Jul i skjul - Julaften

"Jeg regner med at dere har registrert at jeg har forlatt fengselet. Det har antakeligvis ført til mye kaos, unødvendige utrykninger og leting fra deres side, og det beklager jeg på det sterkeste. Det er dumt at politiet må bruke så mye resurser på å lete etter en rømt seriemorder når de kunne brukt tid på helt andre og langt viktigere ting. Jeg har ikke tatt livet av meg, men er høyst levende. Jeg skjønner at å forlate fengselet kan virke både uhøflig og lite samarbeidsvillig, men datoen jeg skulle henrettes på, passet ikke i første omgang. Jeg kommer sannsynligvis tilbake en dag det passer bedre. Jeg ville også satt pris på om dere informerte lokalbefolkningen om at de ikke behøver å være redde for meg akkurat nå, i og med at jeg er bortreist. Jeg skal sende et brev før jeg kommer tilbake, så kan de eventuelt være redde da isteden, selv om det strengt talt ikke er nødvendig det heller.


- Med vennligst mulig hilsen Robbie Orderby"


                                                                          *


Jeg sitter i en haug av halm og holder Husmoren i hånden. Veene har allerede satt i gang, og neglene hennes borer seg til tider gjennom huden i hånden min. I de andre bingene står grisungene og gomler i seg det tvilsomme fôret, og Bonden står med støvlene dypt begravet i grisemøkk og roter rundt i en haug av halm.
«Er det nåkken av dokker som har sett eit kvitt skrin?!» spør han stresset mens han kaster halm bak ryggen.
«Hvor lå det?» spør jeg og løfter hodet litt.
«Det låg på den jævla stolen!»
«Den stolen?» Jeg peker på den blå stolen i hjørnet.
«Ja, den stolen for svarte!»
«Ja, det lå der i går.»
«Veit du kor det er blitt av no?!»
«Nei, jeg beklager.»
«Hælvette heller…» Han tramper stresset rundt i rommet og graver og leter og roter omkring.
«Hva var det i skrinet?» spør Freddie. Han har satt seg inntil veggen med mobiltelefonen sin. Han er en av de tradisjonsløse. Han har ikke noe annet sted han skulle ha vært – selv om det sikkert er mange steder han heller ville ha befunnet seg enn i dette grisehuset.
«Det skal faen meg inte du blanda deg opp i!» kjefter Bonden. «Svarte!» En av de mellomste grisene ser forvirret etter fôret som forsvinner bak ryggen til Bonden sammen med halmen – den spaserer snøftende mellom bena hans, og han skriker og sparker til den med en støvel.
«Gi faen!» Freddie reiser seg. Jeg klør meg desperat i nakken.
«Nå blir det leven,» hvisker jeg til Husmoren. Hun ser fortvilet tilbake.

«Jeg visste at det var no’ jævlig galt med den bonden,» sier Freddie i det Bonden har forlatt rommet for å lete videre etter skrinet sitt et annet sted. «Det må jo være en grunn til at dette grisehuset ligger så jævlig gjemt.»
«Det er jo for at ikke grisene skal fryse i hjel!» forklarer Husmoren opphisset. Det er vanskelig å si om temperamentet skyldes hennes behov for å ikke rette mistanke mot mannen hun kjøper skumle sprøyter av, eller om det skyldes det faktum at det er smertefullt å snart skulle føde en gigant i tredje uke.
«Yeah right!» Freddie slenger mobilen sin ned i en haug med halm og plukker den opp igjen før han på nytt slenger den fra seg. «Jeg vedder på at den eneste grunnen til at han ikke vil at de skal fryse i hjel er fordi det er mindre profitt i små griser enn i store griser!»
«Det skal en nok ikke se bort ifra,» nikker jeg. «Vi får håpe han finner skrinet sitt.»
«Jeg driter i det jævla skrinet hans! Det er sikkert ett eller annet tvilsomt oppi der uansett!»
«Det kan hende.»

