Tankefull

Huset var gammelt. Vinduene var små og mørke, som øyne. De stirret uvennlig på meg. Hagen var gjengrodd. Fort åpnet jeg hageporten og fulgte stien opp til huset. Den var glatt etter regnværet. Store regndråper falt fremdeles fra trærne. Kanskje jeg burde snu, tenkte jeg nervøst. Nei, var jeg først kommet så langt så... Jeg nådde fram til døra og banket på. Først forsiktig, så hardere. Døra gled sakte opp. Den knirket. Åpnet seg. Innsiden av det mørke, gamle huset kom til syne. Det var mørkt. Helt svart. Jeg kunne ikke se noe som helst, bare skyggene fra trærne som løftet seg truende over meg, og et digert, svart hull som åpnet seg i døra, rett foran ansiktet mitt. Skyggene kom nærmere. Jeg hørte lyden av den knirkende døra som bare ble sterkere og sterkere, før skyggene
rakk helt bort til meg og dro meg inn i mørket...

Jeg våkner med et rykk. Hjertet hamrer som en flokk med villdyr på flukt. Tankene mine er fortsatt halvveis inne i drømmen, og jeg spretter opp da jeg dører knirkelyden igjen. Fra senga mi. Så klart. Senga mi knirker som en gal flodhest i nød. Jeg sukker, legger meg sakte ned igjen, og begynner å stirre ut vinduet. Det er tidlig i oktober. Sola kaster skygger over høsttrærne utenfor vinduet, som svaier i vinden. Restene etter det voldsomme regnværet i går drypper fortsatt ned fra takrenna. Jeg skulle ha blitt beroliget av dette, men det føles liksom som om drømmen ikke er over. Og på en måte så er den jo ikke det heller. Når jeg tenker meg om ligger det verste fortsatt foran meg. Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg absolutt må være så nervøs. Jeg har sagt det til meg selv, gang på gang; «Ro deg ned, Johanna, det er bare en helt normal dag.» Men jeg klarer fortsatt ikke å overbevise meg selv helt...

Jeg spiser en kjapp frokost før jeg skynder meg avgårde til skolen. Jeg er allerede sent ute. Jeg var så oppslukt i mine egne tanker at jeg glemte klokka helt. Men jeg rekker det så vidt. I gangen møter jeg bestevenninnen min, Sofie. «Hei, Johanna!» sier hun ivrig. «Hei,» mumler jeg tilbake, halvveis inne i mine egne tanker mens jeg henter matteboken min og skynder meg etter henne. Vi presser oss gjennom klyngene av folk som står og prater om alt og ingenting, og småløper inn i klassen. Vi går på en ganske stor skole. Bare i klassen vår, 9C går det ca 30 elever. Jeg har noen ganger lurt på hvordan lærerne får oss til å følge med i timene, alle sammen. Så er vel egentlig svaret på det at det ikke akkurat er så mange av oss som faktisk følger med. De som ikke ligger med hodet på pulten og halvsover seg gjennom timene, sitter å babler med en eller annen om hva de gjorde i går.
Jeg dumper ned på stolen ved siden av Sofie, som gjesper så alle de skjeve, hvite tennene hennes vises. rMattelæreren vår, en kortvokst skallet fyr med store runde briller, babler i vei om et eller annet om algebra. Jeg åpner boka. Matte. Det verste jeg vet. Tallene og alle de andre uforståelige tegnene stirrer meg rett i trynet. Jeg stirrer tilbake. De fortsetter å stirre. Som om de vil si meg et eller annet som «Vi vet hvor du er, vi vet hva du tenker, vi vet at du hater oss.» Det minner meg på en annen ting, som får magen min til å vende seg, og hjernen min til å angripe meg med umulige spørsmål om alt annet enn matte. Tankene snurrer rundt i hodet mitt som en karusell. Hva kommer til å skje i dag? Hvem kommer jeg til å møte? Hvordan kommer det til å gå? Hvor mye har livet mitt forandret seg når jeg går og legger meg i kveld? Hvis jeg i det hele tatt får muligheten til det...
Det er selvfølgelig unødvendig av meg å stille meg selv sånne spørsmål, jeg vet det. Stedet jeg skal til i dag er jo ikke på langt nær så skremmende som huset i drømmen. Tror jeg da...

