Trenger Tittel

Historien har et midlertidig navn som er: «Lost and Found» , men vet ikke helt hvordan denne teksten er... Har hatt skrivesperre og prøver å komme meg tilbake ut av mørket. Men under er nå denne merkelige teksten.


Lost and Found


Altså noen vil si jeg er gal. Noen vil si at jeg er sær. Dumsnill, patetisk og rett og slett annerledes. Vel det er vel det jeg er. Eller på en måte det jeg var. For å sette deg rett inn i tankene mine er det greit å fortelle det med en litt spesiell historie. Den starter dumt, men i slutten av historien vil man kanskje se vendepunktet. Jeg har bestemt meg.


Dette var da min verden:

Det var fire vegger og en utsikt. Jeg var usikker og gjorde lydig det jeg fikk beskjed om. Når jeg ikke gjorde det, satt jeg alene, og stirret i veggen. Forvirret meg selv med tanker. Hadde blandede følelser. Hvis jeg gjorde motstand, ble jeg psyket ned. Jeg var fortvilet over valgene jeg måtte ta. Følte det som om at det gjaldt liv eller død. Jeg måtte bli best for å passe inn. Måtte trene, og være den som skulle nå toppen. Likevel de gangene jeg var fortvilet og stirret i veggen, hadde jeg en følelse av at det var noe som manglet i livet mitt.


Nedbrutt og alene. De eneste jeg kunne stole hundre prosent på var firbeint. Bar meg over ett hvert hinder. Støttet meg når jeg gråt. Jeg satt rolig og stirret på bilder og i veggen. Tenkte at jeg måtte lære meg å bli sterk. En dag skulle rommet mitt krympe. Jeg skulle slutte å stirre i veggen. Redselen ville få hjertet til å slå. Men å kunne tørre å bli sterk, ville gjøre at jeg kunne ta et nytt steg ut i verden. Men redselen holder meg tilbake...


Valget mellom livet og døden er hardt. Å se noen dø er forferdelig, og river i følelsene. Noen ganger kan man aldri helt bli seg selv etterpå. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til det. Jeg trakk meg tilbake og lot bare redselen strømme gjennom kroppen. Var på nippet til å låse meg fullstendig inne på rommet igjen, men jeg kunne ikke gi opp. Jeg ville bli best. Jeg tok et valg som ville føre meg mot nye høyder, og nye sorger.


Med nye mål, og mer styrke åpnet jeg meg mer. Ville vise at jeg ikke var håpløs. Ville la verden se meg litt. Og med det opplevde jeg mye glede. Disse gledene kom i form av tillit, fart og spenning. Et bånd som jeg ikke kan beskrive ble skapt mellom meg og en firbeint. Han lærte meg så meget, og ga meg selvtilliten. Vi hørte sammen. Likevel så ble han revet så brått og brutalt ifra meg. Tårer strømmer ennå, og hjertet blør.

Jeg holdt på å låse meg fullstendig inne atter en gang. Men noe holdt meg tilbake. Forvirret meg og fikk meg til å gråte mer. Sorgen var forferdelig. Jeg hadde sviktet



Du må gjerne si at jeg er tapt. Gjerne bare si at jeg aldri kan bli funnet igjen, og er på ville veier. Bare rop ut at jeg roter alt fullstendig til. Det er det jeg alltid har gjort. Men jeg vil svare deg med rolig stemme; Dette er likevel første gang jeg får et hint om hvem jeg vil være. Hvem jeg vil bli.
Joda, jeg blir mer og mer forvirret. Vil til tider bare gi opp. Rope høyt i frustrasjon og dra fortvilet i håret. Bare la tårene strømme i stri strømmer nedover kinnene mine. Men så snart bena mine er ute på solid grunn; da vil jeg komme til å vite hvem jeg er.



Tiden gikk, og jeg var forvirret. Savnet ennå den aller, aller beste. Den som skulle bringe meg til nye høyder, men man kan ikke leve i fortiden. Man må prøve å se opp og fram. Dessverre er ikke det min sterke siden. Min manglede selvtillit gjorde at jeg rotet hodet mitt til. Møtte en ny firbeint venn som kanskje kunne hjelpe meg, men sorgen forsvant ikke. Men selv om jeg ennå sørget, hadde jeg pågangsmot, og denne gangen var jeg mer målbevisst enn jeg noen gang hadde vært. Med hodet hevet og med en fight jeg ikke hadde hatt på lenge bestemte jeg meg for å bli best. Koste hva det koste ville. Blod og svette. Og sorger og gleder.


Jeg ble god. Jeg hadde nå en venn som ville hjelpe meg, og de andre jeg hadde mistet hadde lært meg så meget. Jeg kom inn for en av Norges beste trenere. Jeg var på vei mot toppen. Likevel var det fremdeles noe som manglet i livet. Livet mitt hadde kun bestått av å trene. Trene for å bli best. Jeg skjulte følelsene mine. Skjulte dem bak et smil og mye latter. Utvendig var jeg bestemt og målbevisst, men innvendig var jeg en person full av sorger og smerter. Innvendig var jeg en ødelagt person som lot seg manipulere, og psykes ned. Utvendig var jeg en person som smilte til alt. Ingen sorger, ingenting. If I wear a mask I can fool the world, but I cannot fool my heart.