Tausheten senker seg for en liten stund. Freddie fortsetter å kaste mobilen sin og plukke den opp igjen, og Husmoren fortsetter å motta veer – stadig hyppigere. Lucy sitter irritert i et hjørne og sturer sammen med til tilsparkede grisen, og bondekonen henger opp glitter som grisene kommer til å rive ned igjen. Døren åpner seg, og nå er det Gabriel som kommer inn. Egentlig er det merkelig hvordan jeg og Gabriel stadig ender opp på samme sted. Jeg kan knapt huske en eneste jul hvor jeg ikke har møtt ham på et eller annet tidspunkt. Det er både skummelt og trygt med sosiallærere som følger en resten av livet. Tidligere trodde jeg at det var fordi jeg bodde på et lite sted – men nå er det lille stedet et helt annet sted. Dette er meg et mysterium.
«Halleluja,» hilser Gabriel og løfter en grisunge. «Du verden!» fortsetter han i det han får øye på tilstandene. «Her er det hele godt i gang, ser jeg. Og dette helt uten en jordmor.»
«Har du erfaring med å ta imot barn?» spør jeg og skal til å reise meg. Husmoren holder hånden min fast slik at jeg faller ned igjen på halvveien. Freddie ler – utelukkende fordi han vet at jeg ydmykes så lett som dette.
«Ja, både ja og nei.» Han tar et par skritt i vår retning. Grisungen i armene hans har begynt å leke med det lange hippiehåret. «Jeg har tatt imot mang et barn gjennom tidene, men aldri hatt rollen som jordmor, dessverre. Men jeg kan stå her og spre gode vibber!»
«… Det er snilt av deg, Gabriel.»
«Jeg har forøvrig et veldig godt bud å dele.» Han rekker meg et brev og legger hviskende til: «Dette kan du lese når du er alene.» Jeg nikker langsomt og studerer konvolutten. Den er ikke adressert. «Det er mange som er nysgjerrige på barnet,» sier Gabriel til alle i rommet. «Ja, de er faktisk på vei inn hit akkurat nu.» Han snur seg rundt og ser mot døråpningen slik at alles blikk flyttes dit. Mitt første instinkt er å løpe og gjemme meg i en haug med halm, men alle menneskene som spaserer inn i rommet er mennesker jeg allerede har hilst på i det rosa huset. De spaserer inn i tog og setter seg omkring på gulvet eller henger over bingene. Kanskje dette er alle i hele Tromsgaard. De er minst seks stykker. Døren lukkes slik at roen faller på igjen, og folk setter seg på valgfrie plasser med bena under seg. Tenk at et barns fødsel er en så stor begivenhet. Nå slipper Husmoren hånden min slik at jeg kan reise meg opp. Det er behagelig. Jeg har generelt svært liten oversikt over dette rommet så lenge jeg sitter i en haug med halm. Jeg lener meg over en stav som står plassert ved veggen. Merker at jeg er svimmel. Jammen fint jeg har denne staven å holde meg fast i.

