Sølvsjel - bursdagsgave til Eowyn262 Del 5

«Jeg, jeg, åh, Dea,» Hvisker Simon.
«Jeg kan stikke av,» hvisker jeg og kjenner en trykkende smerte der hjertet mitt skulle ha vært. Jeg merker Simon sitt hjerte slå. Redselen min gjør meg oppmerksom på spenningen i luften.
«Nei, du får ikke dra alene. La oss dra sammen,» sier han uten å slippe taket i meg.
«Det er for farlig,» hvisker jeg lavt og prøver å komme meg ut av grepet hans.

«Nei,» svarer han dempet og drar meg hardt inntil kroppen sin. «jeg drar sammen med deg.»

Jeg rister kraftig på hodet og vrir meg ut av grepet hans. Sakte rygger jeg mot vinduet mens jeg rister på hodet. Hjertet mitt hamrer vilt i brystet mitt. Jeg kjente salte tårer presse på. Tårer?! Det er ikke meg. Jeg kan ikke gråte.
Det er ikke mulig, du kan ikke gråte. Ikke her, ikke nå! Sier plutselig en stemme inni meg.
Det er ikke rettferdig at du gråter, hvisker en annen. Nå begynner det igjen. Nå vil sikkert de indre stemmene mine krangle med meg igjen. Det gjør jo saken mye mye bedre.
Jeg holder ikke ut denne smerten. Du eller vi skal ikke føle slikt,
Dette er ikke rettferdig. Ta ham med!
Hvorfor skal han ikke være med?
Jeg vet ikke. Det er hun som nekter nå…

Jeg trekker pusten dypt og rister på hodet. Jeg kan ikke risikere at han blir utsatt for farer. Jeg trekker pusten dypt og rygger bakover og igjennom veggen. Dette er andre gangen jeg faller. Dette er andre gangen jeg kjemper meg vekk herfra. Jeg kommer ennå ikke over at Simon er glad i meg. Det er ikke mulig. Ingen kan være glad i meg. Jeg er en stygg sjel.
Mens jeg løper bak huset igjen. Begynner mine indre stemmer å diskutere igjen.
Hvorfor løper du fra ham?
Du mener ikke alvor? Du mener vel ikke at du er stygg?
Hun kan ikke mene det. Ingen sjel er stygg. INGEN!
Hør hennes hjerte, hun er ikke som andre sjeler.
Nei har du ikke merket det ennå? Hun er en sølvsjel.
Sølvsjel?

Nå stanser jeg opp. Jeg forstår ikke hva det er slags diskusjon som foregår. Jeg vil høre hva stemmene sier, men nå velger de å holde kjeft. Jeg trekker pusten dypt og begynner å løpe mot utgangen, for så å dra mot kirkegården.
Plutselig er han over meg igjen. Han griper tak i håndleddet mitt og løper. Han holder fast i meg. Jeg har ingenting jeg kan si. Ingenting jeg kan gjøre. Han bare løper og løper. Drar meg ut porten og bort til en bil.
«Jeg kan ikke la deg dra alene,» hvisker han og setter meg inn i forsetet. Han smeller døren igjen og løper rundt til andre siden.

«Simon, du kan bare våge deg å gjøre dèt!» skriker bestemoren hans. Jeg kan høre angsten i stemmen hennes.
«Det er best!»
«Da drep-» Simon setter seg inn i bilen og den rasende stemmen hennes forsvinner i det bildøren blir smelt igjen.
Simon stryker meg forsiktig over hånden før han starter bilen. Jeg ser på ansiktet hans. Øynene er blanke og kjeven er spent. Jeg kjenner en forferdelig smerte i øynene mine, og jeg kjenner noe renne nedover kinnet mitt. Jeg fører forsiktig hånden min til kinnet, og stryker over det. Det er vått. For første gang i mitt andre liv, gråter jeg. Jeg gråter seriøst av sorg. Av hjertet. En sjel skal ikke kunne føle smerte, sorg, eller kunne gråte. Likevel gjør jeg det.

Bilen gjør et rykk og jeg gisper svakt etter luft. Munnen min er åpen, mens jeg grådig sluker luft. Jeg trenger ikke luft. Salte tårer strømmer nedover kinnene mine og etterlater seg vonde spor. Jeg rister på hodet og minner kommer strømmende på.

Han tok hånden min og kysset den med myke lepper. Gud jeg kan ikke beskriver hvor mye jeg lengtet etter at de skulle komme mot min hud. Så varme og myke. Fikk huden min til å brenne. Det var ikke noen rettferdig tanke. Jeg ville vanære familien min, men jeg var full av følelser. Plutselig tok han rundt håndleddet mitt og dro meg bort til en bil. Han smilte og satte seg inn på ene siden. Barnslig som jeg var da, satte jeg meg også inn.

