Sølvsjel - bursdagsgave til Eowyn262 Del 11


Sharon blir stående der som et spørsmålstegn. Usikker på hva hun skal gjøre. Dette er nemlig et triks Didrik lærte meg. Sjel-eterne liker ikke mennesker som ler. De liker pine og smerte. Sorg og lidelser. Min latter svekker Sharon. Det er derfor jeg ler. Nå klarer jeg å se humoren i det Didrik fortalte meg om sjel- eterne. Jeg ser at Sharon blir svakere, og det nyter jeg. Hun ser på meg med et forvirret blikk.
Du får henne svakere, og svakere.
Snart. La deg bli sølvsjel.

Jeg holder fremdeles litt igjen. Studerer Sharons lidelser.
«Har det klikket for deg?» Spør hun forvirret. Hun stirrer på meg med et mildt sagt sjokkert blikk. hun utstråler en svært forvirret aula.
! Begge stemmene skriker kommandoen i kor. Det er da jeg slutter å le og reiser meg. Jeg løfter hendene i været og smiler. Sakte glir kroppen min over fra å være normalt farget til å begynne å glitre i sølv.
Sharon sperrer opp øynene og gisper. «Det er ikke mulig.»

Jeg gliser i det jeg ser nedover meg selv og kroppen min er helt sølvfarget. Det betyr at jeg er sterkere. Jeg smiler lurt til henne og slår hendene mine i hop. I det håndflatene mine treffer hverandre eksploderer det i sølv og jeg drar hendene fra hverandre og i mellom dem holder jeg en stor sirkel av sølv.

«Hvordan?» Sharon stirrer på meg. Det ser ikke ut som om at hun klarer å handle en gang. Jeg bestemmer meg for å pine henne litt. Gi henne en rettferdig mulighet til å se alt det gale. Men i hovedsak vise henne hva hun gjorde med meg. Jeg puster ut og ler litt mens jeg sørger for at litt av lyset legger seg rundt henne. Jeg lukker øynene og overfører bildet i hodet mitt til henne.

Regnet øste ned. Vinden blåste høstløv av sted. Det var skumring, og det hvilte en mystisk stemning over landskapet. I en sølepytt satt ei jente. Hun hang med hodet og klærne var bare filler på den spinkel kroppen. Øynene var grønne og rødhovne. Nesen var liten og passet til det litt avlange ansiktet hennes. Hun hadde symmetrisk ansiktsform og smale lepper, som vanligvis var krummet opp i et smil, men ikke i denne gangen. Håret var brunt og langt. Nå var det pistrete og vått. Hun satt på knær og holdt hendene i bakken. Kjempet mot kulden, men klarte ikke reise seg. Kroppen skalv og tårene hennes strømmet nedover de bleke kinnene. Hun visste hun burde kommet seg hjem, men det ville hun aldri klart. Hun var for svak og utslitt. Dessuten ville hun bare sette familien i fare ved å dra hjem.

Hendene hun støtte seg på ga etter og hun falt ned i sølepytten, og ble mer våt. Halve ansiktet lå ned i gjørmen, men hun gjorde ikke noe forsøk på å komme seg opp. Regnet øste videre ned, mens hun ble liggende der. Hun gjorde ikke antydning til motstand, eller å kjempe.


Kirkeklokken kimet. Ned en bakk kom en prest gående, bak han kom seks menn. Alle holdt i håndtakene på en hvit kiste. Bak dem kom det et følge av folk. Alle sammen var triste, og stemningen var dempet. Presten stanset ved et lite hull mellom mange kors. Han blunket og betraktet kisten, som forsiktig ble satt på den maskinens som skulle senke kisten ned i mørket. Han følte sorg for jenten som lå i den.

Alle folkene var kommet, og en salme ble sunget. Den siste salmen som skulle synges for sjelen som ikke lenger kunne leve. Jenten hadde så brått og brutalt blitt revet vekk fra livet. Hun ville ha hatt en strålende framtid. Det visste han.
Presten tok forsiktig en spade og drysset litt jord på den hvite kisten.«Til jord er du kommet,» sa han og tok litt mer jord på den. «til jord skal du bli,» atter en gang tok han litt jord på kisten. «og fra jorden skal du igjen gjenoppstå.»

Folk gråt og bar seg, mens de trakk seg unna kisten. Sakte begynte beltene å senke den hvite kisten ned i mørket. Folk ville ikke mer. De begynte å vandre opp mot kirken igjen, men en skikkelse ble stående igjen. Det var en ung gutt. Håret var mørkt, og øynene brune. Han blunket vekk noen tårer og kjempet hardt for ikke å gråte. Han visste grunnen til jentens død.
«Jeg sa du ikke kunne beskytte henne,» freste en stemme. Gutten stivnet og snudde seg. En ung dame kom gående mot ham. Øynene var mørke, håret hvitt, huden blek og leppene røde. Hun var vakker. «du gjorde en feil.»