Det har gått to timer. Kirkeklokkene ringer julen inn et stykke unna, og bondekonen spaserer omkring og deler ut kakemenn til alle i grisehuset. Brevet brenner i lommen min. Det var sadistisk av Gabriel å gi meg brevet på denne måten mange timer før jeg har mulighet til å være alene for å lese det. Kanskje var det slike følelser som drev ham til det – kanskje nyter han når andre mennesker er distraherte på grunn av brev. Det skulle overhode ikke forundre meg om han i sannhet var en slik en. Han ser på meg med et smil.
«Tålmodighet,» forklarer han. «Det er nøkkelen til suksess.»
«Mhm,» nikker jeg. Dette blir utelukkende verre og verre, og jeg er nødt til å gå til toalettet for å lese brevet. Det er en god unnskyldning. Derfor slipper jeg staven og setter kursen ut.
«Hvor skal du, din jævel?» kjefter Husmoren.
«Jeg kommer straks tilbake.»
«Ja, bare stikk du, din feige mann!»
Jeg overhører henne og lukker døren til grisehuset bak meg. Merker hvor fantastisk behagelig det er å ikke befinne seg i stanken og støyet. Her er det fullstendig stille og kaldt. Det henger en bitteliten lyspære i taket og gjør slik at det er mulig å se, men det er det. Jeg setter meg på gulvet en liten stund og lukker øynene. Det suser og bråker i hodet mitt. Det er som tusenvis av insekter svermer rundt inne i skallen. Tenk at det skal være så kaotisk. Jeg plasserer hendene foran ansiktet og presser dem mot huden. Jeg skulle ønske stillheten kunne bli komplett. At den ikke bare var utenfor, men også inni. At ikke Satan dukket opp hver gang jeg var alene, at ikke støvet skrek når alle andre var stille.
«Robbie.» Det er stemmen min som snakker. Selv om munnen min er lukket. Noen rister i skulderen min. Jeg skvetter opp og ser på denne noen, denne noen som uten tvil er meg selv. Meg selv med håret dratt bakover med hårgele og en T-skjorte med et fotballag på. Meg med min verre halvdel Glennes utseende. Jeg svarer ikke. Dette blir for tåpelig. «Robbie, faen ta!» Han dytter til meg slik at hodet mitt slås inn i murveggen bak meg og svarte prikker dukker opp foran øynene mine. «Hvorfor i helvete sitter du her når du burde ha vært der?» Han peker på døren til grisehuset.
«Jeg skulle lese et brev,» forklarer jeg.
«Javel ja.» Han ser mistenksomt på meg. Mistenksomt. Det er et uttrykk jeg sjelden bruker. Parfymen er heller ikke en parfyme jeg kan huske at jeg har hatt på meg noen gang, og skoene hans er heller ikke sko jeg har tatt med meg.
«Glenn,» utbryter jeg forskrekket. «Hva er dette for noe tull?» Jeg reiser meg. Han reiser seg også.
«Det lurer jeg også på,» sier han. «Helvete! Man rømmer faen ikke fra fengsel!»
«Nehei, nei.»
«Og når man rømmer fra fengselet, så gjør man det faen ikke uten å legge fra seg en beskjed!»
«Jeg beklager.»
«Jeg har vært jævlig sint på deg!»
«Det overrasker meg ikke.»
Vi stirrer på hverandre. Han tar seg til håret gjentatte ganger og retter på sveisen. Ansiktet hans blir stadig mer rosa.
«Faen, jeg veit ikke jeg.» Han griper skulderen min og ser ut som han prøver å ikke blunke. Øynene blir røde. Han tar seg til ansiktet med en stresset hånd og skal til å snu seg vekk, men jeg tar poenget og trekker ham inntil meg. Han legger hendene usikker på skulderbladene mine.
«Du har vært bekymret.»
«Joa,» mumler han inn i øret mitt.
«Det er ikke noe å skamme seg over.»
