Mysterygirl - Del 1

 

«Jeg tror hun begynner å våkne.» Stemmen var mild og varm. Ei jente lå i en sykeseng. Øynene hennes verket omtrent like mye som hodet hennes. Hvor lenge hun hadde vært borte ville være sjokkerende å vite. Etter en brann, hadde hun blitt truffet av brennende planker, og hadde endt opp med å havne i koma. Legene hadde egentlig bestemt at det ikke var håp, da de første tegnene til liv begynte.

Nå beveget hun på seg, og et lite klynk kom fra henne. Det brune håret lå som en glorie og rammet inn ansiktet hennes. Øyenlokkene beveget seg så vidt.

«Vær så snill1» tagg en stemme. «Du kan ikke gi opp.»
Kroppen til den stakkars jenta som hadde ligget i koma reagerte på stemmen. Likevel greide ikke hjernen og koble stemmen til noen spesiell person. Ingen personer hørte til i jentas minner.
Likevel bestemte noe i henne seg for at kroppen var klar til å vende tilbake til det normale. Hun forsøkte åpne øynene, men de ville ikke opp en gang.
«Du må bare fortsette å snakke til henne, men det er ikke sikkert det går.» Sa en mannlig stemme. «Vi har også tenkt til å overflytte henne til et annet sykehus. Foreldrene hennes skal reise dit siden bestemoren hennes er syk, og de vil jo selvsagt ikke forlate henne her.»
«Jeg vet det.»

Jenta som lå i koma hørte alt som ble sagt. Hvem var disse folkene? Hvem var bestemoren hennes? Hun forsøkte atter en gang å åpne øynene sine, men til ingen nytte. Den andre personen som tydeligvis var ei jente snakket videre. Fortalte om masse rart. Ting hun mente at de to hadde jort, men som ikke hun i koma kunne huske. Det var i grunn forferdelig. Jenta følte seg så forvirret.

Hva er det som skjer? Hun kunne høre sin egen stemme inni seg. Skrike i frustrasjon. Skrike i redsel. Det eneste som var noe, var hennes skrik i dette evige mørket.  Innvendig kunne hun se seg selv. De grønne øynene ble fylt med tårer. Det brune håret hang matt nedover skuldrene. Hun la en hånd over munnen og hikstet.
«Vær så snill!»

Jenta stirret ut i mørket. Mørket bak øyenlokkene. Evig og dypt. Hun hørte alt, men greide ikke si, eller gjøre noe slik at de forsto at hun var her. Hun var jo her! Hun var her, men kroppen ville ikke lystre. Den ville ikke våkne slik hun ville at den skulle gjøre.
«Bare snakk videre. Hvis hun ennå er her, vil hun kunne høre oss.»
Jeg er jo her! Skrek hun til svar.
«Hørselen er noe av det siste mennesker mister.»

Hører dere ikke meg?! skriket var høyt og fikk hodet til å verke. Tårene strømmet nedover jentens kinn og hun sto i mørket. Det fantes jo ikke håp for ei jente som henne. Nei det håpet var forsvunnet for lenge siden. Hun skulle vært død. Oddsene var ikke på hennes side, men de var det.  Hun sank sammen, og mørket omsluttet henne fullstendig.
En høy pipelyd kunne høres i det fjerne.
«Hva er det som skjer?»
«Hun er der inne, tror jeg.»
Jenten lukket øynene og sank helt inn i seg selv.

Natten var normal. Ikke noe var galt. Månen skinte fra en klar og skyfri himmel. Lyste opp verden. Fikk snøen til å glitre, og trærne til å kaste lange skygger utover markene. Så man da mot himmelen ville man legge merke til at den var vakker. Månen gjorde jo sitt og  stjernene glitret som tusenvis av hvite paljetter på et mørkt underlag. Hele stemningen med jorden og universet var magisk.

Man ville bli så opptatt av det vakre, at man ikke ville merke den ubegripelige stillheten som hersket over skogen. Ingenting kunne høres. Ikke ulvene som levde i skogen. Man merket ikke at de beveget seg på jakt etter et uheldig bytte. Ikke en gang et ul mot månen. Dyrene merket det. Denne merkelige energien. Selv verden holdt pusten. Ventet på det grusomme som kunne komme til å skje.
«Skjebnen har talt!»

Skriket for over jentens lepper. Et skrik som ikke bare var innvendig henne, men som for over leppene hennes, og fikk de stakkars foreldrene hennes som satt på hver sin stol til å sprette redde opp. Ville hun våkne?

Mysterygirl   Nordland

 

    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.