Sølvsjel - bursdagsgave til Eowyn262 Del 10


«Simon?»
«Ja?» Han ser spørrende på meg. De blå øynene er klare som dagen og full av hengivenhet. Jeg kan ikke avvise ham nå. Hvis jeg vinner over Sharon, så skal jeg prøve å sørge for at han mister hukommelsen og glemmer meg. Det er for hans beste.
«Kan du love meg og gå hjem og bli hjemme. Din bestemor vil ha deg hjem nå.»
«Hva med deg?»
«Didrik er her. Jeg er trygg.»
«Didrik?»

«Ja han jeg skulle gifte meg med. Han skal hjelpe meg å beseire Shraron.» Jeg smiler og stryker Simon over det blonde håret. «Det vil gå bra.»
«Men hva med meg?»
«Simon,» ler jeg trist. «du er menneske, og jeg er død. Jeg er bare en enkel sjel. Et spøkelse. Det ville aldri gått.»
«Hvis jeg døde?»
«Simon, nei, du ville ikke fått fred. Jeg vil komme til å vandre til paradis når dette er over. Jeg vil ikke lengre være her. Du vil finne noen andre å elske når skjebnen vil at du skal det. Nå er jeg nødt til-»

«NEI!» Simon spretter opp på beina, tar tak i meg og drar meg hardt inntil seg. Jeg kan høre hjerteslagene hans. De dunker høyt og hard. Han er redd. Jeg er nødt til å roe ham litt. Nødt til å få ham trygt hjem. Før jeg rekker å gjøre noe, kysser Simon meg.
I det de varme leppene hans trykker seg mot mine tenker jeg hardt på et minne og slenger det hardt i ham. Det er for å roe ham litt.

Jeg løp gjennom skogen. Stien var som en korketrekker opp den lille bakken og den store messingporten står der. Jeg ville aldri livet klare å komme meg over. Hun kom like bak meg og pustet tungt. Jeg virvlet rundt og sto klar til å møte henne. Jeg skulle klare å beseire henne. Mellom trærne kunne jeg se håret som virvlet og hvordan de mørke øynene gnistret ondt mot meg.

«Prøv å ta meg,» lo jeg og Sharon kastet seg fram. Hun krasjet rett i meg og freste vilt med et blikk av galskap.
Jeg løftet hånden og smekket henne i ansiktet. Vi gikk begge i bakken og slo og kloret hverandre før jeg kom meg på bena.

«Ditt beist,» freste hun og var over meg før jeg rakk å reagere. Hun slengte meg med en grusom kraft rett i porten. Det lød et høyt brak og knekkelyder fra meg. Jeg skulle ha dødd med møtet av porten, men den ble ødelagt bak meg. hva som hendte vet jeg ikke, men skogen ble lyst opp og i neste sekund klarte jeg med mine skader å flykte vekk derfra, mens Sharon lå på bakken og skrek i smerte.

Simon kysser meg hardere. Jeg tror Didrik har forstått hva jeg ville ha ham til å gjøre, for ikke lenge etterpå dukker han opp igjen og jeg føler at bestemoren til Simon også kommer. Hun kan ikke se meg og Didrik, og det vil se svært så dumt ut at Simon kliner med løse lufta. Jeg tillater ham dette, for jeg synes jeg også fortjener å kysse. Vel egentlig ikke, men det er vel bare et påskudd for å være snill med Simon.

«Simon, slutt å kysse med spøkelser, det der ser bare dumt ut,» sier bestemoren og kommer mot oss.
Simon avbryter kysset og ser såret på meg, mens bestemoren tar tak i ham. Jeg og Didrik veksler blikk og kjemper hardt for ikke å le.
«Bestemor, jeg vil hjelpe henne.»
«Simon-»
«Du kan ikke,» sier jeg før bestemoren rekker å si så mye mer. «Det er for farlig.»

Jeg vet at bestemoren hører, og bestemt drar hun Simon med seg. Jeg vet at han er trygg nå, og dermed drar jeg Didrik med meg vekk.

* * *

«Det der må ha vært en i slekten til Theodor,» mumler Didrik. «Jeg kunne se likheter også.»
«Ja, det var det. Simon var hans barnebarn,» svarer jeg og smiler. Vi har gått en stund til nå. Nå er vi ved kirkegården.  Vi har passert det store gapende hullet i gjerdet der porten jeg ødela var. Kirken er høy og tårner mot sky. Skyggene kaster er mørke og skremmende. Jeg grøsser og ser på Didrik. Han føler nok det samme. Munnen hans er havåpen og han rygger et skritt bakover.

«Skremmende,» hvisker han nervøst. «dette liker jeg ikke.»
«Ikke jeg heller,» hvisker jeg og går et skritt bak og tar Didriks hånd. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler meg trygg med ham. Kanskje for at han er den som forstår meg? Han forstår meg på en annen måte enn andre. Det er i grunn ganske søtt.
«Men du skal nok se at helten vinner. Det gjør den alltid.» Didrik ser ned på hendene våre og ser på meg. Han møter blikket mitt og smiler bredt. «Nå er det du som er helten.»
«Du smigrer meg,» ler jeg og klemmer hånden hans. Blikkene våres møtes og jeg smiler bredt. Dette er så fantastisks. Nå vet jeg at jeg rømte fra noe vidunderlig og at jeg skulle ha innsett at Theodor aldri var den rette. Didrik?