«Faen, jeg skammer meg ikke over det.» Stemmen hans senker seg. «Det har vært et jævla helvetes år for meg Robbie. Folk tar meg for å være deg på gata. En gang var det en jævel som begynte å denge løs på meg også. Og nå er det enda verre, siden de veit at du kan være hvor som helst. Jeg har flytta vekk fra de stedene det er mennesker, så jeg slipper det køddet hver gang jeg skal gå ut for å trekke frisk luft. I tillegg er det faen ikke no gøy å gå rundt og lure på om hva som har skjedd med deg, jeg mener, jeg tenker jo på det selv om jeg nå veit at du er en kaldblodig ond morder.»
«Det er forståelig.»
Han trekker seg langsomt unna. Dette er muligens den lengste omfavnelsen han har hatt i hele sitt liv. Hvem som egentlig er mest kaldblodig av oss, har jeg aldri helt klart å komme frem til.
«Hvordan fant du frem?» Jeg ser alvorlig på ham. Jeg prøver å ikke virke mer truende enn nødvendig. Han griper armen min.
«Alle veit jo at julen er en familietid… jeg blei vil trukket hit på magisk vis, trur du ikke?»
«Kanskje det.» Jeg skal til å spørre ytterligere, men han griper døren til grisehuset og spaserer rett inn.
«Haha!» ler Freddie på andre siden av veggen, «jeg visste ikke at du likte fotball, Gaute!»
Glenn griper armen min og drar meg inn i rommet. Freddie sperrer opp øynene. «Glenn!» utbryter han. Jeg ser på ansiktet hans at han tenker det samme som meg. Det er ute med oss. Det er ute med meg fordi de enten har skjerpet sikkerheten i fengselet eller planlegger å plassere meg i en mørk kjeller et sted – og det er ute med Freddie fordi han har visst hvor jeg er uten å si noe.
«Ikke trekk noen konklusjoner,» sier Glenn. Folk ser undrende fra Glenn til meg. Som om de tror jeg har klonet meg. Freddie spaserer bort til oss og senker stemmen betraktelig.
«Du har vel tenkt til å sladre til purken?» Han virker nærmest truende, og Glenn rynker brynene.
«Nei jeg veit ikke jeg.» Han klør seg i bakhodet. «Det ville vært straffbart av meg å holde kjeft.» Han trekker pusten skjelvende og ser seg fortvilet rundt. «Jeg har’ke vært her.»
«Kva faen er det dokker står og hvisker om?» kjefter en av gjestene. Vi trekker oss fra hverandre. Glenn stirrer på meg. «DET ER EN JÆVLA PIKE PÅ VEI! ER DET INGEN SOM KAN HJELPE TIL?!»
Vi ser oss rundt. Bonden, som for øyeblikket ruller en av grisene over på ryggen for å se under den, reiser seg.
«Jag har erfaring.» Han brøyter seg gjennom menneskene. «Jag gör dette helle tia.» Han setter seg ned ved Husmoren. Alle samler seg nysgjerrig, og ytterligere strømmer til gjennom døren. Flere av dem har små gaver med seg. Victoria, som jeg ikke har sett siden Luciadagen i snøhulen, tenner en mild røkelse.
«Den første lukten barnet kjenner vil påvirke det resten av livet,» forteller hun. «Det vil ha mye å si for hennes personlighet.» Gabriel nikker ivrig. Jeg griper staven ved veggen igjen. Dette er ikke en hendelse jeg med selvfølgelighet vil kunne holde balansen til. Jeg har aldri hatt lyst til å bli far. Det vil si; jeg har ofte hatt lyst til å bli far. Men jeg har aldri hatt lyst til at noe barn skal ha meg som far. I hvertfall ikke i disse tilstandene. Det er så mange mennesker her, som er interessert i lille Ylva – hvorfor skulle en meg fra eller til ha noe å si i det hele tatt? Det er sikkert nok av mennesker som kan steppe inn som barnepassere. Det eneste hun vil bruke meg til er å drepe henne. Hvorfor skulle jeg være interessert i å drepe noens mor? Jeg strekker ut hånden og griper Glenn, drar ham nærmere.
«Du,» hvisker jeg. «Kan du holde denne?»
Han griper staven.
«Greit for meg.»
«Tusen takk.» Jeg slipper den og klapper ham på skulderen. Sniker jeg forbi menneskene og lukker døren forsiktig igjen bak meg. Dette var en grei løsning. Ingen vil merke forskjell allikevel.