Han smilte bredt og strøk hånden min før han startet bilen. Huden min brant der han hadde rørt meg, og jeg var helt varm innvendig. Likevel ble alt glemt da bilen ble startet.
«Hva er det du gjør?» hvisket jeg overrasket.
«Jeg rømmer med deg,» svarte han lekende. Jeg stivnet i setet og kunne kjenne hjertet mitt hoppe over minst to slag. En kraftig skjelving gikk igjennom kroppen min. Jeg hikstet etter luft og synet mitt ble uklart. Jeg ristet på hodet og visste at jeg gråt.

Motoren på bilen stanser, og Theodor ser på meg. «Ikke gråt, vær så snill,» hvisket han dempet og med sår stemme.
«Jeg gråter ikke,» svarte jeg lavt. Theodor boret sine brune øyne inn i mine og så meg dypt inn i sjelen min. Jeg åpnet og lukket munnen, men klarte ikke si noe. Jeg lukket øynene mine og hikstet. Forsiktig smøg et par armer seg rundt meg, og jeg kunne kjenne et par myke lepper mot mine. De var der bare noen sekunder. Trykket forsiktig mot mine. alt jeg rakk å tenke var at dette var myke lepper. Lepper jeg aldri mer skulle kysse. Lepper som ikke tilhørte meg. Jeg ønsket at Theodor skulle være den som skulle få gifte seg med meg, men det kom aldri til å skje. Mitt hjerte var knust, og ville aldri mer heales. Jeg ville aldri kunne elske noen andre enn ham.



Sakte rykkes jeg tilbake til nåtiden. Det er så vondt å vite at Theodor kanskje var bestefaren til Simon. Er det derfor jeg føler at jeg kan stole på ham? Er det derfor jeg føler meg knyttet til ham? Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg stoler på Simon. Jeg liker Simon. Jeg liker han virkelig godt. Det er noe med ham. Måten han kan stryke over kroppen min på. Måten hendene hans kjennes så varme ut mot sjelen min.
Du, du mener ikke?!
Hun er det!
Men hun er en sølvsjel..
Ja, derfor kan hun det!
Nei, nå er du bare dum! Hun skal ikke være forelsket!
Jeg som er dum? Det snakker du om? Det er du som babler i vei om sølvsjeler, noe jeg
ikke forstår en gang..

Jeg irriterte meg over de indre stemmene mine, og følelsen av å være som et menneske. Jeg var ikke et menneske. Jeg var en sjel. Jeg skulle ikke være menneskelig. Jeg skulle være som en som ikke følte. Skulle vært uten følelser, eller lengsler.
«Dea?» Simon kaster et engstelig blikk mot meg. «hva sier du til å bli et menneske igjen?»
Jeg skvetter av orden han sier og sperrer opp øynene mens jeg ser på ham. «Mener du?»
«Jeg vet om en mager som kan hjelpe deg. Hun er virkelig søt og snill. Hun er vakker til å være en voksen dame. Det må jeg si,» mumler Simon. «Bare du er mye vakrere. Det hadde jeg aldri trodd gikk an.»
Jeg blir sittende anspent som et byttedyr som blir jaktet på. Tanken på å kunne bli et menneske frister meg.

Mysterygirl   Nordland

 

    Eowyn262
"Nå begynner det igjen. Nå vil sikkert de indre stemmene mine krangle med meg igjen. Det gjør jo saken mye mye bedre."
Haha xD Stakkars Aspasie som har de stemmene inne i hodet xD Det må være slitsomt i lengden xD

Hva er egentlig en Sølvsjel? O.o

Jeg håper virkelig Aspasie kan bli et menneske igjen! :D Da kan hun være sammen med Simon. De er så søte sammen ^^ jeg tror hun fortjener å være lykkelig ^^

Dette er så spennende at jeg ikke klarer å rive meg løs fra skjermen :D Gleder meg til å lese resten av historien :D
Gigantisk stemme og klem fra Therese :D <333

01/05/2010 21:09

 
    Månestøv
Jo, selv om det må være plagsomt for Dea, liker jeg de stemmene. Jeg begynner nesten å lure på om de er noen de også. Kanskje de dukker opp fra hodet hennes en dag og krangler åpenlyst?

Ja, også lurer jeg på det samme som, Eowyn: Hva er egentlig en sølvsjel? Jeg MÅ vite det.

Du skriver skikkelig bra, og drar leseren inn i handlingen, enten en vil eller ikke (ikke at jeg skjønner hvordan noen ikke vil...)
Jeg håper de får kverket den sjeleterbestemoren på et eller annet vis. Det kan vel ike nytte å stikke av, eller? Ö

- Månestøv

31/05/2010 19:45

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.