Sølvsjel - bursdagsgave til Eowyn262 Del 7

Jeg kniper øynene sammen og kjempet mot tårene. Et øyeblikk - det virket som en evighet- senere ser jeg på Simon. «Ja, jeg er vel en morder.»
«Du, du, du, kan ikke være-» Han stirrer på meg og de vakre blå øynene blir store av sjokket. Jeg får helt vondt inni meg. Noe rører seg i blodårene mine. En menneskelig følelse. En følelse som gjør at blodet jeg ikke har bruser i meg.

«Hun drepte Maritz,» snerrer Sharon. Jeg rister på hodet og kniper leppene mine sammen. Tårene begynner å strømme igjen.
«Du drepte henne. Du.. kniven.. Jeg.. åhh..»
«Dea?!» Simon ser spørrende og forvirret på meg.
«Dea finnes ikke mer, har aldri vært ekte. Det du ser der Simon, er Aspasie. Jenten jeg fortalte deg om. Hun som var direkte ond,» sier Sharon og drar en hånd igjennom håret, mens hun spiller. Utrykket i ansiktet er angrende, men jeg vet det er falskt. Jeg holder ikke ut mer.

«Dea finnes, og hun vil aldri forsvinne. Daniella drepte ingen. Ikke Aspasie heller. Ingen av dem var onde. Altså, jeg er ikke ond!» sier jeg og trekker pusten dypt. «i-motsetning til deg
«Jeg kan ikke noe for hva jeg er,» svarer Sharon fort.
«Jeg kan heller ikke noe for det,» hveser jeg og føler meg redd. Sharon er levende, og hennes sjel vil ha sjanse til å kunne overleve. Jeg vil ikke ha en eneste sjanse.
«Nei, men slik du er, vi vil ikke ha noen slike lengre,» freser Sharon.
«Jeg hater deg. Dere er så onde!»

«Dea?!» Simon ser forvirret og såret på meg.
Jeg snur meg mot ham. «Simon, beklager,» hvisker jeg og kjenner tårene begynne å strømme igjen. «Jeg tror jeg elsker deg.»
Simon sperret opp øynene, og munnen åpnet og lukket seg. Han blunket, og utrykket i øynene hans ble varmt.
«Dea,»
«Åh, så rørende,» Sharon klappet i hendene.«Dea er forelsket i Simon.»
«Jeg elsker ham!» svarer jeg fort. Jeg vet det er sant. Simon minner så fryktelig om min Theodor. Med de ordene klarte jeg ikke mer. Jeg kan komme til å bli drept om jeg blir her. Sharon er så fæl, og Simon er så vakker. Jeg klarer ikke mer. Dermed virvler jeg rundt og begynner å løpe innover skogen.

«Dea!» Simon sitt skrik er høyt og hjerteskjærende. Jeg rister bare på hodet og løper alt jeg kan. Vekk fra Simon. Vekk fra Sharon, og kanskje vekk fra de irriterende stemmende. Som om at det ville skje. De er stuck in my head. De er en del av meg. Jeg løper og løper. Lengre og lengre inn i det mørke ukjente.

* * *

Jeg sitter alene i skogen. Mørket omslutter meg på alle kanter. Som om at himmelen har åpnet store sluser. Tårer strømmer fra øynene mine, og  snart sitter jeg i en stor dam med vann. Håret mitt henger slapp ned, og er tungt. Hjertet mitt er ødelagt. Jeg er som død nå. Hvorfor ikke bare få meg drept?Hvorfor gjorde Simon dette mot meg? Hva hadde jeg gjort ham?
Tanker uten mening kverner rundt i hodet mitt. Jeg er helt alene. Jeg trenger noen. Selv mine indre stemmer er stille. Nå når jeg kunne trengt deres dumme krangler, da velger de å tie stille.

Dette får meg bare til å tenke mer. Stillheten gjør noe med meg. Den tvinger meg til å innse ting. Hjertet mitt er knust. Jeg er en morder og jeg er død. Ingenting av dette henger på greip. Jeg drepte jo aldri Maritz. Det var Sharon som drepte henne. Hvordan kan hjertet mitt være knust? Det var ikke en gang helt da dette tullet startet. Så hvorfor? Jeg er død. Hvorfor ble jeg drept? Hvorfor ofret jeg meg slik da?

Kanskje for kjærligheten? Hvisker en stemme inni meg. Endelig noen som snakker
Kanskje for å vise verden hvem du er?
Du var i alléfall tøff vennen. Jeg tror ikke jeg ville klart det du gjorde. Men å elske?
Hun bør vel ikke elske et menneske?
Nei. Nettopp. Derfor jeg spør men å elske? Hun bør ikke. Det er ikke trygt.
Men vil hun forstå?
Dea, vil du forstå det vi forteller?