                                                                       *
Jeg sitter på en benk og ser utover sjøen og leser et brev. Brevet er fra Mia. Hvorfor hun ga det brevet til Gabriel, vet jeg ikke. Mia befinner seg i skrivende stund på et tog på vei til England. Avisene har gått for langt nå, alle vet alt hun ikke vil at de skal vite om henne. Hun er lei. Nå skal hun bo et sted der ingen har sett henne før, der ingen har hørt om verken henne eller meg. Hun skriver til og med adressen.

Hvis du lever så håper jeg at du skjønner hva jeg tenker på. Jeg savner deg.

En mann sitter på en krakk utpå isen. Han har skåret en rund åpning, og nå fisker han med en fiskestang. Brått reiser han seg, mens han skriker «napp, napp!» Han setter i gang å surre og surre. Jeg kan ikke se hva det er han får på kroken, men jeg kan høre stemmen hans. «EN JÆVLA MANEIT!» skriker han. «EN JÆVLA DAU MANEIT!» Han legger den i en plastpose. Står og ser utover isen en stund, før han tar skiene sine og glir av sted. Jeg tror jeg vet hva jeg skal gjøre.

«Hva skal du gjøre?» Satan tar hånden min.
«Jeg tror jeg har en idé.»
«En ond idé?» Han stirrer på meg med et blikk fullt av lyst. Jeg svarer ikke. Setter i stedet foten på isen og begynner å spasere mot åpningen. Først forsiktig, men så ser Satan på meg med et merkelig blikk. Jeg trapper den på forsiktigheten. «Du er trygg i hånden min,» forteller han. Jeg svarer ikke. Stirrer ned i åpningen i isen. Jeg kan se at vannet er i ferd med å få et lite tynt islag over seg. En maneit flyter omkring rett under laget. Jeg setter meg på krakken. Satan setter seg på krakken ved siden av. Ikke at det var en krakk der før han satte seg på den.
«Skal vi fiske?» spør han forvirret.
«De er sikkert veldig sultne.»
«Utsultede.»
«Manetene har vært her i mange år. Jeg tviler på at de dør på grunn av kulde. Det har vært kaldere her før. De er spesialtilpassede dette klimaet.»
«Polarmaneter.» Han ser på meg med et humoristisk blikk. Jeg smiler til ham.
«Jeg har hørt at de kan krype opp på land. Hva tror du hadde skjedd hvis de hadde vært tre ganger så store?»
«Da tror jeg de hadde spist alle mann.»
«Kanskje.» Jeg rynker pannen. «Det er en forferdelig tanke.»
«En forferdelig, men trygg tanke.»
«Er det du eller jeg som driver meg til å gjøre denne handlingen?»
«Jeg vet ikke en gang hvilken handling du tenker på.»
«Denne handlingen.» Jeg åpner skrinet og heller innholdet ut i vannet. Det tynne islaget brekker. Satan sperrer opp øynene.
«Ondskap!» utbryter han og farer ned på isen for å kikke ned i åpningen. «Ondskap, Robbie!»
«Ja, det er ondskap ja.» Det er noe med mitt eget tonefall som minner meg om en mor som svarer «ja, det er hest ja,» til en liten gutt som ivrig roper «hest, hest!» Satan ser på meg og smiler lurt.
«Åh, hvor jeg hadde elsket å jobbe med deg, Robbie.» Han drar meg ned. Sylenderne med innholdet i sprekker i kulden, og jeg kan se kjemikaliene spre seg. «For denne handlingen,» sier han, «tilgir jeg deg for all dumskapen.» Han griper kinnene mine og kysser meg på leppene på en måte som er øm til Satan å være. «I dag elsker jeg deg.» Han klemmer hånden min. «Drar du tilbake til den dumme kvinnen din nå? Og det dumme barnet ditt?»
Jeg rister på hodet.
«Jeg har valget mellom en kvinne som ikke trenger meg og en kvinne som trenger meg – synes du det er et vanskelig valg?»
«Ta i betraktning at jeg er Satan.»
«Hm.» Jeg rynker pannen. «Kanskje det er et vanskelig valg.»
«Jeg er veldig skeptisk til å la deg reise til en kvinne du elsker, spesielt med tanke på at hun føler det samme for deg.» Han tar hånden min og kysser ringen. «Jeg vet at jeg kan få deg til å forelske deg i meg, men selv om jeg elsker konseptet av deg, så vil du antakeligvis ikke synes at det er nok. Hun vil komme til å utkonkurrere meg.» Han sukker. «Jeg lar deg dra utelukkende fordi du er fantastisk.»
«Tusen takk.»
«Selv takk.» Han stirrer ned i vannet og puffer meg vekk med hånden. «Du får gå, da.»
«Ja, jeg tror det.» Jeg kikker opp på himmelen. En stjerne lyser ekstra sterkt langt borte.
«Jeg lover å besøke deg, Robbie.»

Jeg forlater ham. Mens jeg går, forsvinner han i mørket. Fra der han sitter, forsvinner kanskje jeg også. Eller kanskje han ikke er der lenger. Etter hvert forsvinner også det brune huset og det rosa huset. Jeg stopper i det jeg kommer til motellet. Jeg står med føttene dypt begravet i snøen og kommer på noe forferdelig. Jeg har ikke noen metode å frakte meg selv fra motellet til togstasjonen. Det er langt å gå. For langt å gå. Hvis jeg sovner i snøen kommer bare Gabriel til å plukke meg opp og bære meg tilbake til det brune huset. Panikken farer gjennom meg i det jeg tenker på grisehuset, og jeg skal til å gå inn på motellet i det noen griper skulderen min.
«Gaute!» utbryter en fyr bak meg. «Godt å se deg!» Jeg blir omfavnet av to sterke armer. En enda sterkere lukt av tobakk slår inn i neseborene mine.
«Per-Olav!» utbryter jeg.
«Skal du inn på motellet?!»
«Jeg har egentlig tenkt meg tilbake til togstasjonen, men – «
«- Neimen for helvete, sitt på med meg a!»
«Jeg har ikke lyst til å være – «
« - Skjerp deg a, jeg skal samma plassen.» Han drar meg med bort til en stor og skummel snøscooter og løfter meg opp på den som om jeg er et barn. Motoren begynner å brumme, og snart forsvinner også motellet bak meg. Jeg innser at jeg har forlatt trillekofferten min med all kaffen i. Det går kaldt nedover ryggen min. Jeg håper de har kaffe på toget.

