Avskjedstekst

Jeg er glad jeg hadde Skrivebua i 9. klasse. Ungdomskolen var generelt en merkelig tid. I begynnelsen hadde jeg et par venner, som jeg til og med kan huske å ha vært ganske glad for å ha hatt - men disse forsvant etter jeg var borte en uke for å holde på med gateteater. Poff. Jeg kuttet ut alt samvære med klassekamerater etter dette, og ville ikke lenger være på skolen. Det jeg brukte dagene til i 9. klasse, var å skrive. På den tiden tenkte jeg nok at jeg rotet vekk livet mitt, og at en hver person som var eldre enn meg og mer fornuftig enn meg ville synes at jeg gjorde et dårlig valg da jeg sluttet på skolen og skrev i stedet. Nå hvor det har gått opptil flere år, synes jeg det var et usedvanlig godt valg. Tenk å skrive hver dag. Det var i perioden jeg holdte på med Satanserien. Jeg skrev på Gaia hver eneste dag, noen ganger skrev jeg flere kapitler om dagen. Stadig, på Skrivebuas forside, var det opptil flere deler av min serie Gaia. Andre ganger publiserte jeg andre tekster i tillegg til kapitlene.

Da jeg ble medlem av Skrivebua, skrev jeg om fjorten eller femten år gamle Sheira. Hun var ny på Golfulf Ungdomsskole, og ble plaget av disse irriterende klassekameratene Vegard og Ryan. Det var ikke særlig mange som leste den serien. Serien var tredje eller fjerde forsøk på en historie jeg hadde drevet med lenge før jeg kom til Skrivebua, og selv om jeg ikke druknet i oppmerksomhet, så opplevde jeg for første gang at mennesker leste det jeg skrev frivillig. Det betydde mye for min selvtillitt og min utvikling. Jeg fikk til og med nye bekjentskaper på grunn av denne serien som jeg skrev.

Da jeg for første gang begynte å oppleve å få oppmerksomhet i større grad, var da jeg skrev Helvetes Foss. Det var artig. Det var begynnelsen på Satan-serien. Herfra til jeg fullførte Blodskyld, utviklet jeg meg forferdelig mye. Veldig mye fordi jeg kuttet ut skolen, men også mye på grunn av all lesningen jeg bedrev på Skrivebua og tilbakemeldingene og oppmuntringen som jeg fikk i bøtter og spann. Jeg har savnet det nettstedet der jeg fikk så mye oppmuntring som det jeg fikk på den tiden. Allikevel har Skrivebua fungert som en fin rød tråd i livet mitt. Da jeg begynte å være på dette stedet, var jeg, slik som det er vanlig å være når en er tretten år gammel og opplever at ingen liker en og alle er ute etter å ta en. Sint og paranoid. Derav dramatikk. Følelsen av å være misforstått, og at ropene om hjelp blir oppfattet på verst tenkelige måte. At en roper inn i en stor svart vegg ("hjelp, hjelp!") som kun gir tilbake et tomt ekko. ("emo, emo!") Derfor passet det spesielt dårlig at det plutselig kom en dum regel som fortalte oss at det ikke var lov å skrive om ropene om hjelp. (Selvskading- og selvmordstekster) Bua var i ferd med å drukne i slike tekster, intensjonene bak tekstene var nok nokså forskjellige ettersom hvem som skrev dem. Jeg var ikke blant de som skrev flest slike tekster, men i tekstene jeg skrev, foregikk det ofte slike rop om hjelp. Nå ble det angrepet som om ropene kun var et forsøk på å være slem mot andre mennesker. Folk sa: "Det er dårlig gjort å rope på hjelp!" og "mennesker som sier ifra og strekker ut hånden er oppmerksomhetssyke og svake!" Nå som denne regelen kom, fikk disse menneskene enda mer grobunn for å ytre synspunktene sine. De begynte å legge ut tekster om hvor ondskapsfullt det var å ha selvmordstanker, og hvor slemt det var å befinne seg i et selvdestruktivt mønster. Hvor ondskapsfullt det var at det som herjet i hodet ens syntes utenpå huden, fordi da kunne de stakkars vennene deres risikere å føle at de måtte være en god venn. Og hva er vel verre enn å være en god venn? I dag har jeg noe mer avslappede følelser rundt tematikken, men jeg kan fremdeles bli opphisset når mennesker sier riktig provoserende og snusfornuftige ting. Hva har dette med fornuft å gjøre? Når det er så mørkt at en ikke kan se noe som helst, hvorfor skal en klandres for å velge feil klosser?