«Nei jeg gjorde ikke det,» svarte gutten fort. Kvinnen dro på smilebåndet og viste gutten sine perfekte hvite tenner. Hjørnetenne var skarpe og så farlige ut. Hun tok et truende steg mot ham.
«Du ba henne om å flykte,» snerret hun. Før gutten rakk å reagere hadde hun løpt fram og satt sine tenner i strupen hans. Hun bet hardt og han ble slapp i armene hennes. Hun lo hult og slapp ham. «Dessverre ble ikke du drept gutt. Dessverre kommer du til å kunne leve, men jeg vet du vil leve i frykt.»
Sakte gikk hun bort til hullet og så på kisten.

«Du kommer nok aldri til å få fred. Det skal jeg sørge for.» hvisket hun og så hatefullt ned i mørket.  I dèt hun sa det gikk det en skjelving igjennom skogen. Hun smilte skadefro mot kisten. «Du slipper ikke unna. Selv ikke døden kan redde deg. Du skal få lide.»

Jeg åpner øynene og ser Sharon stå med et lidende blikk. Jeg skjønner at jeg kan skade henne mer om jeg forandrer historien. Dermed gjør jeg det.

«Du kommer nok aldri til å få fred. Det skal jeg sørge for.» hvisker Sharon  og ser hatefullt ned i mørket.  I dèt hun sier det går det en skjelving igjennom skogen. Hun smiler skadefro mot kisten. «Du slipper ikke unna. Selv ikke døden kan redde deg. Du skal få lide.»

I det de ordene er sagt eksploderer kistelokket opp. Jenta som lå i kista sperrer opp øynene sine og setter seg opp. Kroppen hennes lyser av sølv og hun har et merkelig smil om munnen. Hun løfter hodet og ser på Sharon.«Det skal vi nå se på.»
«Det er ikke mulig,» gisper Sharon sjokkert.

«NÅ!» hyler jenta og en gutt reiser seg fra bak en gravstein. Han har mørkblondt hår og blå øyne. I hånden har han et tau og han løper fram og kaster tauet ned i til jenta av sølv. Ja nå kan jeg ta over og si. Han kaster ned tauet til meg. Jeg griper om det samtidig som Didrik- ja det var han som gjemte seg bak gravsteinen- dytter Sharon. Hun faller og Didrik hjelper meg opp.

«Dea?!» Theodor stirrer sjokkert på meg. Jeg trekker på skuldrene og konsentrer meg om Sharon. Hun reiser seg og stirrer redd på meg. «Hvordan?»
«Gjett?»
«Dette er ikke ekte? Bare en drøm?» Sharon aner ikke hvordan hun skal reagere. Det gjør jeg. Jeg smiler og går rundt henne. Slik at jeg kommer bak. Bestemt og truende går jeg mot henne, og hun virvler rundt og forsøker angripe, men jeg reagerer raskere. Jeg slipper litt av sølvlyset mitt fri og sender det i henne med en slik kraft at hun blir slynget bakover hun blir stående og vippe på kanten til min gamle grav. Lett – og kanskje elegant? – Kom jeg meg fram og tok tak i Sharon. Jeg stirret inn i hennes mørke øyne. «Det er over!» Sier jeg og gir henne det siste lille dyttet slik at hun faller hylende ned i den gamle graven min.

Tilbake til virkeligheten. Sharon skriker høyt i smerte i det jeg slipper løs sølvlyset mitt. Det legger seg rundt henne og kroppen hennes begynner å brenne i blå flammer. De mørke øynene buler ut av hodet hennes og munnen er åpen i et høyt lidende skrik. Jeg ser på dette og kjenner jeg får tårer i øynene. «Beklager Sharon men jeg var nødt. Jeg måtte sørge for at ikke Didrik eller de andre led.»
«Du spilte urettferdig.» Skrek hun.
«Det er over,» hvisker jeg igjen. «endelig

Mysterygirl   Nordland

 

    Eowyn262
Genialt at Sharon blir svekket av latter :D

Så utrolig spennende denne delen var O.o Jeg kunne rett og slett ikke løsrive meg. Måtte bare lese videre og finne ut hva som skjedde.

Beskrivelsene dine er vakre, og jeg kunne se for meg alt som skjedde. Du er så utrolig flink til å skrive :D

Jeg gleder meg til å lese den siste delen nå og se hvordan denne historien ender :D
Stemmer så klart :D
Stooor klem fra Therese ^^ <33

13/05/2010 14:37

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.