Beliar   Vestfold

 

    Spurvejenta
Takk.

Takk for en fantatisk fin opplevelse. For at du står på, i en tid der alle faller fra. Takk for at bryr deg. For at du skriver, og for at du legger det ut slik at vi kan lese det. Takk. Tusen, tusen takk.

Jeg føler at jeg har vært dårlig til å kommentere. Jeg har lest historien på mobil, og ikke fått kommentert. Derfor føles det rart å kommenter gaaamle tekster. Nåja, her har du noen små ord fra meg:

1) Historien er gjennomtenkt. Du har ingen unaturlige og urealistiske elementer som ødelegger. Delene passer sammen, og du har klart å dele opp alt sammen godtr, slik at delene er ca. like lange.

2) Karakterene er gode. De er realistiske, fantasifulle... tja, fantastiske?
a) Robbie er en utrolig god figur. Han er en voksen figur, en god og veloverveid en. Jeg liker at han er autistisk. Det gjør ham mye mere spennende og skaper litt usikkerhet rundt ham. Det gir ham større plass å brede seg i, om du skjønner. Robbie er en verdig hovedperson til kalenderen din!
b) Husmoren er også en god karakter. Hun er litt vanskelig å beskrive. Ond, gal, egenrådig, desperat... nå, beskrevet med sånne adjektiv, virker hun som en skikkelig modbydelig person. Det er hun også på sett og vis, men jeg liker henne også. Veldig godt, til og med!
c) Satan. Hvis det er vanskelig å beskrive Husmoren, er det enda vanskeligere å beskrive Satan. Han er en såpass sammensatt og dataljert person. Du har fremstilt ham ganske menneskelig. Det liker jeg -også.
c) Det er selvsagt mange andre gode karakterer, men dem får jeg fortelle om på neste Buatreff ;)

3) Språket ditt. Det nydlige, kontrolerte, selvsikre, vidunderlige, fargerike språket ditt. Jeg elsker det. Du skriver godt, veldig godt. Tekstene er veldig lange, men lette å lese. Det er morsomt å lese, og du er flink med dialekter!

4) Fortsett med å skrive kalender! Jeg skal fortsette å lese, selv om det blir på Skriveglede.

Du er flink, Daniel. Kong Daniel, var det ikke? For, du kan kalle deg konge. Konge over ordene ;) Det er alltid morsomt å lese tekster av deg. Selv når Bua legges ned kommer jeg nok til å fortsette å lese tekstene dine. Og, en gang bøkene jeg er sikker på at du får gitt ut.

Takk for en herlig opplevelse, Beliar.

~Spurvejenta




28/12/2012 14:24

 
    Kivi
Det var den perfekte avslutningen må jeg si. Litt kjipt på en måte, at Satan seiret over Robbie til slutt. Hvis han gjorde det, da.
Men om Robbie hadde bestemt seg for å slå seg ned i Tromsgaard med Husmoren og denne stakkars ungen som allerede er døpt Ylva, og leve et rolig familieliv, så hadde vel det betydd slutten på kalenderene om ham.

For øvrig er jeg fullstendig enig med Spurvejenta. Språket ditt er jo bare herlig, og dialekten tromsgaardsk kunne nesten vært en ordentlig dialekt. OK, jeg hadde blitt gal hvis jeg måtte høre på at en tromsgaarding snakket på f.eks. værmeldingen... For å være ærlig.

Bra jobba Beliar! :) Har vært skikkelig spennende å følge med. Håper de hadde kaffe på toget.

28/12/2012 15:56

 
    Beliar
Mange takk for kommentarar! Det gjer det til ei
mykje meir takksam oppgåve å skriva
julekalender.

