En siste opplevelse -III-

For en vakker, mørk kveld det hadde vært. Nå våknet Blaze i godt humør. Han stirret forhekset på angorakaninen mens den vasket pelsen sin. Han kunne med hjerte i hånden si at han aldri hadde sett en så lang tunge før, eller så mye pels for den saks skyld. Tungen strakte seg ut av kaninens lille munn og helt rundt til haletippen. Kaninen vasket seg iherdig, slik en vaskekone ville vasket om hun fant det morsomt. Morgenen var kommet sammen med det lille lyset som trengte gjennom trekronene, og Blaze hadde funnet seg noen bær han visste ikke var giftige. De spiste han, og fulgte med på tunga. Selvf ølgelig ble han ikke mett, for bærene var små og få, men han var i hvert fall ikke tørst, for vann var det nok av.
Nå var kaninen ferdig vasket. Blaze ga den navnet Brutus av grunner han ikke husket. Noe med en hund, en tunge og litt sikkel.
”Brutus,” sa han og klappet den lett mellom ørene.
”Brutus?” spurte angorakaninen forskreket og trakk seg unna. Blaze kvapp til, skrek, ynket seg, hikstet og gulpet, alt på en gang. Han kom seg raskt til hektene igjen, men turte like vel ikke å nærme seg kaninen. Et sammensurium av tanker etset i hodebunnen, men underbevisstheten rakk ikke til og kunne ikke forklare fenomenet om en snakkende kanin. Etter enda en lang tenkepause med mange vinkler og muligheter kom han fram til den mest riktige, naturlige og beroligende forklaringen: et menneske forkledd som en angorakanin. Han sukket. Verden er så forutsigbar! Dette var jo helt selvfølgelig. Herregud altså lissom ohmygaaaadh.
”Vær hilset,” hilste Blaze med fingrene d elt opp i tre grupper. Dette var kanskje feil. Han slapp hån! den raskt ned. Om det hadde vært mulig å se øynene til kaninen bak pelsen ville Blaze fått øye på vantro i de sorte klinkekulene, men det gjorde han ikke.
”Jaja, om det er slik det skal være,” surmulte kaninen og hoppet bortover.
”Nei, vent! Hvor er jeg, hvem er du?” Blaze ønsket ikke at kaninen skulle dra. Det var det eneste tegnet på liv han hadde sett siden, ja, når? Kaninen stoppet, ristet på pelsen og snudde seg sakte.
”Vet du ikke hvor du er?” utbrøt den sakte. Den ene poten klødde pelsen.
”Nei.”
Kaninen lyste bokstaveligtalt opp, trakk ut en mobil fra pelsen og trykke raskt inn et nummer.
”Hjelp er på vei!” Kaninen danset rundt så pelsen flagret. Blaze kunne ikke stoppe å tenke på hvor stor munn kaninen måtte ha får å få plass til tunga. Ruller den tunga inn? Bretter den sammen? Eller kanskje den krøller tunga inn. Hjernen presset vekk alle andre tanker, slik som hvorfor kaninen kunne snakke, og konsentrerte seg på tunga. Kaninen svinse t rundt, men stoppet plutselig opp rett før den braste inn i en eik.
”Hei, du?” spurte den Blaze, ”hva heter du egentlig?”
”Jeg heter…” Blaze kunne ikke huske navnet sitt. Han hadde ikke en gang tenkt over det tidligere. Han ble helt satt ut, for hvor mer han tenkte over hva han het, hvor lengre unna kom svaret.
”Okei. Da sier vi at du heter Blaze,” kaninen hadde et lurt glimt i øynene bak pelsen, men, det så jo ikke Blaze. ”Mitt navn er Balder, hersker i denne skogen!”
”Okeeei…” Blaze skulle til å kommentere nærmere, da kaninen spratt ut i bekken og forsvant med et plopp. Blaze var igjen overlatt til seg selv, og ante ikke hva han skulle gjøre. Han rakk så vidt å tenke på hvor mye han hatet regn, før det begynte å regne.
”Helvetes satan.”
Han trakk seg sammen under det samme treet som tidligere, gravde seg inn i mose og savnet kaninen. Den hadde hatt så fin pels! Myk og god, kosete og deilig. Han ønsket at Balder skulle trøste ham. Egentlig så dret han i hvem det var, om det var Balder eller noen andre var helt! det samme, han ville bare bli trøstet.
Alt går så bra, så. Du vet hvor du er. Du vet hvem du er.