Jeg kranglet ofte med mennesker, her inne, som ønsket å trampe ihjel alle som strakte ut hånden og ba om hjelp. Jeg sa disse tingene som jeg sier nå, med et noe mer primitivt ordvalg og noen flere utropstegn, logisk nok, i og med at situasjonen, i mine øyne, ønsket å ta livet av meg - de svarte "emo!", "oppmerksomhetssyk!" og "egoistisk!". Og "svak!". Generelt primitive adjektiv som tyder på at en ikke forstår hvor kompleks en slik situasjon egentlig er. Det å lese slike tekster var ti ganger så destruktivt som noen annen selvskadende aktivitet. Mennesker som skrev dikt om hvor ondt det var å ha venner mens man hadde det vanskelig, var mer destruktivt enn det som i utgangspunktet ble kalt "destruktivt". Det er til og med mulig jeg hadde et par slike venner på den tiden. Venneutvalget er så snevert når en er liten. Nå er jeg heldigvis eldre og har et stort utvalg, og jeg kunne aldri i mitt liv drømt om å velge slike. Samtidig kunne jeg aldri drømt om å fortelle et annet menneske hvor forferdelig jeg eventuelt måtte ha det. Jeg tror mye av desperasjonen fra tidligere skyltes hvor overrasket jeg ble over menneskers manglende evne til empati. Og ikke bare manglende evne til empati, men menneskers intense ønske om å gjøre ting verre når det allerede er ille. Et engasjement for å skape mer smerte. Mer enn en apati - et brennende ønske om å skade. Og deretter klagingen over skaden de har utført. Jeg ropte nok høyere for å se om det fantes gode mennesker der ute, bare for gang etter gang bli skuffet over at de ikke eksisterte. I dag vet jeg at de er mindretall. Ta bare en titt på dagbladet.no og kommentarfeltet der. I dag vet jeg at når en roper på hjelp vil 99% av de som svarer være mennesker med et oppriktig ønske om å gjøre det verre. Sjansen for å få disse i venneflokken sin er enorm. Og når en går i 7. klasse, og ikke kan velge venneflokk, blir det desto verre. Jeg er atten år nå og vet alle disse tingene. Det vil aldri falle meg inn å rope høyt når jeg har det vondt. Det er som å kutte seg selv i et hav fullt av haier. En blir ikke lappet sammen, en blir spist. Når jeg lukter blod, får jeg lyst til å sette plaster på såret. Når haier lukter blod, får de lyst til å spise en. Dette landet er et land fullt av haier. Det tok lang tid for meg å forstå det fordi jeg ikke var en hai selv. Jeg og mennesker (haier) så så like ut. Selvsagt hadde jeg en mistanke om at vi var samme art.

Siden det ikke lenger var lov å skrive om selvskading og selvmord, uavhengig av hva jeg mente med det, ble jeg nødt til å skrive litt annerledes. Jeg ville jo legge ut det jeg skrev, det var jo en del av prosessen. Det var altfor ensomt å ha det alene. Jeg ble nødt til å trene meg på å antyde ting. Selvsagt skulle jeg ikke slutte å skrive om blod og gørr, jeg måtte bare skrive om det på en måte som gjorde at det ikke fantes konkrete setninger å sette fingeren på. Ingenting redaksjonen kunne si "dette må du fjerne!" til, fordi det ville være for indirekte. Jeg tror jeg ble mye bedre til å skrive her. Det å skrive ting rett ut hadde jeg allerede så god trening i at det ikke lenger var noen vits i å øve på det, jeg måtte heller skildre ting mellom linjene. Nå kan jeg ikke drømme om å skrive ting på noen annen måte. Muligheten er her nok for at når jeg skriver tekster i ettertid, etter Skrivebua er borte, vil tekstene være grovere enn de jeg har lagt ut her. Ikke mye grovere. Jeg har skrevet tekster som jeg ikke har lagt ut fordi de har vært for drøye til at jeg i det hele tatt har forsøkt. Det er helt i orden. Jeg tror den dumme regelen ga meg mer enn den tok fra meg. På Skrivebuatreffet 2010 snakket jeg med redaktør Mona om denne regelen, slik at hun forklarte den for meg. Det fikk meg til å tenke over hvor nyttig noe slikt faktisk kunne ha vært. Det virket ondskapsfullt og sneversynt i den situasjonen jeg var, men rent praktisk, var det kjempenyttig.

