Sølvsjel - bursdagsgave til Eowyn262 Del 6

«Hvordan vil det skje?»
«Jeg vet ikke, alt jeg vet er, at..» Han trår på bremsen og svinger inn på en utkjørsel og stanser bilen. «om du blir menneske, vil du bli vakker, men kan du være så snill å ikke glemme meg da?» Han ser på meg med et sårt blikk. Hjertet mitt hopper over et slag, og jeg føler meg menneskelig igjen.
«Nei, Simon da, hvordan skal jeg kunne glemme deg?» stemmen min er grøtete, og jeg klarer ikke å si nei. Hvordan skal jeg kunne glemme ham? Han som er så fantastisk.

«Vi har bare kjent hverandre i sånn fem minutter. Du skjønner hva jeg mener. Ikke sant?» Han ser på meg og øynene borrer seg inn i mine. Han har en nydelig sjel. Derfor stoler jeg på ham. Sjelen er ærlig. Den lyver ikke.
«Ja, jeg skjønner bedre enn jeg selv forstår at jeg forstår deg,» svarer min egen stemme. Det er rart, og jeg klarer nesten ikke puste. Simon legger hodet på skakke og er utrolig vakker. Jeg eier ikke ord for å beskrive det. Jeg vet bare at det er noe her. Noe som ikke er riktig, men hva forstår jeg ikke.
«Jeg, jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg elsker deg,» hvisker Simon, og stemmen blir hes. «men jeg kan ikke. Jeg.. jeg.. kjenner deg ikke godt nok.»

Jeg rister på hodet og tårer begynner å strømme nedover kinnene mine. Jeg føler meg som den store sippehøna. Jeg gråter jo for alt og ingenting.
«Dea,» stemmen hans er fulladet av følelser. «Daniella, vær så snill. Ikke gråt. Ikke gråt, vær så snill det gjør så vondt å se deg gråte.»
Jeg blunker og ser for meg hvordan jeg ser ut. Brunt slitt hår som henger matt rundt et blekt og skittent ansikt. Tårer som henger på øyenvippene og noen som strømmer nedover kinnene mine. Tårer som minner om diamanter.  Jeg rister på hodet igjen, og da kjenner jeg varmen. Varmen av en finger som stryker vekk en tåre. Den etterlater seg et brennende spor, som får meg til å hikste. I neste sekund trekker Simon meg inn i armene sine og holder meg fast. Han stryker meg over håret og jeg kan kjenne hvordan hans menneskehjerte dunker i brystkassen hans. En beroligende lyd. Jeg skjelver og jeg kan kjenne Simon sine myke lepper mot pannen min. Et lite sukk unnslipper meg.

«Simon, jeg.. jeg..» stemmen min dør og jeg trykker ansiktet mitt mot brystkassen hans. Alt er bare så forvirrende. Jeg er en sjel, men likevel tror jeg at jeg er forelsket i Simon.
Dette er bare rett og slett ironisk.
Jeg vil nå ikke påstå det, det er som en god romantisk film.
Nei, bedre, dette er virkeligheten.
Ja, men den sårer.
Åååh?
What hurts the most?
Godt spørsmål det der ja...

Jeg vil skrike høyt i frustrasjon. Stemmene holder på å drepe meg. Jeg presser meg inntil Simon. Ønsker av hele min sjel at han skal kysse meg.
«Hadde situasjonen vært en annen, hadde jeg kysset deg,» hvisker Simon som om at han hørte min innvendige bønn. Jeg sukker.
«Det er nok greit slik. Det vil bli bedre når jeg blir menneske,» svarer jeg tørt.
«Jeg håper det, Dea.»

Simon slipper meg sakte og ser på meg. «Du er så vakker og så myk. Jeg, jeg.. åh jeg holder ikke ut. Jeg vil virkelig, virkelig kysse deg.»
«Kanskje vi bør vente.»
«Det er best.»Han smiler til meg og retter seg opp. Jeg smiler svakt tilbake og bilen begynner å kjøre igjen.
Hvorfor nektet du å kysse ham?
Hun elsker ham jo!
Jeg forstår ikke.. hvordan funker dette? Du kan ikke bli et menneske?
Det er ikke mulig… og IKKE dra inn sølvsjeler i samtalen nå.
Jammen..
Hysj!
Jeg..
Hysj!

HYSJ!
Jeg skal snakke nå! Ikke hysj på meg!

Jeg ønsker at de ser det drepende blikket mitt. Hvis blikk bare kunne drepe. Jeg ønsker å skrike til de dumme stemmene at de skal holde kjeft. Det ville ikke kunne hjelpe. De vil bare skrike mer.
«Du er sikker på at du vil bli menneske da?»
«Ja..» Jeg vender på hodet og ser på Simon. Han er helt spent. Huden i kjeven er stram, og det er små rykninger i munnviken hans. Hendene hans klamrer seg til rattet og knoklene er hvite. Han ser nervøs ut. Vi blir sittende en liten stund til i stillhet, før han sakte stanser bilen utenfor et hus. Jeg blunker. Endelig ville det komme en vending i livet mitt. en vending hvor jeg skulle kunne bli et menneske.

