Hun som er fri

På en sølvhest
over grønt gress
rir en jente
en jente med hår
av sølv

Hun ser seg om
ser etter tegn på liv
hun styrer sølvhesten
over havet av gress

Jentas øyne er
som fjellene
fjellene som glitrer
i solnedgangen
fjellene som lyser
i en dyp, vill
lillafarge

Med sølvhår
og sølvhest
uten andre
uten seg selv
rir jenta med
dype øyne og
hender av glass
over havet 
av gress og inn
i evigheten

Katniss 19 år  Buskerud

 

    Villvetta
Vakkert, Katniss! Jeg må ærlig innrømme at jeg
beundrer skrivemåten din! Du bruker så
nydelige ord, og de flotteste beskrivelse
kommer så naturlig :) Du skriver sikkert,
gjennomtenkt og uendelig vakkert!

Dette diktet fikk meg til å smile, samtidig som
jeg grøsset på ryggen. Jeg føler at det første
verset er lykkelig, og så blir det blandet inn mer
og mer melankoli.'
Det får meg til å tenke på hva det egentlig er å
være fri, på godt og vondt. Kanskje mest vondt.
Denne ensomme ferden ridende på en sølvhest
vekker også en tanke om at kanskje denne
jenta er død...? At det er først da, når man er
død at man blir fri... Spennende!

Null tvil, denne teksten skal stemmes på! :)

- Villvetta

31/12/2012 08:09

 
    Nattfarí
Du skriver så utrolig magisk. Ordvalget ditt er alltid så vakkert og gir en... vel, magisk klang.
Synes, som Villvetta at diktet først begynte veldig lyst og lykkelig, men ble mer og mer dystert etterhvert som jeg fortsatte å lese. At det begynte med at hun var lykkelig, og, vel, fri, men at hun liksom var på vei mot noe - og evigheten brukes jo ofte om døden, så det kan jo tenkes at det var dit hun var på vei.

02/01/2013 01:10

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.