Sølvsjel - bursdagsgave til Eowyn262 Del 9


«Du blender meg jo.» klager Didrik.
Jeg må le. Når han klager må jeg bare le. Han er så søt og snill og minner meg slik om noen andre. Noen jeg har savnet.
«Også ler du. Du er litt av en venn,» sier Didrik og kommer bort til meg. Han legger armene rundt meg og drar meg bakover, før han lekende spenner ben på meg og får meg til å falle. «Det gjelder visst meg også.»

«Didrik!» roper jeg nærmest og griper etter ham, men han er raskere enn meg og kommer seg på bena. Jeg spretter opp og skal til å løpe etter ham når to skikkelser dukker opp.  Den ene skikkelsen har svart hår, brun hud og øyne av sølv. Et smil som fortryller meg og sender meg mange år tilbake i tid. Jeg smiler og kaster meg mot kvinnen. «Maritz!»
«Dea!» Hun slår armene om meg og klemmer meg hardt mot seg. «For en grusom verden.»
«Hva snakker du om?» Jeg ser dumt på henne.
«Du er ikke levende lengre din dust.»
«Det er ikke jeg heller,» humrer noen bak oss og Didrik smiler bredt.

Maritz slipper meg og snur seg. «Didrik?!» Hun kaster seg over broren.
«Hei Dea,» sier den andre skikkelsen. Jeg legger hodet på skakke og møter personens blikk. De blå øynene ser varmt på meg og det brune håret er mer grått enn brunt. Han er gammel, men er fremdeles den samme.
«Theodor.» Stemmen min bærer nesten ikke og jeg smiler.
«Må du ikke bli sentimental her da.» Han kommer bort til meg og legger armene rundt meg. «Hvorfor dro du?»
«Hva snakker du om?»
«Du tok ditt liv.»

«Åhrg.» Kommer det fra meg, for jeg gidder ikke snakke om det. Jeg husker jo at jeg ga opp, og det var liksom alt. Jeg ville ikke leve da. Men Sharon kom jo etter meg, så da var det jo på tide å ta opp kampen igjen nå.
«Ok,» mumlet Theodor ertende. «Jeg sluttet aldri å tenke på deg.»
«Åååh.»
«Jeg ba Simon om å ta vare på graven din, men nå elsker han deg. Åh livet er fælt. Er ikke han som skal elske deg, men jeg.»
«Du er gammel mann,» svarer jeg rett fra. «Så derfor kan du ikke få meg.»
«Hva vil du så gjøre med Simon?»

«Han er menneske, jeg er død. Hva kan jeg gjøre? Både jeg og han vet at det ikke kan gå. Vi vet at det bare er et moro spill inntil noen blir såret.  Jeg vil ikke la det bli ham. Vel jeg vil ikke gi slipp, og han vil liksom ikke si om det er noe ekte mellom oss eller ikke. Så dette er bare en lek vi ikke klarer å stanse. Det er klumsete og teit, og begge vet at ingen av oss kan elske. Likevel..»
«Hva?»
«Theodor. Ikke vær sjalu her. Du er ikke ung lengre.» Jeg smiler sørgmodig til ham. «Du må lære deg å gi slipp.»
«Jeg ønsker vi hadde tid.»
«Theo.»

Theodor ser på meg og blikket er sårt. Jeg drar på smilebåndet og kysser ham forsiktig på kinnet. «Dette er over før det har begynt.»
«Vel jeg håper det.»
«Theodor?» Jeg tenker litt på Simons bestemor. Måten hun var på. «Hvorfor var din kone så sint på meg?»
«For hun er redd for Simon, og for deg. Hun er ikke sjalu eller noe. Bare redd. Jeg vet det virker rart, men da hun ikke ville at Simon skulle dra, da dere rømte, så ville hun komme til å fortelle dere hva som foregikk, men så rotet Simon det til.»
«Jasså?» Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Theodor er ikke Theodor.
«Jaa.»
«Ok.»

Av en eller annen grunn vil jeg ikke snakke med Theodor eller Maritz. Jeg vil snakke med Didrik, eller Simon. Jeg kan få en partner nå, men er det verdt det? Svaret er egentlig nei. Hvis jeg mislykkes, så vil de jeg er glad i måtte lide. Det vil jeg ikke.
Lidelser! Jeg gisper etter luft og ser mot Didrik. Han ser på søsteren med et lidende blikk og deretter på meg. Han er en av dem som må lide. Simon vil komme til å lide. Bare jeg kan redde ham nå. Redde ham og alle andre fra Sharon.

«Jeg må gå,» mumler jeg og kommer meg unna Theodor. Jeg ser på Didrik og han klemmer søsteren en gang til, før han går etter meg. I kanten av lysningen stanser jeg og Didrik. Jeg smiler til ham og han gjengjelder smilet. «Takk,» hvisker jeg og vender meg mot de andre. «Ser dere i Paradis.»