Så møtte jeg han. Allerede første gang jeg så han var det noe. Jeg merket meg han med en gang. Den gode utstrålingen og alt. Nå snakker jeg ikke om en hest. Joda jeg var såret før jeg møtte han av et menneske, men det er et kapittel som er glemt. Som jeg har sagt så var jeg lett og manipulere...
Uansett var det noe med han som fikk meg til å være noe mer. Til å ville finne det som manglet i livet mitt. Med et valg hengende over skuldrene satte jeg meg ned og stirret i veggen. Reise til Sør- Norge for å bli best med hest, eller bli her hos han. Finne det som manglet og kanskje bli lykkelig?
Jeg valgte å bli

Verden er nådeløs og kald. Tårer kan lett indikere at du er en svak person. Jeg prøvde å holde hodet hevet. Vise hvilken stolt person jeg var. Men jeg ble manipulert, og den ødelagte personen innvendig tok kontrollen. Redselen tok kontrollen, og det lille av selvtillit ble brutt ned. Jeg var et monster for meg selv og andre. Likevel sto han stødig som fjell. Løftet meg med en gang jeg falt. Jeg hadde aldri, og selv den dag i dag; har jeg aldri følt meg så sterkt knyttet til en person. En person så snill og god.


Likevel er det ikke lett å vende tilbake igjen fra de døde. Den personen jeg hadde vært før hadde tatt meg igjen. Fortiden hadde innhentet meg. Jeg var nedbrutt, og følte meg uverdig. Jeg var ikke bra nok. Skapte helvete for meg selv og uten helt å mene det, også for han. Tårer i fortvilelse. Jeg psyket meg fullstendig ut. Ble en person jeg ikke ville være; og som jeg aldri mer vil bli. Han åpnet mine øyne.


Ja jeg må innrømme at jeg var et eneste stort vandrende rot. Gjorde alt feil. Kunne aldri helt forstå hvor jeg skulle går. Hvor jeg skulle stå. Uansett hvor hardt, og hvor mye jeg enn måtte ønske deg. Jeg prøvde å skjule den jeg var. Ville ikke vise noen hvor svak jeg var. Likevel ser jeg nå at alle må huske på at vi er lik. Vi alle er mennesker. Alle bærer sine sorger og hemmeligheter. Det er ingen grunn for å la seg bryte ned. Hvorfor bare ikke prøve å kjempe. Jeg ville virkelig og jeg vil ennå lære meg å bli sterk. Selv når regnet øser ned og jeg er fullstendig knust. Det er da det er viktig at jeg klarer å stå frem og at jeg vet hvem jeg er.

Si det høyt at jeg er tapt, men at jeg vil bli funnet. Jeg har vært på ville veier. Ja, bare rop ut at jeg rotet alt til. Det
var det jeg gjorde. Men nå trår jeg et steg nærmere en solid grunn. Han er her og passer på meg. Han sørger for at jeg ser det klarere. Han vil sørge for å gi meg selvtillit, sørge for at jeg blir sterkere. Forvirringen og frustrasjonen vil forhåpentligvis forsvinne. Tankene mine er blitt klarere. Vær så snill og la meg får vite hvem jeg er.

Jeg vil ikke se meg tilbake. Skal lære av mine feil, og min fortid. Jeg vil leve livet mitt mens jeg ennå kan. Prøve ut ting, og leve i nuet. Jeg ser meg ikke tilbake, men skal beholde minnene. De gode og de vonde. De er en del av meg. Jeg kan gjøre det. Jeg kan klare det.

Dette er min verden; En mye bedre en. Noe er åpnet seg for meg. Jeg kan på en måte føle at jeg vokser, uten å vite eller se det. Mentalt sett tror jeg det. Hva enn som skjedde, og hva enn som vil skje, så vil jeg være her. Jeg skal løfte hodet, selv hvor flaut det enn måtte være, eller bli for meg. Selv hvor skjelvende å redd jeg enn måtte bli, så skal jeg stå sterk. En ting åpnet øynene mine og jeg ser at med kjærlighet kan jeg klare alt.


Du kan si at jeg har vært tapt og funnet. Rop høyt ut og si at jeg rotet til alt. Jeg gjorde det! Du kan si jeg har snudd det opp ned. Likevel er dette første gang jeg står med denne følelsen. Dette er første gang jeg med sikkerhet kan si hvem jeg er. Han har gjort så mye for meg. Bærer meg fram og leder meg den rette veien. Viser meg mye kjærlighet.
Nå står bena mine på en solid bakke. Før visste jeg ikke hva som var opp og ned. Takk og lov; endelig vet jeg hvem jeg er!

Mysterygirl   Nordland

 

    bettia
ååh, DU!:D
Dette var en bra tekst, veldig åpen og ærlig.
Ingenting som tyder på at du nettopp har hatt
skrivesperre ihvertfall...! Du skriver så levende,
det er ekstremt enkelt å kjenne seg igjen, noe
jeg gjorde (du beskrev egentlig akkurat
hvordan jeg har følt det de siste månedene,
uten at jeg selv har klart å sette ord på det, så
takk i guess?;)
Vet ikke så mye mer å si uten å nevne ting som
ikke trengs å nevnes, fordi det ikke er teksten
verdig. (Det er ikke kritikk til teksten altså, mer
en fundering sånn rundt tema...;P)

Men jeg er sent ute som vanlig..:( Et drøss med
ønskestemmer!

Klem^^

25/02/2012 22:12

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.