Nordmannen som tok Jobb

Dette er mi siste tekst for denne gong. Dårleg gjort. Takk for all motivasjon, og skam på dei som vil øydeleggja.


 


---


 


Jeg er nordmann. Ola Nordmann. Jeg bor i Norge. Jeg er norsk. Er en typisk nordmann. Er typisk norsk. Gjør typisk norske ting. Jeg reiser til Sverige så ofte jeg kan for å kjøpe billig kjøtt og alkohol så jeg kan få diabetes og hjerteflimmer. Jeg skulle ønske Norge var litt mer som USA, så jeg stemmer blått. Jeg drar til Syden hver sommer. Jeg går på jobb hver dag for å tjene landet. Landet er godt tjent med at jeg lager skjemaer som andre kan fylle ut for å få skjemaer i posten. Jeg gjør en god jobb på kontoret. Jeg ser surt på folk på bussen. Jeg fyller opp min rolle som nordmann.

For mange år tilbake, begynte arbeiderpartiet å slippe inn masse innvandrere. Nå for tida kommer de fra Afghanistan hele gjengen. De burde være takknemlige for den innsatsen det norske angr – ehrm – forsvaret gjør mot dem i landet deres, og ikke bare stikke av for å være her og plage oss nordmenn. I stedet kommer de hit og tar jobbene våre. De har tatt jobben min mange ganger allerede. Jeg lover deg – i går hadde jeg jobb, i dag har jeg ikke. Vet aldri når jeg får jobb og ikke. Nå er jeg arbeidsledig for tiende gang. Jeg skal fortelle deg hva som skjedde i går:

Jeg sto opp fra senga mi som jeg gjør hver morgen. Jeg pussa tenna mine, spiste brødskiver og gikk ut på bakken. Jeg satte meg i bilen min og kjørte forbi alle de andre bilene og forbi den stygge bussen, til jeg kom frem til Jobb. Jobb er i et fabelaktig grått firkantet hus som har erstattet den ekle parken med de ekle trærne som minte meg om brokkoli. Jeg har aldri likt smaken av brokkoli. Så jeg smilte mens jeg ruslet innover i det grå huset – låste bilen min nøkkelknippet mitt mens jeg gikk inn («tut, tut!» sa det da) og fant kontoret mitt. Jeg skulle sette meg ned på stolen for å begynne å skrive skjemaer som folk kunne bruke for å få skjemaer, men på stolen min satt det en lysebrun liten ekling med pennen min i handa. Min penn!
«Unnskyld,» sa jeg og kremtet. Ville helst la være å hilse på ham. Ikke typisk norsk å hilse på andre, men jeg var nødt. «Unnskyld, hvorfor sitter du på plassen min?»
«Sorry?» Den lysebrune snudde seg. Det var en mulatt. Kanskje en pakistaner. Han stirra på meg med store brune øyne som lyste av pakistanerhet. «Dette ar min plass!»
«Din plass?» utbrøt jeg. Hjertet mitt satte opp tempoet sitt. Snart ville det igjen skje noe som allerede hadde skjedd mange ganger før. Det hadde jeg en anelse om. Jeg slengte fra meg sekken min på gulvet og trampet inn til kontoret til sjefen min. På vei hentet jeg en kopp med kaffe som jeg tømte ned i halsen mens jeg gikk. Den brant vekk alle flimmerhårene på vei ned i systemet, fylte meg med koffein så jeg kunne gå litt til. Menneskebensin.

«Unnskyld!» sa jeg i det jeg rev opp døra til sjefen. Sjefen satt på stolen sin med bena på bordet sitt og helte kaffe i halsen. Han snudde seg mot meg og stirret på meg.
«Hva er det?» spurte han og satte kaffekoppen hardt på bordet. Han klarte ikke å slippe hanken helt ennå.
«Hvorfor sitter det en pakistaner på plassen min?» spurte jeg og satte henda i siden. Dette burde være en misforståelse. Kom igjen, tenkte jeg, si at det er en misforståelse!
«Det er Mustafa,» sa sjefen min til det. «Han har fått jobben min. Eller, rettere sagt, så har han tatt jobben din. Ikke noe vi kan gjøre med det. Du vet hvordan det er med de pakistanerne og de utlendingene.»
«Er det ikke noe du kan gjøre med det?»
«Nei, det er det ikke. Noen har sagt at innvandrere tar jobber, så jeg regner med at det ikke er noe jeg kan gjøre.»
«Men det trenger ikke være sånn!» gråt jeg. Det var ikke typisk norsk å vise følelser, men jeg klarte ikke å la være. Følelsene stanget på som nesehorn. Mot veggene som ville holde dem tilbake. De norske, kalde veggene og murene som murer inne alle følelser, var i ferd med å slå sprekker. «Jeg vil ikke miste jobben min en gang til! I hvertfall ikke til late innvandrere som ikke gidder å jobbe!»
«Det er bare sånn det er ass, Ola.» Sjefen min trakk på skuldra sine og begynte å se en annen vei. Han fortsatte å helle innpå med kaffe. «Sorry,» gurglet han.

Nå står jeg her på bakken. Jeg står her, utenfor huset. Det grå huset som går i ett med de grå omgivelsene. Jeg er Ola Nordmann, og jeg elsker fargen grå. Når jeg kommer hjem til huset mitt skal jeg male det grått. Men for at det skal funke, må jeg tjene penger til maling først. Jeg må ha en jobb. Jeg må ha jobben min.
«Ja!» brøler jeg. Jeg nekter å gi fra meg jobben min til innvandrere som stjeler andres jobber! Jeg vet hva jeg skal gjøre! Jeg har en plan! Sakte begynner jeg å liste meg mot Jobb, der jeg jobber. Jeg lister meg gjennom døra, oppover trappa, mot kontoret mitt. Jeg putter handa mi ned i bukselomma mi og drar opp finlandshetta mi som jeg har i tilfelle det kommer flerkulturelle mennesker inn i huset mitt – jeg drar den ned over hue, og bøyer meg ned i en kattete posisjon. Lister meg som en superskurk inn i kontoret mitt – mitt kontor – kontoret som rettmessig tilhører meg. Ja. Der sitter den. Pakistaner. Med papirer. Mine papirer. Mine pennerier. Mine papirerier. Mine skriblerier. Jeg lener meg over ryggen hans – han ser ingenting – ja – foran ham – der ligger Jobben – åååh, den skjønne Jobben – jeg graver henda mine ned i den myke, fløyelsaktige gråheta og trekker den til meg. Pakistaneren snur seg i vantro. Jeg holder Jobben tett opptil brystet mitt. Jeg smiler så glad, med alle tenna. I dag har jeg tatt hevn, i dag har jeg stjålet Jobben tilbake.

Beliar   Vestfold

 

    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.