Spurvejenta: Eg tykkjer det er
interessant at du oppfattar Robbie som autistisk,
men eg skjønar definitivt kva du meiner. Eg er
usikker på på kva måte det kom fram i teksta,
men ofte ligg det vel mellom linjene. Mykje av
det du skreiv kjennar eg han veldig att i. Det
var forøvrig eit godt poeng at eg kan posta
neste kalender på Skriveglede viss ikkje nokre
smarte politikarar gjer eitt eller anna smart for
å tvinga skrivebua opp att. Tusen takk for
følget!

Kivi: Satan kunne nok gjerne tenkja
seg endå meir siger enn det han fekk. Personleg
er eg usikker på kor lurt det er å velja ein
kvinne som ikkje likar ein framfor ei som
verkeleg kunne ha behov for ein - sånn sett trur
eg Satan vann sånn cirka 50% i og med at han
ville at han skulle dra.

For meg er tromsgaardsk no ein dialekt. Faktisk
kunne eg ynskja at det var fullstendig
dialektanarki i Noreg sånn at eg rett og slett
kunne konvertera til trsomgaardsk med ein
gong utan at nokon ville meina at det var dust.

Mange takk for kommentaren, og takk for
følget! Eg går utifrå at dei har kaffi på toget,
iallfall når dei kjem lengre sør. :- ))

28/12/2012 19:17

 
    Jeg er meg tror jeg, håper jeg
Jeg fulgte med fra start til slutt. Det var den første
julekalenderen på Bua jeg klarte å holde ut med, og godt
var det. Ikke rent tilfeldig heller, kanskje. Du holdt
spenningen igjennom hele. Du fikk frem nysgjerrigheten i
meg. Jeg hadde lyst til å bli kjent med karakterene,
samtidig med at de til tider var frastøtende og jeg i bunn
og grunn sitter og tenker at jeg ønsker jeg aldri kommer til
å møte et slikt menneske, blir jeg forundret og interessert
i dem. Du gir ikke for mye, men ikke for lite heller.
Balansegangen er imponerende.

Jeg må si jeg ble litt skuffet over slutten, men aller mest
fordi jeg fra det øyeblikket husmoren ble gravid tenkte
jeg at det skulle bli en jesusbaby, og da ble jeg utrolig
interessert i den utviklingen. Jeg gjettet riktignok riktig
med tanke på julefødselen og settingen, men jeg ville
syntes det hadde vært spennende å høre hvaslags
konsekvenser det egentlig fikk. Jeg synes kanskje det
var en litt skuffende lett løsning for Robbie bare å dra
derfra. Så nå må det komme en ny julekalender til neste
år. Jeg venter i spenning. Holder nesten pusten, slik jeg
gjorde gjennom hele desember. Jeg har desverre ikke
kommentert hver dag, men tro meg, jeg har fulgt med på
utviklingen. Også kanskje du en annen gang kan legge ut
tekstene på det samme tidspunktet hver dag? Det ble så
lenge å vente!

Herelighet. Det her gjorde du utrolig bra, og du bær være
utrolig stolt. Jeg er stolt av å ha lest det.

- Til lykke på reisen videre!
Fay

29/12/2012 22:06

 
    Lithia
Først; en takk til Robbie. For at han ikke ble hos
den manipulative liksom-sataniske Husmoren,
men dro tilbake til kvinnen han faktisk elsker.
Det er noe med det – ingenting ser ut til å
fungere hvis du ikke liker det. Dermed er det
idioti å bli hos noen man ikke elsker. Men «Å»,
så redd jeg var for at han skulle bli.

Så var det historien. Ettersom kommentaren
kommer nokså sent, er det mulig du ikke mener
den er verdt like mye som de andre. Det får så
være, jeg kommenterer likevel. Om enn den
siste dagen Bua lever.

Dermed kommer en kort oversikt over de
elementene i kalenderen som sitter igjen ved
første tilbakeblikk.

*Per-Olav og Robbie i vognen første desember.
Stilen og stemningen for resten av kalenderen
startet med den vognen, og den litt underlige
julesangen de to sang. Det er en nokså perfekt
begynnelse.

*Tromsgård med den underlige dialekten, som
er en blanding av alle de hardeste dialektene i
området. Sammen med alle maneitene. Det var
samtalemnet sitt, og en fin bihistorie.

*De utenomjordiske elementene skulle jeg
gjerne sett mer av. Satan var relativt til stede,
men hva med Gabriel? Han savnet jeg en del.
Den guddommelige krangelen om aborten var
så interessant. Skulle gjerne sett mer av den.