Dunk! Jeg skvetter til i det Sofie river meg ut av tankene mine ved å smelle boka si ned i pulten min. «Hallo? Skal vi gå ut, eller?» sier hun, og vinker med hånden sin rett foran ansiktet mitt. Jeg ser bort på klokka. Den viser 10.05. Vi sluttet timen for fem minutter siden. Det hadde jeg ikke lagt merke til. Jeg reiser meg og går fort ut av klasserommet etter henne. Hun begynner som vanlig å bable i vei. «Du var helt i din egen verden i timen i dag, vet du det? Vi var de siste som gikk ut!» hun himler med øynene, og babler videre som et eller annet, men jeg er fortsatt i mine egne tanker. Bare en ting hun sier fester seg; «Hva skal du gjøre i dag? Vent litt, hadde ikke vi en avtale?» spør hun. Det er sant. Vi hadde avtalt å dra på kino sammen i kveld. Jeg skulle gjerne ha gjort det. Sluppet unna alle andre krav i dag. Men har jeg egentlig noe valg?
«Eh... jeg tror ikke egentlig at det passer så godt i dag likevel,» svarer jeg henne.
«Hvorfor ikke? Vi hadde jo en avtale!» De brune øynene hennes glor forbauset inn i mine. Finn på noe, tenker jeg nervøst.
«Eh... jeg..,» stammer jeg. Jeg kan ikke fortelle sannheten. Ikke til noen. Ikke en gang Sofie. «Jeg skal på hytta,» plumper det ut av meg. Jeg hører med en gang hvor lite overbevisende det høres ut. Jeg er en elendig løgner. «På hytta,» gjentar Sofie. Jeg kan se at hun ikke tror helt på meg.
«Ja,» svarer jeg fort. «Jeg må hjelpe til med noe der,» lyver jeg igjen. «Jeg fikk ikke beskjed om det før i går, men det var visst veldig viktig.»
Jeg ser på henne. Hun ser fortsatt litt skeptisk ut.«Kan vi ikke dra i morgen i stedet?» skynder jeg meg å tilføye.
«OK, fint! Da drar vi i morgen da!» svarer hun. Jeg puster lettet ut. Det er det som er så bra med Sofie. Hun blir ikke så lett sur hvis man utsetter en avtale eller noe sånt.
«Greit!» Jeg smiler til henne mens jeg erstatter matteboka med den slitte historieboka i skapet mitt.

Resten av skoledagen går som vanlig. Etter historietimen går jeg og Sofie til kantina og spiser. I tredje time har vi spansk, og i siste, engelsk. Jeg og Sofie går heldigvis hver vår vei fra skolen, så jeg kan gå helt i fred dit jeg skal. For jeg har ikke tenkt meg hjem i dag. Jeg har tenkt meg til et ganske annet sted. Jeg vil ikke dit. Ikke i det hele tatt. Men jeg har ikke noe valg. Jeg er nødt. «Hade!» sier Sofie muntert idet hun går. Jeg vinker som svar, før jeg skynder meg avgårde. Når jeg kommer til veikrysset hvor jeg vanligvis går til høyre, snur jeg og går til venstre i stedet. Hjertet begynner å dunke i brystet mitt. Hva er det som venter meg? Jeg aner ikke. Alt jeg klarer å tenke på er hvor redd jeg er, og at jeg aldri i verden skulle ha gjort det jeg gjorde den dagen for nøyaktig et år siden. Jeg skulle ikke ha vært der, i det mørke, kalle, tomme smuget akkurat da. Da ville ingenting ha skjedd. Ingenting av det som skjer nå.
Jeg svinger inn den smale stien til høyre for meg. Jeg skjelver. Kan jeg gå hjem? Nei, det er for sent for det nå. Det har vært for sent for det lenge. Det har alltid vært for sent.
Det føles som om jeg er tilbake i drømmen igjen. Selv om det er midt på dagen, er det nesten helt mørkt her inne i den tette skogen. Bena mine skjelver som om jeg var en baby som nettopp hadde lært seg å gå. Jeg kommer til en liten åpning i skogen. Jeg vil helst bare løpe. Løpe bort fra dette skumle stedet, bort fra byen, bort fra verden, bort fra livet. Men jeg nøler ikke. Jeg skyver grenene som henger over den siste delen av stien bort fra ansiktet mitt, og går bestemt videre. Videre mot det som kunne endre livet mitt for godt...

Huset er gammelt. Vinduene er små og mørke, som øyne. De stirrer uvennlig på meg. Hagen er gjengrodd. Fort åpner jeg hageporten og følger stien opp til huset. Den er glatt etter regnværet. Store regndråper faller fremdeles fra trærne. Kanskje jeg burde snu, tenker jeg nervøst. Nei, var jeg først kommet så langt så... Jeg når fram til døra og banker på. Først forsiktig, så hardere. Døra glir sakte opp. Den knirker. Åpner seg. Innsiden av det mørke, gamle huset kommer til syne. Det er mørkt. Helt svart. Jeg kan ikke se noe som helst, bare skyggene fra trærne som løfter seg truende over meg, og et digert, svart hull som åpner seg i døra, rett foran ansiktet mitt. Skyggene kommer nærmere. Jeg hører lyden av den knirkende døra som bare blir sterkere og sterkere, før skyggene
rekker helt bort til meg og drar meg inn i mørket...

Siljesh 19 år  Nordland

 

    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.