For ikke så lengesiden la jeg ut kapittel 24 av årets julekalender, "Jul i skjul". Det er femte året jeg har skrevet julekalender, og tredje året jeg har skrevet julekalender om seriemorderen Robbie Orderby. (Disse er ikke nødvendigvis sammenhengende eller avhengig av hverandre) Jeg hadde håpet at jeg skulle få lagt ut den sjette julekalenderen på rad i 2013. Vi var jo blitt lovet å få leve fremtil 2014. Jeg har en mistanke om at de samarbeider, slik at vi skulle føle oss trygge og ikke ta opp noen kamp før i desember da vi fikk beskjed om at vi plutselig ikke skulle få leve likevel og derav bare ha en måned på oss til å diskutere. Hvis vi hadde fått vite dette tidligere, ville vi jo ha laget bråk et helt år. Det ville de aldri ha overlevd. Det kunne nesten ha vært en råtten konspirasjon?

Det at jeg i det siste har fulgt Robbie Orderby og ikke mennesker som jeg skrev om tidligere, mennesker på min egen alder med navn som Vegard og Didrik, forteller meg også mye om hvordan min egen personlighet har utviklet seg. Robbie Orderby er en fin mann å ha i hodet mitt fordi han gir meg mer enn han tar. Vegard pleide å suge ut all livskraften og oppmerksomheten min. Didrik dro meg fullstendig inn i sin verden og nektet meg å ha mitt eget liv. De var begge psykiske vampyrer som gjorde det umulig å konsenterere meg om ting som hadde med meg å gjøre. Robbie derimot, som en storebrorskikkelse som nesten er ti år eldre enn meg, er en fin karakter å holde på med. Når jeg skal gjøre lekser, kan jeg ikke tenke på ham. Da vil han si "nei, nå må du gjøre lekser." Hvis jeg rømmer fra skoletimer og prøver å få ham som selskap, vil han si "nei, jeg nekter å komme, for du skulle ha vært i timen". Det er rett og slett ganske oppbyggende. Det er med andre ord mye som har forandret seg. Jeg bestemmer i større grad selv hvilke egenskaper jeg skal ha og ikke. Jeg velger som regel de egenskapene jeg liker best. Jeg har ikke dette ukontrollerte sinnet og de sprø anfallene der jeg forteller mennesker - hvem som helst - ting som jeg ikke burde fortelle dem fordi de vil bruke informasjonen til tåpelige ting. Når jeg får dramatiske følelser i dag, vil jeg gå på kjøkkenet og hente meg en kopp med Johannes-urt-te, slik at jeg blir fryktelig rolig og harmonisk igjen. Jeg skriver ikke lenger tekster om hvor forferdelig jeg har det. For jeg har det bare forferdelig en halvtime av gangen. Det betyr ikke at jeg ikke lenger har utfordringer som jeg kunne ha skrevet om, men at jeg ikke tenker noe videre over de utfordringene som er. Denne distansen er noe en oppnår når en slutter å være tenåring. Jeg har hørt at det blir enda bedre når en blir pensjonist, og jeg er glad for å se at det holder på å skje nå. Jeg skriver gjerne trøstedikt når jeg er lei meg og komiske dikt når jeg er sint. Det er en måte å bygge seg oppover på i stedenfor nedover. Du finner ikke tekster fra den seneste tiden som inneholder informasjon om hvordan jeg har det.