Så hender alt fort. Et skarpt lys eksploderer rundt oss og Didrik rykkes vekk fra meg. Jeg skriker og griper etter ham, men han er borte.
Lyset forsvinner og jeg står alene. Store tårer begynner å sile nedover kinnene mine. Didrik er borte og jeg er alene. Nå føler jeg meg utrygg.
«Du har alltid vært sentimental.» Sharon kommer gående fram fra skyggen under kirken. Jeg legger hodet på skakke og smiler. Det er bare å slippe løs magien, men det må gjøres på riktig måte.
«Jeg har i det minste aldri vært en morder,» mumler jeg til svar og smiler hånlig til henne. «men dessverre kommer jeg til å bli det når jeg dreper deg.»

Sharon ler hånlig og kommer mot meg. hun vifter med en hånd og jeg føler et drag i luften rundt meg. hun har tenkt å dra meg til seg og spise meg. Vel det går jeg ikke med på.
«Drøm videre,» mumler jeg og vifter med hånden. Trekken rundt meg forsvinner og jeg smiler svakt.
Se til å gå inn å bli sølvsjelen du er.
La henne vente litt. La henne vente litt. Hun må ikke bruke kreftene enda.
Stemmene mine begynner å krangle inni meg. I denne situasjonen er de bare ironiske. Vel slik er det, og nå er det ganske så over. Jeg er glad de krangler, for de holder meg på en måte i sjakk.

Bare for å skremme Sharon slipper jeg ut et lite lys av sølv og sender i henne. Siden jeg er full av energi og krefter så danser jeg unna hennes angrep. Hun er som en rasende katt, med et brøl angriper hun. Prøver å slå meg, prøver å drepe meg. Jeg vrir meg unna og glir gjennom et tre og hun krasjer i det. Jeg må le. Men så begynner jeg å bekymre meg for Didrik. Hva har Sharon gjort med ham. Men jeg får ikke tenkt så lenge. Sharon er mer vill enn tam og dermed klorer hun etter meg igjen og driver meg hardt rundt.

Vi holder på i noe som virker som en evighet, før Sharon bestemmer seg for å dra meg tilbake i tid. Hun ler mens tiden renner bakover. Jeg ser meg rundt og ser alt som har skjedd rundt meg mens verden spinne seg bakover i tid. Jeg ser alt jeg har opplevd. Alle stundene jeg har følt lykke og sorg, og det jeg ser der, er at den største lykken var sammen med Didrik. Nå vet jeg ikke en gang hvor han er.

Jeg hyler høyt i frustrasjon, sinne og irritasjon. Sharon stanser og ser på meg. Hun smiler bredt og jeg ser meg rundt. På bakken rundt henne ligger mennesker. Mennesker jeg har vært glad i. Theodor som ung ligger urørlig på bakken med øynene åpne og et tomt utrykk i dem, Maritz ligger slik jeg så henne siste gang jeg så henne i livet, Mamma og pappa ligger opphakket og søsknene mine også. Så ser jeg også at Simon er der. Han ligger også på bakken med de klare blå øynene åpne og stirrer tomt opp i himmelen. Men den som egentlig er verst å se er Didrik. Didrik ligger nærmest henne med øynene åpne og mitt navn på leppene. I den ene hånden holder han en blomst og i den andre en lapp.

Jeg kjemper for ikke å gråte. Sharon ser dette og tar opp lappen og ser på meg med et ondt flir. «Sølvsjel vil alltid være magisk. Min sølvsjel vil alltid få lov å velge selv. Selv om det skulle ha såret meg.»
«Du er ond,» snerrer jeg og tårer av sølv begynner å renne nedover kinnene mine.
Sharon bruker dette mot meg. Det er et triks. Hun prøver å psyke meg ut.

Plutselig ler jeg. Ler høyt og med humor. Det passer ikke å le, alle jeg har vært glad i er døde. Hvorfor ler jeg? Det har tørnet for meg og jeg er blitt gal. Sharon ser forvirret på meg og blikket er uleselig. Hun tror også jeg er blitt gal. Kanskje jeg er det. Kanskje jeg ikke klarer presset med å være den siste sølvsjel, eller kanskje dette bare er et triks.

Mysterygirl   Nordland

 

    Eowyn262
"«Simon, slutt å kysse med spøkelser, det der ser bare dumt ut,» sier bestemoren og kommer mot oss."
Hehe x) Enig med bestemoren. Det må ha sett utrolig dumt ut xD

Sharon blir bare ondere og ondere O.o Jeg kan nesten ikke tro at hun har krefter til å bringe dem tilbake i tid. Stakkars Aspasie som må se alle sine døde venner igjen O.o Det er så trist!

Jeg håper virkelig ikke at hun har blitt gal. :S Hun er jo den siste sølvsjelen, så hun MÅ klare å vinne over det onde! :D

Beklager at jeg ikke har hatt tid til å kommentere og lese før nå, men du vet allerede at jeg digger dette :D
Jeg har allerede trykket på stemmeknappen så mange ganger som overhode mulig :D

Stooor klem fra Therese ^^ <33

13/05/2010 14:32

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.