg lar blikket gli ned i gulvet.
«Ok, da er vi jo close.» Han smiler bredt og legger en arm under haken på meg og løfter ansiktet mitt litt opp. Øynene hans låser seg i mine, og tar pusten fra meg. «Jeg har aldri betraktet, eller sett en sjel før. Du, du er.. Jeg eier ikke ord for hvor spesiell og nydelig du er.»
«Det er bare noe du sier,» hvisker jeg tilbake, og kjenner hvordan hjertet mitt slår. Jeg skal teoretisk sett ikke kjenne det, men nå slår det vilt. Som tusener av hester i vill galopp over en slette.

«Vet du hva?» Han gransker meg med et varmt blikk. «Det er bare noe jeg sier. Det er bare ord som kommer ut av min munn, men det er ord som jeg mener. Jeg vet ikke hva det er som hender, men det er noe. Noe ved deg som gjør deg verdt å bli kjent med.»
«Dine ord smigrer meg,» hvisket jeg hest. Jeg fikk alltid skryt når jeg var menneske om at jeg var ganske godt oppdratt og ikke minst høflig. Jeg var nydelig, og mamma og pappa ville bestandig finne den rette til meg. Siden jeg hadde synelig sjel, ville jeg være spesiell. Selv om vår familie var passe høyt på strå, og vi var ikke fattige, ville vi kunne komme til topps nå. Familien kunne bli rik på meg. Søsteren og broren min for rundt og skrøt av at de hadde en mager i familien. Den yngste søsteren i familien ville ikke bli giftet bort før hun var nærmere atten. Det var dette som hadde fått den hvithårende kvinnen til å begynne å jakte.

«Hva er det du tenker på?» Hvisker Simon og legger en arm om den ene skulderen på meg.
«Fortiden,» svarer jeg sakte.
«Du var høyt elsket.»
«Nei, det vil jeg ikke påstå.» Jeg blunker og vet at jeg lyver. Jeg var høyt elsket. Jeg var magisk. Jeg hadde en sjel som man kunne se i øynene mine. Jeg kunne aldri lyve egentlig. Det sto ikke i min natur. Jeg tror Simon merket akkurat det.
«Du var det,» sier han ømt. Jeg blunker og han smiler. «Du kan ikke lyve for meg. Du er en god sjel. Jeg vet det.»

Jeg kan kjenne pusten hans mot ansiktet mitt. «Kan jeg kysse deg?»
«Eh?!»
«Da tar jeg meg den frihet,» humrer han og puster meg varmt inn i ansiktet.
«Ingen sjeler er gode,» hveser en stemme utenfor romdøren. Jeg stivner og Simon sitt ansiktsuttrykk stivner. Han vrir på hodet og stirrer mot døren, og drar meg tett inntil kroppen sin.
«Simon?»

«Ja?!» Stemmen hans skjelver. Dette gjør at jeg føler meg ille til motet. Jeg krymper meg, og Simon drar meg tetter inntil kroppen sin. Jeg kjenner hans varme og hadde jeg ikke vært redd, hadde jeg nok smeltet.
«Du har sjelen hos deg igjen. Nå gjør du best i å gi henne til meg.»
«Det er ingen her,» svarer Simon sakte og jeg merker at han skjelver. Dette skremmer meg noe helt ekstremt.
«Da kommer jeg bare inn,» freser bestemoren på ytersiden av døren, og jeg ser at hun tar i håndtaket. Det blir sakte trykket ned, og døren begynner å gli opp.

Mysterygirl   Nordland

 

    Eowyn262
"«Theodor, bli!» "
Haha xD Det virker som om hun snakket til en eller annen hund xD Stakkars Theodor xD

Oi O.o Jeg visste ikke at Aspasie hadde tre navn O.o Daniella, Dea og Aspasie. Det var veldig vakre navn da :D Og Simon var et nydelig navn til han gutten :D

"«Kan jeg kysse deg?»
«Eh?!»
«Da tar jeg meg den frihet,» "
Hahaha xD Simon er visst litt av en gentleman xD

*veldig irritert på bestemoren* Hvorfor må hun ødelegge hele tida? Hun er vel sikkert sjalu fordi bestefaren til Simon var glad i Aspasie.

Gigantisk stemme og klem fra Therese som skynder seg å lese neste del! :D <33

01/05/2010 20:57

 
    Månestøv
Usj, jeg liker ikke den bestemoren jeg heller. *skule stygt*

Haha, jeg liker all den humoren du putter inn. Det er morsomt, og jeg kan aldri la være å smile når jeg leser. Plent umulig. ^^
Selv om alt sammen noen ganger er skikkelig trist, får jeg en god følelse når jeg leser. Det må finnes en løsning, jeg bare vet det!

Om det har gått noen dager fra sist gang jeg leste, har jeg ingen problemer med å gli inn i handlingen igjen. Jeg husker hvor jeg stoppet og hvor jeg skall begynne. Det er som en film man trykker på pause en gang i blant. Skjønt det er nokså vanskelig å få seg til å trykke da... alt for spennende. :P

- Månestøv

31/05/2010 19:35

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.