Etter Satan-Serien prøvde jeg meg på flere andre ting, men det ble aldri helt det samme. Jeg skrev serien Alle Liker Ham med inspirasjon fra miljøet jeg ufrivillig oppholdt meg i på den tiden, med alle menneskene som gikk rundt i saggebukser og sa "dame", "knulle", "homo", "emo", "neger" og "jøde" med robotaktige tonefall og blikk som stirret apatisk ut i luften. Senere skrev jeg En Ilds Motstand, som hadde et stilig konsept, og etter det fullførte jeg aldri et prosjekt annet enn kalenderne, som jeg har drevet med år etter år. Jeg kommer til å skrive kalender neste år, jeg har til og med en mistanke om hva jeg kommer til å skrive om. Jeg kommer ikke til å skrive om Robbie. Det interessante er at nå som jeg har drevet med ham så lenge og har arvet mange av de egenskapene av ham som jeg vil ha, er det trygt å skrive om mennesker fra fortiden min. Dramatiske og selvdestruktive mennesker. Jeg har nettopp startet på et nytt prosjekt som jeg har kalt "Nedovermesse", som handler om nettopp dette. Å dra hverandre ned til grunne. Jeg beveger meg litt ned i alder igjen.  Jeg skal skrive om mennesker jeg ikke har skrevet om på lenge, men med et perspektiv som nå fungerer litt annerledes enn sist jeg skrev om dem. Kanskje jeg legger det ut på Skriveglede.

Det har vært interessant å komme over mennesker på Skrivebua som har minnet meg om hvordan jeg fungerte da jeg nettopp hadde kommet hit. Dramatiske, fortvilte unge mennesker som akkurat er i ferd med å oppdage at mennesker ikke er gode, og at empati hovedsakelig er noe elefanter har og kun er en egenskap noen veldig få mennesker kjenner i løpet av livet. Mennesker som tror at setninger som "nå skal jeg ta livet av meg!" gjør at andre skjønner at de skal slutte å være slemme. Det interessante er at her inne er det ikke lenger populært å være drittsekk. Det virker som det har kommet en ny trend som forteller at en skal være fornuftig - ordentlig fornuftig, ikke snusfornuft - og la være å bryte andre ned. Det virker som om folk er opptatte av å dra hverandre oppover og hjelpe hverandre til utvikling. Jeg ser for eksmepel hvordan tilbakemeldinger har utviklet seg. Det er færre av dem, men de er lengre. Folk skriver ikke lenger "fin tekst stemmer les noe av meg". Det virker som om medlemmene på Skrivebua har skjønt hvorfor de er her, og at de har fått akkurat den innstillingen som jeg tror målet var at de skulle ha. Mange klager over at det er lite aktivitet - og det synes jeg også at det er - men den aktiviteten som er her er forferdelig oppbyggende! De gangene jeg hører noe fra andre mennesker her - og det er ikke ofte - så er det mye, og det er konstruktive, lure ting. Ofte etterfulgt av "unnskyld at jeg ikke klarte å skrive en konstruktiv kommentar". Folk unnskylder seg for å gi respons hundre ganger så bra som den en kunne få her tidligere. En kort kommentar i dag, er det en lang kommentar var i 2008. Det er dumt at folk tror at de må skrive mange sider for å kunne skrive noe i det hele tatt, men det er godt at hovedfokuset nå handler om å gi noe. Noen mennesker bruker underlige ord som "kommentarpress". Disse menneskene burde bare latt være å kommentere. En kommenterer ikke for å være snill, en kommenterer fordi en har et opprktig ønske om å gi respons og et oppriktig ønske om å bidra til utvikling eller bidra til ideer eller rett og slett ytre de tankene en har fått etter å ha lest en tekst. Mennesker som snakker om "kommentarpress" er mennesker som har misforstått hele poenget med en slik utvikling. Kanskje det bare er mangel på interesse for andres prosess. Jeg elsker å kommentere. Det er det jeg kommer til å savne mest ved denne siden. Eller kanskje nest mest. Jeg kan jo gjøre dette på Skriveglede. Jeg tror Skriveglede kommer til å bli et hyggelig sted etter hvert som mennesker herfra flytter dit. Det jeg kommer til å virkelig savne, er å ha en voksen redaksjon med en forståelse for det de driver med og et oppriktig ønske om å skape noe bestemt. Det er en trygghet her som en ikke vil oppnå noe annet sted, og i tillegg en historie som nå bare skal fryses. Det er ondskapsfullt og skikkelig, skikkelig dritt. I tillegg var det opprinnelige ønsket å slette alt sammen, slik at historiene våre ikke skulle eksistere mer. En sadistisk, vemmelig plan. Det at voksne mennesker, mennesker som ikke er tretten år lenger, kan ha slike ønsker, er merkelig og skremmende.