«Hun er kjempesnill,» hvisker Simon og fløyter en gang og går ut av bilen og hjelper meg ut. Døren til huset går opp og en skikkelse kommer ut i mørket. En kjent og fæl lukt flerrer luften og jeg stivner og stirrer på kvinnen. En ung dame kommer gående mot oss. Øynene er mørke, håret hvitt, huden blek og leppene røde. Hun er vakker. Det er noe kjent med disse setningene. Den kvinnen er ikke menneskelig.
«Hei, Aspasie,» sier hun med en fløyelsmyk stemme. En stemme som skjuler ondskapen. Jeg vet allerede nå hvem hun er. «lenge siden sist, ikke sant?»
Jeg spenner kroppen min og stirrer med skrekk på kvinnen. «Du skal i teorien være død,» hveser jeg.

«Dea, det er jo litt frekt sagt av deg,» mumler Simon ved siden av meg. «Hun er jo ikke så gammel.»
«Eldre enn du tror,» freser jeg og er klar til kamp.
«Hva mener du?»
«Ja, Aspasie, hva mener du?» sier kvinnen med hånlig stemme. Jeg kniper øynene litt sammen og stirrer hatsk på henne.
«Det vet du alt om. Det er din feil at jeg lider. Det er din feil at jeg-» jeg avbryter meg selv og ser på Simon. Han ser forvirret fra meg til henne.

«Hva snakker dere om?» hvisker ham.
«Fortell det Aspasie. Bare fortell ham, at du er en morder,» freser kvinnen hånlig og smiler.
«Du sa jo at det var trygt. Jeg trodde du var min venn,» Simon ser på kvinnen før han sakte vender blikket mot meg. «morder?»
Jeg kniper leppene sammen og tårer begynner å strømme nedover kinnene mine. De indre stemmene mine bli rasende.
Hvordan våger hun å utfordre skjebnen slik?
Dea er ikke noen morder! Hun er jo nydelig og ikke minst smart.
Men Dea holdt på å ødelegge Theo…
Hun forsøkte å beskytte ham. Jeg var der. Jeg husker hver detalj så tydelig.
Jeg også. Det var for mye blod. Jeg.. jeg..
Hun drepte ikke!
Men likevel døde en person.
Det var ikke et drap. Det var ikke et drap! Jeg var der. Jeg husker det. Kniven, kvinnen, sølvsjelen og Theo. Hun ofret seg. Dea drepte henne ikke.
Men likevel..

Jeg har lyst til å hyle høyt i frustrasjon. Kan ikke mine indre stemmer holde kjeft? Livet mitt er allerede nok ødelagt som det er. Jeg lukker øynene og kjenner tårene strømme fritt, mens et vondt minne strømmer på.

«Dette er galskap!» ropte jeg fortvilet.
Maritz så opp. Øynene glinset i sølv, mens hun så på meg.«Vi må kjempe,» sa hun.
«Hun er ond!»
«Men vi kan vinne,» sa Theodor ved min side. Han smilte oppmuntrende.
«Jeg er mektigere enn dere, det må du ikke glemme,» hveste Sharon og holdt den store kniven høyere opp. Jeg stivnet og prøvde å møte det mørke blikket hennes. Hun nektet. I neste sekund var hun som en katt. Et eneste spensit sprang, og det kalde og ondsinnede knivbladet trengte seg inn i Maritz brune hud. Sølvøynende sperret seg opp og hun gispet skarpt etter luft. Jeg hylte og gjorde et kast mot Sharon. Hun snudde seg med et ondskapsfullt flir om munnen. Jeg så henne trekke kniven ut av Maritz sin mave, og et lite gisp for over leppene mine. blikket mitt fulgte knivet et øyeblikk. Den var stor og glinset. Nå var den blodig, men likevel vakker.

 «Ditt onde, onde,» sa jeg, og klarte ikke fullføre setningen. Et raseri, så voldsomt at jeg ikke kunne beskrive det, hadde steget i meg. Jeg hoppet framover og grep etter henne. Jeg så ikke at hun holdt kniven i Maritz sin brysthøyde. Jeg registrerte ikke det onde fliret om Sharon sin munn.
«Dea, nei, nei Dea!» Skrek Theodor i det jeg veltet over Sharon, og den store glinsende kniven gikk rett inn i Maritz sitt bryst. Jeg gispet etter luft i det Maritz falt bakover med et lite skrik, og Sharon lo hult.

«Nå er det din tur Aspasie,» hvisket hun med latter i stemmen. Jeg gispet etter luft og så på Maritz. Hun var allerede halvdød. De vakre sølvøynene var lukket, og blod pumpet ut av brystkassen hennes. Hva hadde jeg gjort?!
«Løp, Theodor!» skrek jeg og snudde meg mot Sharon. «Du er direkte ekkel, og jeg hater deg.»

Mysterygirl   Nordland

 

    Eowyn262
"Jammen..
Hysj!
Jeg..
Hysj!

HYSJ!
Jeg skal snakke nå! Ikke hysj på meg!"
Haha xD De stemmene er litt eide xD

Sharon er rett og slett ond O.O At det går an! Å drepe Maritz og true Aspasie! Stakkars Theodor som må se alt utspille seg O.o

Jeg håper Aspasie og Simon overlever møtet med Sharon O.o Jeg vil ikke at de skal dø!

Handlingen <33
Beskrivelsene <33
Personene <33
Navnene <33
Du er bare så utrolig flink! :D <33

Gigantisk stemme og klem fra Therese :D <33

01/05/2010 21:29

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.