Jeg trekker pusten dypt. Endelig hadde mine indre stemmer snakket til meg. Jeg ønsker så inderlig vel at de skal forklare meg de tingene jeg ikke kan forstå. Det er så mye.
«Jeg vil forsøke å forstå.»
Det er vel godt nok?
Det er godt nok. Nå kan du like godt forklare henne hva en sølvsjel er også.
Skal jeg det? Bør ikke det holdes hemmelig?
Tja.. nei jeg tror ikke det. Jeg tror det er en fordel at hun vet hva sølvsjel er for noe. At hun skal få vite hva hun selv er for noe.

Begge mine indre stemmer blir stille igjen. Det at de hele tiden når noe er spennende skal tie stille irriterer meg. Jeg ønsker å vite hva jeg er. Er jeg en sølvsjel, er jeg ikke en sølvsjel? Det er et godt spørsmål. Utålmodig drar jeg en hånd igjennom håret mitt og ser ned i dammen. Jeg speiler meg i den. Håret mitt henger slapt mot det smale ansiktet mitt. Øynene er av sølv og ser tilbake på meg, rett inn i mine. Kroppen min er spinkel, og jeg ser pjuskete ut. Hvordan kunne Simon synes det der var vakkert? Jeg ser jo ikke ut. Jeg ser så stygg ut.
Han likte deg for den du var.
Han likte deg ikke, han elsket deg faktisk.
Gå tilbake til ham da!
Nei, det kan hun ikke. Hun må la ham komme til henne.
Kanskje på tide å lære henne meningen med livet?
Kanskje på tide å forklare henne hva en sølvsjel er?
Ok.. En sølvsjel er…

* * * 

Jeg blunker og sitter rolig lent mot en stein. Det er to dag senere, og jeg er ennå i sjokk over det jeg har hørt og lært av mine indre stemmer. Jeg er en sølvsjel, og er mektigere enn jeg selv hadde trodd.  Etter oppdagelsen har jeg fått uante krefter. Jeg er raskere og synet er skarpere. Det er sikker bare noe jeg innbiller meg, men likevel er det herlig.

Tankene mine er ofte hos Simon. Jeg kommer ikke over sjokket av at han sviktet meg. Han bedro meg. Jeg knytter nevene mine og ser meg rundt. Skog på alle kanter. Trærne strekker seg i sky mot en blå himmel med hvite dotter på. Bladene er i alle slags farger og noen ligger på bakken. Ok mesteparten er brunt og ligger på bakken.
Naturen er ødelagt høsten er her.

Jeg trekker pusten dypt og rister på hodet. Hjertet mitt slår mens jeg begynner å gå. Jeg vet hva jeg må gjøre, og hvem jeg må ta. Kroppen min er tung, men jeg føler meg uansett lett. Jeg har bare et oppdrag. Et eneste edelt oppdrag som må fullføres, så vil den evige freden innhente meg.
Det var ting jeg var forutbestemt til å gjøre, og nå holder det jeg vet på å ødelegge meg. Jeg blunker og angrer med en gang på en tanke som holdt på å slå meg.
Det var ikke din feil.
 Hun dro.
Hadde hun noe valg?
Jeg lukker øynene.

Jeg visste jeg var magisk. Jeg var ikke gammel, men jeg visste jeg var vakker. Jeg merket alle blikkene folk sendte meg. Beundrende og nysgjerrige. Jeg så meg ofte i speilet og undret over hva som var så magisk med meg. Ikke det. Øynene mine var grønne og det var en søt glød i dem. Håret mitt var langt med små korketrekker krøller i tuppene. Jeg var lita og spinkel og ut fra det noen mennesker sa var jeg alle menns drøm. Selv gamle mennesker drømte om meg. De fantaserte om at jeg en gang i framtiden kunne være deres vakre kjæreste. Ikke spør hvordan jeg fikk vite det.

Etter hvert som jeg ble eldre ble jeg tydeligvis mer attraktiv. Jeg ble kjent med gutten Theodor. Jeg ble kjempeglad i ham, og det var ikke vanskelig å falle for ham. Likevel hadde familien min problemer med å kunne la meg bli hans hustru. Jeg hadde vært dødsforelsket i Theodor, men hadde bare måttet gi etter. Bare måttet la foreldrene mine velge for meg. Det var da Sharon kom inn i bildet.

Mysterygirl   Nordland

 

    Eowyn262
"En sølvsjel er…"
Så utrolig spennende! O.o Jeg er så nysgjerrig! Hva er egentlig en sølvsjel?

Historien til Aspasie er så utrolig trist O.o Jeg kan nesten ikke tro at hun har opplevd så mye. Kjærligheten til Theodor og så Simon. Maritzs død og Simons svik. Onde Sharon... Jeg håper virkelig hun finner en måte å drepe henne på! Sharon fortjener ikke å leve så ond som hun er! O.o

Jeg må bare si at dette er en helt utrolig historie. Jeg klarer ikke å rive meg løs fra ordene dine når jeg leser. Bilder danser foran øynene mine mens jeg leser. Du er så utrolig flink! :D

Gigantisk stemme og klem fra Therese som skynder seg å lese neste del :D <33

02/05/2010 14:44

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.