Jeg ville jeg gjerne skrive en lang tekst som oppsummerte hele historien her inne. Jeg valgte å gjøre det på bokmål, i tilfelle jeg skulle komme tilbake hit om fem år og skamme meg over eventuelle nynorskfeil. Og fordi mesteparten av tekstene jeg har publisert her inne har vært på bokmål. Det har skjedd mange forandringer med meg mens jeg har vært her. Skrivingen min har gått mer over til konsepter heller enn en trang til å fortelle om en bestemt person sitt liv eller "få ut ting". Når jeg skal formidle noe vil jeg at leseren skal få en bestemt tanke. Jeg liker å skrive noveller fra mørke situasjoner der folk handler på en måte som jeg skulle ønske var normal, i et håp om å manipulere andre til å bli bedre mennesker. Empatisirkelen min har utvidet seg. Tidligere inneholdt den kun få mennesker, nå inneholder den alt levende på jorden. Da jeg var tretten sa mennesker at jeg ville vokse fra meningen om at en ikke skulle kalle tretten år gamle mennesker som slet egoistiske og oppmerksomhetssyke og svake. Nå er jeg enda lengre fra å være slik enn hva jeg var da. I tillegg har jeg ikke sett noen på Skrivebua oppføre seg slik på mange år. Jeg tenker på hvor oppbyggende dette stedet kunne ha vært om to år fra nå av.

Beliar   Vestfold

 

    Beliar
For nokre sjuke mellomrom! Eg håper nokon kan fiksa det før det er for seint.

01/01/2013 16:05

 
    Caelan
Dette var skikkelig interessant å lese, for eg trur
eg kjenner meg ganske godt igjen i delar av
teksten din. Eg veit iallfall at eg har lært utruleg
mykje frå bua, og det ser eg at du har og.

Du er, som du sikkert veit, ein av dei på bua er
har fulgt lengst. Det er fælt at bua ikkje skal vere
her lenger, det er rett og slett kjempetrist.

Som sagt var det kjempeinteressant å lese om
reisa di her på skrivebua, Daniel.

- Imre

01/01/2013 16:11

 
    Spurvejenta
Som alltid var det interessant å lese. Du skriver godt, og er god til å få leseren til å føle og tenke. Skrivebua har gitt mye til mange. Det var spennende og koselig (feil ord?) å lese om reisen din her på Skrivebua. Lykke til videre, Beliar!

01/01/2013 16:38

 
    TheFantasyGirl
Denne teksten skilte seg virkelig ut fra de
andre "takketekstene" her på Skrivebua. Jeg
kjenner meg veldig igjen og du tar opp mange
fine poeng og understreker dem på kreative
måter :)

01/01/2013 23:01

 
    Random
Det her var spennende å lese. Ikke bare ble vi
bedre kjent med deg som person, men også bedre
kjent med de tidligere tekstene dine, og de
fremtidige. Det var også artig å lese noe av deg på
bokmål, noe som var helt seriøst (nå er de andre
tekstene dine også seriøse, men på en annen
måte. Der har du en fortellerstemme som skal
fortelle en annen sin historie, det her er
fortellerstemmen til din historie).

Jeg likte forresten de sjuke mellomrommene;
neste avsnitt ble en overraskelse når jeg trudde
det kom en brå slutt =)

Og beklager at jeg røvet fra deg en plass i
kommentarmaratonnett!

02/01/2013 01:21

 
    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.