Theodor ser sørgmodig etter meg. Maritz smiler og smilet virker trist. Vel de får bare mene det de vil. Didrik skal få fred, og de andre skal ikke lide. Vel Theodor vil ikke få meg igjen. Jeg har alt sett hvordan livet mitt vil ta en vending. Vi var aldri ment for hverandre, og hvis jeg får sjansen igjen til å rette opp feil, så vil jeg nekte meg selv å føle noe for Didrik. Jeg vil muligens tillate meg å falle for Didrik. Han liker meg slik jeg ser det. Han ville ha ofret sin ære for at jeg skulle få Theodor. Det står det respekt av.

«Hva er så din plan?» Didrik legger en hånd på skulderen min.
«Bli ferdig med drittjobben før morgendagen.»
«Det er nok enklere sagt enn gjort.»
«Nei. For du har også krefter. Du er jo Sølvsjelens hjelper, og dermed så skal jeg sørge for at-»
«Dea,» ler Didrik og begynner å gå. «jeg har ikke noe slike poff, pang- eh bang krefter.»
Jeg ler jeg også og går sammen med Didrik. Sammen vandrer vi mot det man kan kalle et helvete.

* * *

Hvordan kan jeg forklare det som nå skal hende? Hva jeg føler og hvordan jeg reagerer? Off, Jeg skal jo ikke kunne føle noe, men det gjør jeg. Jeg føler glede, frykt og noe annet jeg ikke en gang kan beskrive. Jeg og Didrik har vandret i lang tid, og snart er vi med kirkegården igjen.
«Dea?» Didriks stemme skjelver.

Jeg løfter hodet og ser på ham. Øynene hans er store og med hånden peker han på noe lengre fram. Jeg sperrer opp øynene og gisper etter luft. Borte ved et tre er det et tau fra en grein og en person sitter på greina og fester tauet rundt halsen. Jeg begynner å skjelve, så innser jeg at jeg kan redde personen.
«Didrik. Hjelp meg.» Jeg løper fram i det personen tar sats og hopper med tauet rundt halsen. Akkurat i det tauet strammer seg slipper jeg løs en kule av sølv som slår sund tauet og personen faller i bakken. Jeg løper bort til personen og stirrer ned på ham.

«Simon, hvordan våger du?!» Jeg river tauet av halsen og klasker ham i ansiktet. Han fortjener et slag. For det der er bare teit. «Du har liksom et langt liv foran deg, også gjør du dette. Du er steike meg dum!»
Simon åpnet øynene og ser skremt på meg. Jeg stirrer rasende ned på ham, for jeg ser at han har vært forhekset. Sharon ville drepe ham, og forhekset ham til å henge seg selv. Vel den skal hun bare glemme.

«Dea?» Han ser på meg. Redsel og forvirring lyser av øynene hans. Jeg har lyst å slå ham en gang til å slå fornuft inn i hodet hans. Men gjør ikke det. Jeg bøyer meg ned og stryker ham heller over håret. Han kan ikke noe for det som hendte. «Simon, det går bra nå.»

Han stirrer på meg med store runde øyne før han begynner å gråte. «Hun lurte meg. Hun lurte meg. Hun drepte både deg, Maritz og så mange flere. Hun drepte også han du skulle gifte deg med. Og hun sørget for at bestefar ikke fikk den han elsket.»
«Didrik?» Jeg ser på Didrik og håper han kan hjelpe meg.
«Dea, jeg beklager,» hvisker han. «jeg kan ikke hjelpe deg med din kjærlighet.»

Jeg sukker oppgitt. Når dette er over er jeg nødt til å ta meg av Simon. Han er som Theodor, og nå innser jeg det jeg aldri har villet innse. Jeg elsket aldri Theodor. Jeg trodde bare det. Simon. Vel, han var så Theodor. Han var Theodor, og jeg trodde jo jeg elsket Theodor, dermed elsket jeg Simon også, men nå ser jeg det. Jeg gjør ikke det. Det gjør vondt, men det er nok det beste også.

Mysterygirl   Nordland

 

    Eowyn262
"«Også ler du. Du er litt av en venn,» sier Didrik og kommer bort til meg. Han legger armene rundt meg og drar meg bakover, før han lekende spenner ben på meg og får meg til å falle. «Det gjelder visst meg også.»"
Hehe :D Didrik er så søt :D

Åh O.o Så bestemoren var bare redd. Ikke sjalu, som jeg trodde.

"«Dea,» ler Didrik og begynner å gå. «jeg har ikke noe slike poff, pang- eh bang krefter.»"
Haha xD Jeg bare må gjennta meg selv: Didrik er så søt :D

Denne historien er så trist og likevel så utrolig vakker. Kjærligheten og komplikasjonene med Theodor, Simon og Didrik. Alt er så vakkert skrevet :D Jeg må innrømme at jeg har tårer i øynene.

Jeg håper Aspasie finner ut at hun elsker Didrik i stedet. Han virket hyggeligere, søtere og mer selvoppofrende enn Theodor og Simon. ^^

Jeg gleder meg til å lese mer :D Dette er bare så utrolig bra <33
Gigantisk stemme og klem fra Therese :D <33

02/05/2010 15:06

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.