Egg og bacon hver dag

I huset hvor jeg bor (Hver morgen)

Vi har en peis i stua. Det er en gammel, svart ovn som mor steker egg på. Hver morgen står jeg opp, gnir meg i øynene, snubler ned trappa og spiser frokost med Mor, Mann og Art. Det er ikke nødvendigvis samme Mann hver morgen. Det er ikke sikkert at det er en Mann hver morgen, det er heller ikke sikkert at mor er helt den samme hver morgen, men Art er i hvert fall samme vovse. Han er verdens skjønneste hund. Jeg vet du sikkert vil si det samme om din hund, eller bestemoren din sin hund, og tvile på min hund. Men han passer på meg og ser på meg med de dypeste, brune øynene. Når jeg forlater rommet ser han etter meg. Kanskje ser han helt til jeg kommer tilbake, for da sitter han der fortsatt med de triste øynene sine, men halen logrer og han smiler til meg. Noen ganger tenker han at jeg burde hatt en kjæreste, så han ikke trengte å passe på meg. Men så sier han at det ville han ha gjort like vel. Jeg tror ikke Art ville likt kjæresten min; det ville blitt mindre oppmerksomhet på Hund og mer på Kjæreste.
Når Mor slenger baconet på den svarte overflaten freser det og spruter fett utover det blomstrete tapetet. Den er ordentlig grell; like grell som ordet grell. Tapetet er gult, med brunfargede blomster. Jeg vil tørre å påstå at baconet påfører en viss stil til tapetet, så ille er det.
Opplegget med peisovnen var at det ikke var plass til både komfyr og seng i kjøkkenet samtidig. Vi kunne ha hatt senga i stua, men da ville vi ikke hatt et spisebord. I kjelleren hadde allerede jeg en seng, vaskemaskin, klesskap og fryser, og på badet ville det ha vært helt uhygienisk å plassere en komfyr. Derfor bestemte Mor seg for at peis var komfyr og kjøkken soverom. Sånn går det nå man kun har kjøkken, kjeller, bad og stue. Stakkars Art har det veldig trangt, men jeg tror han har vent seg til det.
Etter å ha hilst på Mann, spist egg (som faktisk er veldig gode) og kledd meg, går jeg til skolen. Jeg tar med meg Art, som blir dritglad, og turer rundt en halvtime i skauen. Da vimser han rundt mosegrodde steiner og hauger med lyng mens jeg gjør forrige ukes lekser.
Det som er dumt med rutiner er alt du ikke rekker å ta igjen.
Jeg tør ikke la Art være igjen hos Mor en hel skoledag, derfor lar jeg ham være hos Gretl. Hun er gammel og tysk, og snakker svært dårlig norsk. Som regel nikker jeg til alt hun sier, det er best å la henne være fornøyd og gjøre som hun vil. Men jeg tror Art liker henne, så da får det være greit. Hva Gretl egentlig sier, aner jeg ikke. Og det får egentlig være greit det òg.

På skolen hvor jeg går

er det mange mennesker. Jeg er ikke en people person, så det første jeg gjør er å låse meg inn i klasserommet. Læreren min vet ikke at jeg har en kopi av nøkkelen, men er vant til at døra brått er åpen når den var låst dagen før. Ingen mistenker meg, men beskylder Kurt og Nick, gjengangerne, som for øvrig holder seg til skremming av småbarn.
Klasserommet er ultramoderne med stoler fra slutten av åttitallet. Du kan sikkert beskylde noen som står for økonomistyringen for å være gnine, men her omkring er det tipp topp standard. Stolene og pultene som var her før dét igjen, kom fra femtitallet. Det var nok ett par tusen tyggiser under der, ja.
Men det er koselig å sitte i klasserommet alene. Det minner meg om hvordan det er å ikke ha folk rundt seg; behagelig, bedagelig, fullkomment.
Han jeg sitter ved siden av er ganske snodig. Måten han tiltrekker seg oppmerksomhet på er beundringsverdig, og jeg skulle gjerne beundret ham, men når han får oppmerksomhet får sidemann oppmerksomhet, og sidemann er meg. Min fraværende beundring er antageligvis ikke noe stort tap for ham, for han får nok oppmerksomhet fra de andre jentene. Hver time får han små spørsmål plassert på små, rosa lapper, og de svarer han med å se på den utvalgte jenta og blunke. Jenta vil fnise, men det blir aldri noe mer ut av spørsmålet fra den rosa lappen. For om han gir fnisejentene det de vil ha, er det en fare for tilfredsstillhet og ingen mer oppmerksomhet, eller det motsatte; at fniserne blir avhengig av oppmerksomhetsgutten og aldri gir han fred (utrolig nok hadde det plaget ham å få for mye oppmerksomhet).
Hver morgen har læreren opprop, hver morgen svarer jeg ja, hver morgen svarer ikke Kine og hver morgen svarer Katinka at Kine er sjuk, eller hos legen (som er det samme som sjuk), eller i begravelse (til noen som var sjuk), eller hos tannlegen, eller hos bestemor (som er sjuk), eller er på ferie eller er sjuk fordi hun var på ferie (magevirus..). Min konklusjon er at Kine generelt er en sjuk unge, men det holder jeg for meg selv. Jeg holder meg selv for meg selv også, men det er en annen sak.
Sånn holder jeg ut et par åtte ensomme, mindre lærerike, timer på skolen, før jeg skynder meg forbi samme gutten på samme gamle benken på vei til Gretl og min venn.