Han gikk inn i en urolig søvn hvor han drømte om bakker så bratte at han måtte klatre opp. Asfalten ga ingen grep under fingrene, og skoene eide ikke spor. Han var så redd for å dette ned i avgrunnen at han våknet gjennomsvett og redselsslagen. Tankene gikk tilbake på forrige drøm, det beroliget ham at han kunne huske ting som hadde skjedd tidligere, og at han ikke glemte underveis. Dessverre så kom han til å tenke på at han ikke kunne vite om han hadde glemt noe, for det kunne han ikke huske. Igjen måtte han forbanne seg selv for å sovne på dagtid, for nå var det mørkt og kaldt. Tåka i skogen måtte tilhøre morgenen, for ingen andre han kjente hadde en slik tåke. Blaze trakk knærne opp under seg. Den ellers så stille og døde skogen hvisket til ham, skremte han, stirret på ham.

Hysj
vi hører deg
hysj, vi ser deg
vi vet hvor du er
hysj!

Han omringet seg med mer mose for å dekke lyden av hjertet som banket. Stengte ute lyden av skogen ved hjelp mose i ørene. Mose er en smart oppfinnelse, tenkte han, før han kom på at det egentlig ikke ble oppfunnet, med mindre det finnes en skaper. Så glemsk som Blaze hadde vært siden han badet i det store havet, kunne han ikke huske Gud eller Jesus, Allah eller Buddha. Så det neste han tenkte var: så tett. Selvfølgelig kan det ikke være en skaper, for noe må ha skapt skaperen. Men skaperen kan ikke skape seg selv, kan han? Etter hvert som han kom dypere inn i skaperen Vs skapelse av skaperen og skapelse av skaperen som skapte skaperen følte han seg uvel. Han ristet vekk tankene så godt han kunne, og fokuserte mer på skogen. Hvorvidt det var smart, kan diskut! eres. Så død han følte den var før, var den levende nå.
Tåka danset rundt ham, strøk ham i ansiktet, dro i sjela. Tåken formet seg. Sakte trakk den seg inn og formet seg til skikkelser. De spøkelsesaktige skikkelsene gjorde ikke annet enn å vandre rundt, like vel var Blaze dritredd. Han følte seg som en forkommen jentunge der han satt og hikstet. Slik holdt skikkelsene og Blaze på lenge, frem til det kun dukket opp noen tåkeformede skikkelser nå og da. Blaze tørket tårene sine. Han kunne ikke huske sist han hadde grått så mye. Men så husket han ikke noe annet heller.
Ut av den lille disen som var igjen, trådde en skikkelse. Den svevde langsomt mot Blaze, løftet hånden og hilste. Blaze frøs der han satt med fuktige klær. I tillegg fikk redselen ham til å fryse mer.
”Så her er du,” ordene smøg seg ut av skikkelsen. ”Jeg følte det på meg.”
”Hva er du?” hvisket Blaze. Stemmen hørtes mer redd enn skeptisk ut, og i det dimme lyset i skogen kunne Blaze se tvers igjennom skikkelsen.
”Jeg er et menneske, hva er du?” skikkelsen fikk et skøyeraktig uttrykk, men Blaze kunne ikke være sikker. Det var for mørkt. Men han var hundre prosent sikker på at det han nå hadde bestemte seg for at var et spøkelse, tullet med ham.
”Du kan vel ikke være menneskelig, for jeg er et menneske!” i det Blaze sa det, angret han.
”Og hva er det som gjør oss to så forskjellige? Har ikke vi begge armer og ben, hjerte og lunger? Kan ikke du som jeg lukte den friske duften av regnvåt mose, føle den kjølige morgenen og se solen stå opp bak fjellene der?” skikkelsen virket en smule irritert. Like vel følte ikke Blaze seg truet.
”Du sa du visste jeg kom.”
”Nei, jeg sa jeg følte du kom.”
”Veldig menneskelig av deg. Vi er jo kjent for å være medfølende,” Blaze følte seg tøffere nå.
”Jeg føler tilstedeværelse, du kan seile. Vi er alle forskjellige, men like mye menneskelige. Det finnes matematiske genier og kunstnere som kan ting andre kun kan drømme om. De er ikke noe mindre menneskelig for det. ! Siamesiske tvillinger kan ha to overkropper, de er fortsatt mennesker. Bare fordi noen har en sjette sans betyr ikke det at du skal tvile på en del av identiteten deres.”
”Men hvis du er et menneske, hvorfor kan jeg se igjennom deg? Er du død?”
”Det er den fordømte forbanna skogen her, den viser deg dine skumleste forhåpninger. Uansett så er det praktisk å være usynelig i blant.”
Blaze nikket svakt, redd for å fornærme han. Men så slo det ham, det hadde han allerede gjort. Han stusset ikke så mye på usynelig-delen, etter kaninen så ga det ganske mye mening.
”Her i skogen er det dét du tror på du ser. Mennesker har en evne til å se det de vil se. Men om du velger å tro på meg for den jeg er, så er det den jeg er du får se,” sa spøkelset. Blaze tenkte på det, og merket han ble mindre redd,- skogen var ikke så skummel lenger, men fortsatt like mørk.
”Men hvordan vet jeg at det er den virkelige deg jeg tror på, ikke den deg’en jeg forestiller meg”
”Du kan ikke vite sikkert, men det skader ikke å prøve. Først prøv å glemme hva du tror jeg er. Fjern alle forhåpninger. Innstill deg på å være åpen for alt. Du trenger ikke tro alt, bare vær klar over at alt er mulig.”
Blaze gjorde dette. Selv om han ikke ønsket å lukke øynene ute i den mørke skogen lukket han dem. Han renset hjernen og tenkte på den spøkelsesaktige skikkelsen, men ikke som spøkelse, som en sjel. Han tenkte på hva sjelen hadde sagt, og da han åpnet øynene stod en ung mann foran ham.
”Så vi er alle mennesker?”
”Nei, nei. Men om du føler deg bedre om vi var det, bare forestill deg det.”