*Robbies udugelighet var forferdelig å
observere. Min respekt for ham ble først delt på
to, så på fire, og så på ti. Han var
handlingslammet på en måte jeg knapt har sett
tidligere, helt ubrukelig forsvarsløs. Hvis ikke
det var for sluttscenen, destruksjonen av hele
Tromsgård, hadde han mistet masse
troverdighet.

*Husmoren, som virker som et greit alternativ i
begynnelsen, men blir forferdelig etter hvert.
Ond en skurk fra Andeby, og omtrent like
opptatt av ære og berømmelse. Eskaleringen
fungerer jo bra.

*Sluttscenen.

Håper slutten av Skrivebua blir en ny
begynnelse for deg, Daniel. <3

-Oda Inanna

01/01/2013 21:15

 
    Pizza
Siste liten-kommentar, og sikkert min siste kommentar på bua noen gang. Åh, gud, dette er trist. Jeg fikk plutselig en slags åpenbaring jeg ikke ville ha. Nå ja. Jeg tror og håper at det blir flere Beliar-julekalendere framover likevel. Bua har fått igang en svært god trend, håper den varer!

Denne julekalenderen var veldig underholdende, og den jeg har likt best siden "Satans jul". Jeg synes Robbie framstår som en skikkelig tøffel her. Men det er moro. Og som du vet synes jeg det er helt forkastelig at han bare drar sin vei sånn. Herregud.

Men påfunnet med maneitene var genialt, det var det.

Jeg elsker Robbie (selv om jeg hater ham), jeg elsker Tromsgaard, jeg elsker deg. Amen.

02/01/2013 00:36

 
    Beliar
Takk for kommentarar! Året er redda. Eg tykkjer det er forferdeleg gøyalt å sjå kor forskjelleg de tolkar valet til Robbie. Om det er slemt og dårleg gjort av han, eller om det er godheita sjølv og det rette, eller om det kun aukar tøffheita hans. Eller om det er feigt. Det viser kor komplekst ein situasjon eigentleg kan vera, og eg trur det er noko ein må hugsa på i alle liknande situasjonar ein møter. No er det nemleg svært opent, og det trur eg er lurt og smart. Han ville jo gjerne vera åleine i utgangspunktet.

Eg er glad eg har hatt nokon som les i år og. Det er det som gjer det mogleg å fortsetja. Takk for følget, og me sjåast ein annan plass - kanskje til og med her (det hadde vore det beste).

02/01/2013 00:44

 
    Drue
Jeg synes kommentarene du allerede har fått oppsummerer det jeg selv mener. Det er vanskelig å vite hvordan en skal føle seg overfor Robbie, men det gjør ham bare til en mer interessant karakter. Du utviklet Husmoren på en skikkelig bra måte - jeg var litt usikker på henne, og var spent på å finne ut hva som "lå bak". Noen av samtalene hun hadde med Robbie fungerte utrolig bra for å gjøre henne til en usmaklig person, der du viste leseren noen av egenskapene og meningene hennes istedet for å fortelle oss om dem. Flott!

Jeg er enig i det at jeg gjerne skulle sett de magiske elementene komme tydeligere fram. Spesielt det med julefødselen kunne kanskje vært fokusert mer på. Men jeg liker også hvordan forskjellige rare ting dukker opp naturlig i løpet av fortellingen, slik at en føler at Tromsgaard og karakterene gradvis og naturlig viser seg for leseren.

Alt i alt var julekalenderen kjempegøy å lese og kjempegodt skrevet, og jeg gleder meg allerede til neste års! Forhåpentligvis kan du legge den ut på Bua, men om ikke det er mulig, ser jeg fram til å lese den et annet sted! :D

02/01/2013 01:05

 
    Beliar
Neste år skal eg garantert gjera dette på nytt, spesielt no som eg ser at det faktisk har vore menneske som har kome seg gjennom. Det er fint!

Eg ser dilammaet når det gjeld fødselen. På ei side burde han vera der medan det skjedde, på ei anna side var det då det kom til eit klimaks for han og han måtte stikke og overlata rolla si til Glenn.

Håper neste kalender kjem her. Viss ikkje kjem det ein annan plass.

02/01/2013 01:33

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.