I huset hvor jeg bor (Hver kveld)

Mor sover alltid på ettermiddagen, og da kan jeg gjøre som jeg vil. Da ligger hun og snorker i den slitte senga i ved siden av kjøleskapet. Hver kveld vekker jeg henne, hun grynter, står opp, trekker ut en mulig ren kasserolle fra under senga og koker havregrøt på peisovnen. Kanskje spiser vi sammen med Mann om han er der, men som regel er han ikke det. Han kommer senere. Så går Mor og legger seg mens jeg gjør lekser i kjelleren og Art sover på beina mine.
Mor er avhengig. Tvangstankene hennes ligger strødd utover hjemmet vårt og fyller hver krik og krok med råtne, gamle tanker hun ikke kan bli kvitt. Slik som samlerne du ser på tv, som kjøper alt de kommer over og aldri blir kvitt noe, samler Mor på avhengighet av alt hun kommer over. I det siste har røkelse vært the main product. Røkelsen er en slags avkobling til de sterkere tingene hun sluttet å ta rundt samme tid hun begynte med rutinene sine. Alt rundt Mor er meget diffust, det finnes ingen forklaringer på noe. Det skal kun være som det er, så lenge det er hennes måte. Jeg lager ikke opprør, for som alltid gjør jeg henne til lags, akkurat som med Gretl.
Jeg er vant til kravstore folk.

Random   Østfold

 

    Rue
Uhm... jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg vil vite at noen synes at denne teksten var utrolig fin. (Og jeg sier fin og ikke morsom, sånn jeg har som vane, for denne var ikke morsom, men fin.)

Det du beskrev her var om livet(blir det riktig å si?) til en person som ikke har det så bra. Du beskrev alt så bra, og jeg levde meg veldig inn i tankegangen til hovedpersonen.

Det var også veldig fint det du skrev uthevet på egen linje, og så fortsette på linjen under, som en slags overskrift. Det passet på en måte til teksten.



12/07/2011 19:58

 
    Rue
Oi, sann. Jeg kom borti stemmeknappen, når jeg ikke var ferdig med å skrive. :(

Den er ordentlig grell; like grell som ordet grell.

Artig setning, forresten.

Stemmer

-Rue

Sånn, nå kan jeg sende.

12/07/2011 19:59

 
    Oblivion
Helt storartet.
Skrivemåten din, de passive beskrivelsene av omgivelsene, personene, alt. Helt fantastisk!
Også det at du delte teksten inni tre puljer, som hadde lite luft i seg, gav teksten enda et mer spesielt preg. Helt brilliant...
Jeg bøyer meg i støvet!
Og du får en stemme på veien :)

12/07/2011 20:44

 
    Random
Tuuuusen takk Rue og Oblivion =D Nå ble jeg glad!
Dårlig vær utenfor, så nå lyste det opp dagen :)

14/07/2011 11:43

 
    mrs. Twilight
Wow. Jeg kjente praktisk talt hvordan jeg ble
SUGD inn i denne historien, mens jeg så for
meg alt og hadde hovedpersonens tanker i
stedet for mine. Skikkelig kult!

Likte at du kalte moren for Mor, faren(eller
kanskje en midlertidig- jah!) for Mann, og
hunden for Art. De fikk liksom aldri noe ansikt,
så det var helt åpent å dikte opp de karakterene
selv! :P

Det virker som om de i historia er.. litt fattige?
Soverom på kjøkkenet etc? xD

Du skal få en ønskestemme av de sjeldne, azz!

20/09/2011 19:38

 
    Random
De er vel egentlig fattige, men det r på grunn av
moren som er ganske "spesiell".. Hun har
problemer med ansvar feks og det å ta gode valg.

Tusen takk mrs. Twilight, for flott kommentar og
ønskestemme! =D

20/09/2011 20:11

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.