Random   Østfold

 

    Emtonie
Får gåshud av skrivingen din, Random... Du skriver nydelig! Beskrivelsene dine, og alt.. Som om en proff forfatter har skrevet det!

Er det en magisk skog han er i, elno? Jeg elsker fantasy, og ble så glad da kaninen og spøkelsene kom! Han mannen skremte meg litt, men det er bra. Jeg liker fortellingen jeg kan grøsse litt av!

Spent på fortsettelsen, jeg håper det kommer en ny en snart!

<3Emtonie

31/03/2011 14:57

 
    Random
Tusen takk for at du liker den! Kan ta litt tid før neste del kommer, men skal prøve å få det til så fort som mulig =)

01/04/2011 18:54

 
    Padfoot
Det med kaninen fikk meg til å tenke enten på Alice i eventyrland eller Narnia x}

Blaze <3 Jeg absolutt elsker det navnet fra nå av c: Herregud, Random, jeg elsker det! Jeg elsker de små elementene du legger inn, alle sanseinntrykkene - alle disse små tingene som gjør historien din mer levende. Det er flott, Random!

Spesielt liker jeg tittelen din.

Men for å være konstruktiv (Vel, for så vidt det eneste jeg kan være konstruktiv på for øyeblikket, ettersom hjernen min er litt mushy akkurat nå etter matteprøveforberedelsene *rage*)... jeg glemte det. Never mind then xD

Hyggelig lesning dette c: Følger ivrig med c:

12/04/2011 19:54

 
    Random
Tusen takk for flott kommentar :D
Litt uvisst når neste del kommer, men får god tid i påska :)

12/04/2011 21:08

 
    Glimmer
Elsket den søte kaninen :) Du skriver kjempebra, Random! Beskrivelsene og ja.. alt virker så levende! :D<3

Det er litt utropstegn plutselig midt i et ord og sånn men ellers har du absolutt ingen skrivefeil;) men de utropstegnene er ikke så farlige<3

Gleder meg til neste del! :D :D <3

13/04/2011 15:41

 
    Random
Ja, har sett det, skjønner ikke hvor utropstegnet kommer fra -.-
Tusen takk for at du kommenterer og liker =)

13/04/2011 17:19

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.